Mange har fått med seg at det er uro og strid rundt plasseringen av nye sykehus i Vest-Finnmark. Nå senest har 5 ordførere fra Finnmark med Porsangerordfører Aina Borch gått ut i media og hevdet at rikspolitikere har latt seg bruke i valgkampen av aksjonister. Bakgrunnen er at Olje- og energiminister Terje Søviknes og Venstres leder Trine Skei Grande kom opp til Alta slutten av august i år og deltok på en protestmarsj for sykehus til Alta. Samtidig utelater ordførerne å nevne at Jonas Gahr Støre tok en tur med helikopter ens ærend til Hammerfest omtrent samtidig for å tale den andre siden av saken. Det er ingen ting annet enn ordinær valgkamp man er vitne til – rett og slett en del av vår demokratiske hverdag. Påstanden om at rikspolitikere lar seg utnytte, faller på sin egen urimelighet.

Det ordførerne utelater å si er at på protestmarsjen for sykehus i Alta deltok det mellom 7 000 og 10 000 mennesker. Politiets konservative anslag var på ca 7 000. Det tallet utgjør i underkant av 10 prosent av fylkets befolkning, 15 prosent av befolkningen i Vest-Finnmark og 35 prosent av Alta befolkning. Det ordførerne burde ha tatt seg bryet med, er å tenke gjennom hvorfor så mange stiller i tog. Det er et kraftig signal om at noe er galt. Velgerne i Finnmark har i Stortingsvalget i år har gitt både Arbeiderpartiet og Høyre en kraftig smekk over fingrene. Begge partiene har gått sterkt tilbake i Finnmark. Verst har det gått utover Arbeiderpartiet i Alta som fikk halvert sin velgeroppslutning og som nå er nede på knappe 16 prosent. Igjen, et kraftig signal om at arroganse lønner seg ikke.

Hva er det folk i Alta og indre Finnmark ber om? De ber om en uavhengig evaluering av plasseringen av sykehus i Vest-Finnmark. Engasjementet for en evaluering er like brennende i indre Finnmark der man har enda lengre til sykehus enn det en har i Alta.

Ordførerne fremstiller det som om det er et demokratisk problem å lytte til det folk mener om sykehus i sitt lokalsamfunn. Det er det selvfølgelig ikke. Sykehusstruktur er endret tidligere blant annet gjennom representantforslag, såkalte dok 8 forslag, i Stortinget, slik det skjedde med akuttsykehus i Odda. Et forslag Arbeiderpartiet var med på å stemme for.

Det som derimot er et demokratisk problem er å gjennomføre dårlige beslutninger som følge av mangelfullt utredede prosesser. I Finnmark er det rett og slett besluttet politisk hvor sykehusene skulle være, og tjenester er bestykket opp etter det. Det sier seg selv at man kan ikke få en optimal ressursbruk og en forsvarlig akuttberedskap på bakgrunn av det. Kommunestyret i Alta valgte å dobbeltsjekke beslutningsgrunnlaget ved å bestille en evaluering. Den ble utført av Oslo Economics som er et firma helsemyndighetene selv bruker til evalueringer. Det er derfor ikke tvil om evalueringen holder faglig mål og er balansert. Evalueringen viste med all tydelighet at ett sykehus i Alta var det beste alternativet.

Bosettingsmønsteret i Vest- Finnmark har endret seg radikalt de siste tretti årene. Det samme har skjedd over hele landet. Nasjonal helse- og sykehusplan 2016 – 2019 beskriver utviklingen slik:

"Vi flytter til byene

Planene for framtidens helsetjeneste må ta hensyn til at bosettingsmønsteret i landet er betydelig endret de siste 30–40 årene. Tidligere bygde vi sykehus i befolkningssentre som oppsto med etablering av ny industri. På samme måte som den gangen, må sykehuskapasiteten i framtiden tilpasses bosettingsmønsteret.

De siste tiårene har vært preget av sterk sentralisering. Det har vært særlig høy vekst i folketallet i storbyregionene. Nedgangen i folketallet har vært særlig sterk i utkantkommunene, men har flatet noe ut de senere årene på grunn av innvandringen."

Paradokset er at det nå foregår storstilt nybygging av sykehus rundt omkring i landet uten at endringer i bosettingsmønstre har vært lagt til grunn. I planperioden 2016 - 2019 er et nytt sykehus i Hammerfest satt opp som et prosjekt som skal gjennomføres.

