Befolkningsutviklinga for Nord-Norge er skremmende. Det er blitt mer enn 2000 færre folk i de tre nordligste fylkene det siste året. Dette skjer i ei tid landsdelen har opplevd en lengre periode med høykonjunktur, og i ei tid landet har hatt en befolkningsvekst på 32.856 mennesker. Det er hverken epidemi eller næringsmessige årsaker til befolkningsnedgangen i nord. Denne avfolkninga er politisk styrt.

Tallene fra siste kvartal (3.kv) er særlig dramatisk. Nordland har en tilbakegang på 3 promille i befolkning, Troms 1 promille og Finnmark 2,3 promille. 3 av 6 fylker som har tilbakegang, ligger i Nord-Norge. Men bare Sogn & Fjordane har en tilbakegang på størrelse med våre tre nordligste fylker. Kommuneoversikten er enda dårligere. For Troms sin del er det bare 3 av fylkets 24 kommuner som har økning i befolkninga og i Nordland bare 8 av 44 kommuner.

Går en bak tallene fra SSB, vil en se at denne flukten fra landsbygda skjer ikke bare i Nord-Norge. 61% av landets kommuner har befolkningsnedgang. Bare fylkene Østfold og Akershus har flere vekstkommuner enn kommuner med reduksjon i folketallet. Men også her kan en finne kommuner med tilbakegang på størrelse med kommunene i nord. Vi står ovenfor en pågående flytting fra landsbygda til de største byene. Og denne flyttinga er det mye ungdommen som står for.

Det er de store byene som får tilskuddet av de vi kan kalle landets fremtid. Så er det også de samme byene som er pekt ut til å bli fylkeshovedstad i regionreformen som trekker til seg elever og studenter. Det er fylkeshovedstadene som kommer best ut av befolkningsstatistikken. Det er de samme byene som blir tildelt de få statlige arbeidsplassene (630) som er lovet skal flyttes ut av Oslo. Regionreformen er først og fremst en by-reform.

Regjeringas reformpolitikk har en strategi som kan forklare disse tallene. Staten rømmer distriktene ved å halvere landets skattekontorer, redusere antall akuttmottak på lokalsykehusene, rasere posttilbudet i distriktene, fjerne lensmannskontor og politienheter, 2/3-deler av tingrettene, endre vegvesenet fra regional organisering til sentrale divisjoner m.m. Dermed har Solbergregjeringa sentralisert langt flere statlige arbeidsplasser. Mye av argumentet for sentraliseringa, har vært behov for bedre fagmiljø og kompetanse. Isteden for å styrke utdanninga, legger en ned også disse. Regjeringa veit at ved lokal utdanning så blir nyutdannede boende på heimplassen. Derfor blir det viktig for Solberg å legge ned den nest eldste lærerutdanningsinstitusjonen i landsdelen, den som ligger på Nesna. For den har sikra god tilgang på lærere i landsdelen. Også sykepleierutdanninga lokalt har gitt lokalsykehusene nødvendig tilskudd på faglig personell. Nedleggelse av høyere utdanning er et strategisk tiltak for å få unge folk til å flytte til storbyene. Også fagopplæringa i den videregående skole der yrkeslinjer legges ned, har denne effekten.

Det er en villet politikk å urbanisere den norske befolkninga. Motivene er flere. Det er i år 25 år siden Norge sa NEI til EU. Det var distriktene som sikra det resultatet. Naturressursene i dette landet ligger ute i distriktene som vann, vind, fisk m.m. For at kapitalen i eller utenfor EU, skal få råderett over den, er det bare en fordel å ha færre talspersoner for distriktene. Det er viktig å knekke de kreftene fra distriktet som kan sette dagsorden. Å samle folk i byene, åpner også for at flere tjenester kan privatiseres. Da blir det et visst marked. Vi har ei regjering som kynisk prøver å tilrettelegge det norske samfunnet enda mer for kapitalen. Ideen om å gjøre de offentlige mest mulig likt det private næringsliv, gjøres lettest i byene. New Public Management er fortsatt regjeringas politiske retning.

For å stoppe denne utviklinga trengs det et distriktsoppgjør som byene må støtte. Opprører må gjelde hele landet. Vi har gode tradisjoner på at stemmene fra distriktene har hatt en viktig plass i vår historie. Distriktene har prega både likhetsdebatten og holdt frem grunnleggende solidaritetsholdninger. Spesielt fagbevegelsen har tradisjoner på denne kampen da parola «By og land, hand i hand» ble lansert sammen med «Hele folket i arbeid». I dag kan vi legge til «Hele landet i bruk». Vi må få frem fordelen med smådriftsverdiene, Det er ikke alt som egner seg for stordrift, det går gjerne hardt ut over miljø og klima. Landet er bygd opp av mangfold og vi må utnytte de mange små ressursene på en bærekraftig måte. Da må det bo folk i distriktene.

Skal vi berge Norge som nasjon, stoppe raseringa av natur og klima, forsvare faglige rettigheter, så må miljøbevegelse, fagbevegelse og distriktsopprør gå sammen. Vi kan ikke vente to år til Stortingsvalget. Uten en massebevegelse vil også ei rød-grønn regjering kunne fortsette den rådende politikken. Det var sosialdemokratene som startet NPM-tiltakene. 68-generasjonen startet en motbevegelse som førte til at folket kom på offensiven kulturelt og politisk. Resultatet ser vi eksempelvis på avstemmingene i 72 og 94, på Arbeidsmiljøloven og velferdsordningene. Den samme kampen må reises på nytt.

Kampen for å reversere regionreformen må føres ute blant folk. Partiene AP, SP og SV gjør den generaltabben at de skal føre denne kampen i de lukka fora som fylkesrådet er. Folkemeninga kommer ikke frem der. Distriktsopprøret og kystopprøret på facebook er beskjedne begynnelser, men de aktiviserer i hvert fall folk. Det vi trenger er å organisere dette opprøret, bl.a. for å få frem en ny distriktsplan bygd over lesten til «Nord-Norge-planen» fra 60-tallet. Vi trenger en enhetsfront mot kapitalens rasering av distriktene.