Vi lever i ei tid der den som eier pengene bestemmer.

Alle vi som er lønnsmotakere, eller naver, veit det.

Det er kun de som har nok av dem som kan si at penger ikke betyr noe.

Det er godt mulig det har vært sånn helt siden mennesket klatret ned og begynte å gå oppreist (en eller annen gang i forrige århundre, det kan umulig være lenger siden?), men den rå kapitalismen har i alle fall ikke vært så synlig som den er nå i min levetid (fra 1872 til dags dato).

Et av de samfunnene der forskjellene er desidert mest synlig, er fotballsamfunnet.

Fotballen, som får uforskammet mye av TV-kanalenes oppmerksomhet.

For ikke lenge siden ble FIFA-toppen Sepp Blatter og UEFA-toppen Michel Platini avslørt som svindlere.

De to hadde underslått og mottatt hundrevis av millioner kroner i løpet av sin tid ved rorene.

Men hva hjalp det?

Ukentlig får vi rapporter fra modige journalister om forholdene utenlandske arbeidere som reiser hypermoderne fotballareanaer i Russland og Quatar lever under. Russland fikk – i konkurranse med Storbritannia – VM i 2018, mens Quatar naturstridig nok fikk VM 2022.

Det er fysisk umulig å spille fotball utendørs i 2 x 45 minutter nede i ørkenen der, og stadionene skal utstyres med gigantiske air condition-anlegg.

Selv om det er klare beviser for at begge landene bestakk seg til å bli VM-verter, ringer det ingen bjeller hos Blatters arvtakere i FIFA.

Det har bestandig lønt seg å være kjeltring - så lenge du er stor nok.

Jeg har ingen illusjoner om at FIFA- og UEFA-toppene var mindre korrupte i gamle dager.

Eldgamle herrer som klappet hverandre på ryggen og putta papirpenger neri skoen.

Men klubbene konkurrerte på likere vilkår den gangen.

Før Bosman-dommen og TV-rettigheter tok tak i seilene og sendte fotballbriggen ned i en evig malstrøm av penger og makt.

I dagens blogg skal jeg fortelle om en gjeng glade amatører som sto for to av tidenes største fotballsensasjoner gjennom tidene i internasjonal fotball.

Jeg snakker om Änglarna.

Blåvitt.

IFK Göteborg.

 

I år er det henholdsvis 30- og 35-årsjubileer for lagets naturstridige gull i UEFA-cupen.

Mirakler som vi aldri kommer til å få oppleve igjen.

I svensk sammenheng var IFK en tungvekter, men laget hadde en seksårsperiode på nivå to bak seg rett i etterkant av en viss värmlendings komme til Kamratgården i 1979.

Sven-Göran Eriksson fra Torsby var kun 30 år gammel og hadde ingen spillererfaring fra høyeste nivå.

Han hadde kun trent Degerfors i 4. divisjon.

Noen av spillerne var eldre enn ham.

Selv om Änglarna ikke var rike, så var de blant de mest velstående på hjemmebane, blant de nordiske amatørene.

Flere millioner var lagt på bordet for å styrke laget da Svennis kom til Götet.

Da laget tapte de tre første matchene i Allsvenskan i 1979, begynte mediene å murre.

Svennis selv tilbød seg å ta sin hatt og gå foran spillerne i garderoben.

Det ble uaktuelt.

Spillerne innså at det var dem som var utpå matta.

Eriksson hadde innført en britisk modell, med høyt press og streng disiplin, inspirert av engelskmennene Bob Houghton og Roy Hodgson, som hadde hatt suksess i henholdsvis Malmö FF og Halmstads BK med denne modellen.

I en fotballnasjon med sterke historiske bånd til Italia, var dette litt som å banne i kjerka i Sveariket.

Men etter hvert som spillerne begynte å følge Svennis’ resept til punkt og prikke, begynte resultatene å komme.