Sykehuset i Hammerfest ble i sin tid bygget i det som var et administrasjonssenter i Vest-Finnmark. På den tiden var mange sentrale funksjoner og institusjoner lagt til Hammerfest som Norges Banks filial og Husbanken. I løpet av de siste 30 årene har Alta overtatt den rollen Hammerfest hadde og er i dag den største byen i Finnmark.

Tidspunktet for bygging av et nytt sykehus er riktig. Bygningsmassen ved Hammerfest sykehus er nedslitt og for lengst regnskapsmessig avskrevet.

Det er et like naturlig tidspunkt for å vurdere hvordan sykehusstrukturen i Vest-Finnmark skal være. Den overordnede målsettingen i Nasjonal helse- og sykehusplan må danne rammen for plasseringen av sykehus. Det mest kritikkverdige er at bygging av nytt sykehus i Hammerfest er vedtatt uten å ta hensyn til de betydelige endringene i bosettingsmønsteret de siste 30 - 40 årene. Den fremtidige utviklingen de neste 30 årene er heller ikke vurdert. Beslutningen er dermed i strid med målene i Nasjonal helse- og sykehusplan.

Svakheten med Nasjonal helse- og sykehusplan er at de overordnede målene ikke er reflektert i beslutningene om bygging og oppgradering av sykehus. Store investeringer skjer uten evaluering av plassering. Er det riktig forvaltning av fellesskapets begrensede ressurser?

Helseministeren har i Altaposten kommet med to grunner for ikke å utrede sykehusplassering. Den ene grunnen er at han er engstelig for rekrutteringen, og at det kan bli uro blant ansatte. Det er et vikarierende motiv. Staten har flyttet noen av sine institusjoner med store, tunge kompetansemiljøer fordi Stortinget fant det ønskelig og samfunnsøkonomisk forsvarlig. Her kan nevnes Luftfartstilsynet til Bodø, Post- og teletilsynet til Grimstad, Kystverket til Horten, Medietilsynet til Fredrikstad, Konkurransetilsynet til Bergen, Sjøfartsdirektoratet til Haugesund og DSB til Tønsberg. Evalueringen i etterkant viser at flyttingene har i stor grad hatt positive effekter, sågar for rekrutteringen. Det er slett ikke urimelig å hevde at rekrutteringen kan bli bedre med en plassering av sykehuset i Alta.

Den andre grunnen er skjørheten som Høie påstår finnes i enkelte ledd av akuttberedskapen i dag. Skjørheten blir borte når akuttberedskapen får en mer rasjonell struktur som følge av en optimal lokalisering av sykehusene.

Er det samfunnsøkonomisk forsvarlig å bygge sykehus uten en helhetlig vurdering av lokalisering? Det ønsker Alta og indre Finnmark svar på. De ønsker en uavhengig vurdering som kan gi svar på hvor den mest optimale lokaliseringen av sykehusene er.

Det viktigste er å få en faglig begrunnet anbefaling av for en optimal plassering av sykehus i Vest-Finnmark basert på demografi, bosettingsmønstre, tilgjengelighet, beredskap og pasienttransport. Hvordan spesialisthelsetjenesten plasseres og bestykkes, faller på plass så snart plasseringen av et nytt sykehus er vedtatt. Det samme gjelder for akuttberedskapen.

Spørsmålene som må besvares på en tilfredsstillende måte er:

Hvilke demografiske og infrastrukturelle forutsetninger skal ligge til grunn for plasseringen av sykehusene

Hvordan påvirker de geografiske og klimatiske forholdene tilgjengeligheten til sykehusene generelt, og særskilt med tanke på akuttbehandling og -beredskap

Hvordan påvirker plasseringen av sykehusene rekrutteringen av fagpersonell og hvilken innvirkning har plassering for opprettholdelse av stabile og kompetente fagmiljø over lang tid

Hvilke konsekvenser får plasseringen av sykehusene for fødselsberedskap og -omsorg veid opp mot demografi og bosettingsmønstre

Hvilke samfunnsøkonomiske konsekvenser følger av plasseringen av sykehusene

En feilplassering av sykehusene gjør at de sentrale målene i Nasjonal helse- og sykehusplan ikke lar seg gjennomføre. Både på kort og lang sikt går det ut over alle som har behov for sykehustjenester i Vest-Finnmark.