Jeg kunne ikke så mye om fiskeripolitikk før Gamvik kommune anket tingrettsdommen i saken mot den norske stat. Du vet, den saken som startet med at fiskebruket Nordkyn Products gikk konkurs i 1995. Omtrent 140 mennesker mistet jobben, og det så mørkt ut for lokalsamfunnet i Mehamn. Den gangen var det nå avdøde Roger Hansen fra Arbeiderpartiet som var ordfører, og han gikk hardt til verks for å få ny aktivitet på kaia, han brukte kontaktnettet sitt, og fikk til slutt de avgjørende avtalene på plass, avtalene som skulle sikre mer fisk på land.

Stikkordene her var trålere, leveringsplikt og bearbeidingsplikt. For ved hjelp av fiskeriministerne Jan Henry T. Olsen (Ap) og Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen (Ap) fikk to trålere økte kvoter, på den betingelsen at fisken ble tatt på land og videreforedlet i Mehamn. I tillegg skulle en tredje tråler levere inntil 80 prosent av fangsten til Mehamn. Dermed så det ut som det var liv laga for bedriften Nordic Sea Holding, men gleden varte ikke lenge. Fisken kom nemlig ikke på land som forespeilet, og snart gikk også denne bedriften konkurs. Og Gamvik kommune gikk til slutt til sak mot staten, de mente staten hadde forpliktet seg til å følge opp leveringsplikten de påla trålerne, at staten skulle grepet inn overfor rederne da fisken uteble.

Gamvik kommune tapte saken i tingretten, men anket til lagmannsretten, og i februar 2008 var det klart for rettssak i Tromsø, jeg var relativt fersk i Finnmarken, men fikk like fullt jobben med å følge den, jeg satt i Hålogaland lagmannsrett og hørte kommunen argumentere for hvorfor staten skulle betale dem over 15 millioner kroner i erstatning for tapt kaileie og reduserte rammetilskudd, og jeg hørte staten beskrive sin rolle som mindre sentral enn i kommunens framstilling, staten hadde rett, men ikke plikt til å følge opp leveringsplikten var gjennomgangstonen.

Slik konkluderte også lagmannsretten: «Etter en samlet vurdering kan det ikke ses at staten kan bebreides for ikke å ha gjort kommunen oppmerksom på at råstofftilgangen for fiskeindustribedriften var på egen risiko, og at man ikke forpliktet seg til framtidig håndhevelse av leveringsplikten til Mehamn,» heter det i dommen.

Etterpå var jeg vitne til skuffelsen i Mehamn, som hadde håpet å få kompensasjon for fisken som aldri kom på land, aktiviteten som uteble fra fiskeværet, tilflytningen som ble til fraflytning. Og siden har jeg vært vitne til den samme skuffelsen langs hele kysten: For tre år siden reiste Kystaksjonen seg med demonstrasjoner utenfor Stortinget, på plakatene var det skrevet «Gi fisken tilbake til kysten (slutt å sende den til Kina bare fordi det er billig)», «Stopp storkapitalens ran av kysten, gi fisken tilbake til folket» og «Røkk(e) ut, la kvoten bli».

Nå har kystens rop igjen fått kraft, og nådd et foreløpig høydepunkt med torsdagens folkemøte i Vardø, kommunen som selv har opplevd sterk befolkningsnedgang etter at hjørnesteinsbedriften Aarsæther måtte legge ned over natta i 2002.

Budskapet er enkelt: Fisken skal skape aktivitet på land, sikre arbeidsplasser og bærekraftige lokalsamfunn.

Alle er tilsynelatende enig om at dagens pliktsystem ikke fungerer. Så kan man mene hva man vil om hvem som har skylden for det, men fokuset må rettes mot å finne en løsning for framtiden. Denne løsningen må sikre arbeidsplasser på land, og den må bidra til at Norge kan posisjonere seg som sjømatnasjon. Altså må det først og fremst ferskt råstoff på land, ikke fryst, slik at det kan videreforedles.

Spørsmålet blir da om fiskeriministerens forslag til løsning er den beste. Han ønsker å oppheve tilbudsplikten i sin helhet i form av at trålernæringen kjøper seg fri fra den. Dette kan gi til sammen 100 millioner kroner, som er tenkt brukt til omstilling eller tilbakeført til lokalsamfunnene som var tilgodesett tilbudsplikten. I tillegg er bearbeidingsplikten foreslått fjernet, og aktivitetsplikten foreslått avviklet mot at 20 prosent av trålerkvotene gis til kystflåten.

Et spørsmål er om den andelen er stor nok. Et annet er om det er den rette løsningen. Blant de frammøtte i Vardø torsdag finnes det i hvert fall flere alternativer: Øk andelen, ta de kvotene med forpliktelser knyttet til seg fra trålerne og overfør dem til kommunene, eller behold pliktsystemet, men stram det inn, sørg for at det blir håndhevet.

Til sistnevnte punkt var fiskeriminister Per Sandbergs reaksjon klar: Vend ikke tilbake til det pliktsystemet som har ridd dere som en mare! Men spørsmålet om hvordan hans forslag skulle gi mer aktivitet i Vardø, kunne han ikke svare på. Det vil si, han svarte at det verken ville gi mer eller mindre aktivitet i Vardø, at det er det høstens debatt som vil avgjøre, da er det nemlig kvotesystemet som skal gjennomgås.

Nå skal ikke jeg mene for mye om hva som er riktig og ikke i fiskeripolitikken, for dette er et innviklet spørsmål med mange faktorer som henger sammen, og jeg er verken politiker eller fisker eller en som kjenner fiskeindustrien fra innsiden. Men jeg sitter litt med samme følelse nå som etter at forslaget om å slå sammen Troms og Finnmark kom for noen uker siden. Vi vet ikke konsekvensene av det vi skal si ja eller nei til. For er det ikke naturlig å se kvotesystemet og pliktsystemet under ett? Lage et helhetlig bilde av de framtidige kystsamfunnene i Norge, gjøre det enkelt å få svar på om regjeringen ønsker at det skal bo folk i hvert et fiskevær, og hvordan man skal bidra til at de får tilgang på den ressursen som i størst grad kan trygge eksistensen: Fisken.

Foreløpig står de spørsmålene ubesvart.