Fiskeriminister Per Sandberg har på sin rundreise i Nord Norge hevdet at omfordeling av fiskekvoter krever lovendinger. I Vardø 11.5 påstod han med støtte fra departementets seniorrådgiver Bergljot Strømme-Svendsen at rederne har grunnlovsbeskyttelse mot å bli fratatt kvoter. På samme møte påstod Sandberg også at tildeling av kvoter til kommunene (som han var positiv til) ikke kunne gjennomføres uten lovendringer. Påstandene ble ikke underbygget rettslig.

Professor Peter Th. Ørebech har blant annet i Nordnorsk debatt tilbakevist begge påstandene. Gjennom Høyesteretts behandling av Volstadsaken (2013) og Peder Husesaken (1993) slås det fast at staten med hjemmel i Havressursloven skal tildele fiskekvoter til rederier ett år ad gangen og har rett til å endre kvotenes størrelse fra det ene året til det neste. I tillegg gir loven staten rett til å tildele deler av den nasjonale kvotene som distriktskvoter (§11.3) til kommuner og regioner. Ørebech’s konklusjon er derfor at staten står relativt fritt rent juridisk til å fordele kvoter. Og når Havressurslovens formål (§1) helt tydelig sier at ressursforvaltningen skal «medverke til å sikre sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna», skulle det være helt klart at fiskeriministeren har de fullmakter han trenger for å omfordele de leveringspliktige kvotene som ikke lengre landes i de tilgodesette kommunene.

Når private interesser står mot hverandre, er det er ikke noe nytt i at det benyttes jurister som strides om partenes interesser i hva som er rett og galt etter loven og som må avklares i domstolene. Fiskeriministerens viktigste rolle er å forvalte og forsvare nasjonens interesser i fiskeressursene som etter havressursloven «tilligger det norske folk i fellesskap». Både utenlandske og nasjonale aktører presser på for å få hand om disse ressursene. Staten har ført mange kamper for å sikre fellesskapets interesser, blant annet gjennom den internasjonale Haag-domstolen (i 1951 om grunnlinja), havrettstraktaten (1982) som gav 200 mils sonen og gjennom de årlige forhandlinger om kvotefordeling med andre land. Også innad i Norge er det ført mange rettsaker mot rederier som har utfordret statens styringsrett, blant annet gjennom de refererte sakene i Høyesterett.

Det som er spesielt i dagens debatt om leveringsforpliktelsene, er at fiskeriministeren med støtte fra sine jurister hevder et standpunkt om at private selskaper har grunnlovsbeskyttelse for sine kvoter i strid med det standpunktet Staten ved regjeringsadvokaten har vunnet frem med i Høyesterett. Per Sandberg uttrykte i debatten i Vardø at dette som var hans juridiske handlingsrom.

De fordelingsnøkler Departementet de seneste årene har benyttet for å fordele fiskekvoter, er imidlertid ikke basert på lovvedtak, men på de generelle fullmakter departementet har etter Havressursloven til å fordele kvoter ett år ad gangen. Men for å gjennomføre en strukturpolitikk som tildeler enkeltrederier en andel av en totalkvote (kvotefaktor som fordelingsnøkkel) over flere år, er det inngått politisk-administrative avtaler, systemer og garantier mellom fiskeriforvaltningen og rederienes organisasjoner, men som kan endres av regjeringen uten lovendringer. Det er denne systemforståelsen som ligger til grunn for at bankene i realiteten kan ta pant i forventninger om flerårlige kvotetildelinger og som redere kan kjøpe og selge seg imellom. Totalt sett er det i Fiskeridirektoratets oversikter bokført ca.15 milliarder kroner i slike panteverdier.

Det er på dette grunnlaget vi må forstå at Fiskeriministeren og Departementets jurister opptrer som rederiene og bankenes representanter når de hevder at rederne har grunnlovsbeskyttelse for de kvotene bankene har tatt pant i. Det er ut fra dette et rimelig krav om at både Regjeringen og Regjeringsadvokaten nå avklarer om Nærings- og fiskeridepartementets oppfatninger av rettstilstanden til fordeling av nasjonens fiskekvoter med basis i Havressurslovens §2. Dette er ikke minst viktig etter at flere partier på Stortinget foreslår oppgradert lovbestemmelsen til Grunnloven. Spørsmålet er om Departementets forvaltningspraksis allerede i praksis er i ferd med å overføre denne høstingsretten til «de norske kvotebaroner i fellesskap»?