Arne Pedersens innlegg i Finnmarken 2. mai går inn i rekken ikke bare av Aps trusselbilder om mulige konsekvenser av en gjennomført regionreform, men også i serien av fiendebildene av Universitetet i Tromsø. I tillegg har innlegget hans en brodd mot meg personlig som grenser til sverting. Arne har kanskje glemt at partiet har beklaget oppfordringen til svertekampanje som ble lansert for ei tid tilbake? Og lærdommen fra sin fotballfortid, om ikke å ta mannen, men ballen? Dessuten er han tankeleser: Hvor har han fra at jeg mener at «kunnskapsmiljøene vil sikre fordelingen av vekst og velferd i nord», som om jeg ikke har forstått politikkens primat? Og at jeg står ensidig for «elitetenkning»? Hva er det da jeg har stått for i den konkrete saken, Aps benkeforslag i kommunestyret i Vadsø om Finnmark som egen region? Dette er kortversjonen:

Jeg har aldri uten forbehold gått inn for Finnmark i en storregion. Derimot har jeg, også i historiske perspektiver, diskutert  Finnmarks plass i landsdelen og fylkets enestående posisjon for styrking av sin rolle også i tilfelle det skulle bli en storregion. Jeg har også minnet om at Stortinget i to omganger har bedt om ny regionalisering av landet. I forrige omgang var den rødgrønne regjeringen pådrivere, i den nåværende den blå-blå, der problemstillingene og mulighetene nærmest er blåkopier av hverandre, uten at noen har kunnet vise til at forutsetningene har skiftet.

Det jeg i denne sammenhengen har etterlyst, er et langt mer offensivt politisk arbeid fra finnmarkspolitikerne og især fra Ap, naturlig nok fordi partiet styrer fylkeskommunen og de aller fleste kommunene i fylket. Jeg mener også at trusselbilder og offerrolle-beskrivelser har fått vel stor plass, nærmest som om Finnmark har vært og fortsatt er omgitt av fiender og er uten venner. Jeg kjenner ikke partiet igjen slik det har framstått gjennom arbeiderbevegelsens historie, «ørnen blant partier» som det engang ble kalt. Jeg har også tillatt meg å minne om Ap mange steder i landet har gått inn for også den nåværende regionreformen, som i Troms nylig.

På det siste kommunestyremøtet ble en interpellasjon fra Wenche Pedersen omgjort til et benkeforslag, med en svært kort tekst, der første og siste avsnitt inneholdt formuleringer som jeg fant var problematiske, men der midtavsnittet var helt OK. Sammen med det forhold at en så stor og viktig sak skulle avgjøres uten normale saksdokumenter og helt på tampen av en svært lang dag, gjorde at jeg stemte imot. Og det jeg har sagt og står også for er dette: Jeg vil aldri gå inn for en regionreform som tapper Finnmark – og selvsagt Vadsø – for offentlige arbeidsplasser. Jeg ville hatt en politisk prosess der finnmarkspolitikerne var helt klar i sine krav om dette. Derfor avviser jeg  alle insinuasjoner om at slik problematisering betyr at jeg ikke bryr meg om hva som skjer med Vadsø! Og jeg vet godt hva SV mener om både region- og kommunereformen: Partiet er mot tvang (i motsetning til forrige omgang, sammen med Ap), men åpen for de regionale og kommunale oppfatninger. Stemmegivningen min på kommunestyremøtet tok høyde for dette, men også for teksten i resolusjonen og måten saken ble behandlet på.

Den «elitetenkningen» og politiske abdikasjonen Arne tillegger meg, er et slag i lufta. Jeg er kommunepolitiker fordi jeg tror på politikk som nødvendig for fordeling av goder og byrder. Men samtidig vet jeg også at alt av f.eks. sentralisering ikke er rent politisk betinget. Der kom Vardø-eksemplet inn i bildet, der avfolkning ble koblet til sentraliseringspolitikk: Avfolkningen av Vardø siden 1970-tallet har ingenting å gjøre med regionreformen. Heller ikke den dramatiske avfolkningen av bygdene i ytre del av Vadsø kommune siden 1950-tallet. Det kan da ikke bare være Aps ansvar, som var i førersetet i kommunen gjennom alle disse åra?