Innlegget ble først publisert på Facebook på tirsdag. Innlegget er gjengitt med tillatelse.

Kjære, julenisse!

Jeg skulle egentlig sendt dette til regjeringen, men tror ikke dette ville blitt lest.

Alle kryssene på kartet betyr at veiene er stengte, og vi vet ikke når de åpner.

Mulighetene våre nå er enten luft- eller sjøveien. Hos oss har vi ikke flyplass, så da er det båt på frådende hav, eller tryggheten selv; Forsvarets Sea King.

(Med Luftambulansens problemer er det vel bare et tidsspørsmål før Bent Høie finner ut at bruk av Sea King som «vikar» for Babcock kan være lurt.)

Jeg har alltid ønsket at vi skulle være ett land, et land med innbyggere som så hverandre.

I min barndom på Finnmarkskysten vokste jeg opp med Skomakergata på Barne-TV.

Der vi lærte at «alle barn har rett til …..»

Det var den gang alt var i nærheten av folk.

Den gang lensmannen, presten og legen gjerne dro på hjemmebesøk for å sjekke at alt sto bra til.

Plutselig endret alt seg, og alt ble for dyrt, for lite faglig, for lite effektivt – ja så galt at det nesten bare var trygt og tilgjengelig som sto igjen som adjektiver, og det skal det jo ikke være.

I dag må man reise, betale, søke, trygle og be – og det er ikke sikkert du får hjelp uansett.

Jeg skulle sendt ønskelista mi til regjeringen, men jeg er ikke sikker på at de finnes.

Uansett, så har vi nok ikke vært snille nok i år heller, eller kanskje flybillettene mellom Oslo og Finnmark er blitt så dyre at det ikke er mulig for regjeringsmedlemmene å stikke innom på en kopp kaffe hos oss.

PS! Fra meg til apoteket koster det kroner 509,- med bussen – hver vei – uten bompenger.

Tenk om jeg kunne betalt bompenger for å holde veibommen åpen – det hadde vært noe!

Det er så mye jeg skulle fortalt, om urett og galt. Jeg føler at hele Nord-Norge har stått sammen, og ropt, advart og forklart. Ingen, absolutt ingen har hørt eller svart.

Kanskje har det kommet litt snø på Karl Johan, kanskje er det signalfeil på jernbanestrekninga til Gardermoen, eller kanskje er det rett og slett ingen som har ansvar for distriktene utenfor Ring 3 – hva vet jeg?

I dag skulle jeg ønsket meg en gave, bare en liten en.

En gavepakke med trygghet og fremkommelighet.

Bare en liten del av NTP og helsebudsjettet, slik at vi visste at vi kom oss frem når vi måtte – ikke når vi ønsket.

Det er vel ikke for mye forlangt?

Nei, forlange skal jeg ikke, jeg skal be – bønnfalle bevilgende myndigheter om å tenke seg om – og lytte.

Jeg lærte som liten gutt at årsaken til at man har to ører og en munn, er at man skal lytte dobbelt så mye som man skal snakke.

Kjære julenisse, det er snart bare deg jeg tror på.

Bernth R. Sjursen (Ap)
Ordfører i Måsøy