I 1980 kom IFK på 2. plass i Allsvenskan, noe som gjorde at klubben var kvalifisert for UEFA-cupen i 1981-82-sesongen.

Etter å ha slått ut FC Haka fra Finland, SK Sturm Graz (Sveits) og Dinamo Buccuresti (Romania), trodde alle at Englene skulle møte sine overmenn i fullblodsproffene i Valencia.

Det ikke mange visste, var at klubben var på konkursens rand og at nesten hele styret i Blåvitt hadde trukket seg i forkant av denne UEFA-cupkvartfinalen.

Men spillerne, som hadde spilt på seg skyhøy sjøltillit, lot seg ikke affisere.

De var blitt så trygge på rollene som Svennis hadde delt ut til dem, at de fant hverandre i blinde.

Dessuten hadde de en av verdens beste spisser på laget – ei stjerne som lyste litt sterkere på fotballhimlen enn de andre: Torbjörn Nilsson.

Denne underbare fotballspilleren.

1.91 høy og bygget som en tanksenter, men med et steg som Tom Lund og en «bollkänsla» som en brasilianer.

Og selv om mange mener at det bare skulle mangle for en goalgetter, så visste han i tillegg hvor målet sto.

Svenskene lot seg ikke skremme av publikumsståket på Mestalla og dro hjem med 2-2 i sekken.

Som en kuriositet kan nevnes av Steven Tylers danske halvbror Frank Arnesen scoret Valencias begge mål.

Hjemme på Nya Ullevi murte IFK igjen hjemmemålet.

Bortelaget skapte ikke en eneste målsjanse på 90 minutter.

Og kaptein Stig Fredriksson (straffe) og Tommy Holmgren sørget for at laget vant 2-0.

En hjemmekamp til i semifinalen reddet økonomien til klubben.

Nok engang var IFK underdogs.

På motsatt banehalvdel skulle svenskene møte 1.F.C. Kaiserslautern.

Nok et profflag, med navngjetne stjerner som Andreas Brehme, Hans Petter Briegel og Ronnie Hellström i førsteelleveren.

IFK tapte ikke på bortebane i denne turneringa, og klarte 1-1 i surkålland.

Et fantastisk solomål av Tommy Holmgren sørget for 1-0 foran et fullsatt Nya Ullevi, før tyskerne utlignet.

I ekstraomgangene var igjen Stig Fredriksson sikker som straffesparkeksekutør, og sørget for avansement til finalen.

Her møtte de på ny et tysk lag.

Hamburger Sportsverein, som skulle vinne Serievinnercupen, datidas Champions League, ett år etterpå.

Laget var allerede bundesligamestere og treneren, den østerrikske demonen Ernst Happel, var skråsikker på seier.

– Bundesligaen var steken – UEFA-cupen er sausen, sa han hovmodig foran finalen, som også gikk borte og hjemme.

På Nya Ullevi ble det ei beintøff batalje i øsende regn.

Defensive og brutale tyske proffer mot tålmodige og grundige svenske elektrikere, rørleggere og kokker.

Ikke akkurat publikumsvennlig.

Da det gikk mot slutten, fikk den andre Holmgren-broderen, Tord, ballen alene foran HSV-målmann Uli Stein innenfor 16-meteren, han traff skeivt, men ballen rulla inn i hjørnet: 1-0 og et ponnihode foran foran returen på Volksparkstadion 14 dager etterpå.

I mellomtida hadde det tyske hovmodet bare økt.

 

Det vites ikke om Sven Göran hadde forberedt noen oppildna tale foran kampen i garderoben, men han behøvde ikke å si noe som helst.

Takket være en vimpel han fikk tak i utenfor stadion.

En vimpel som var produsert i 50.000 eksemplarer.

«Hamburger SV UEFA-Cup-Sieger 1982» sto det å lese på den.

Snakk om å ta seieren på forskudd.

– Det va tändväska för oss, sa spissen Dan Corneliusson om øyeblikket da treneren viste spilleren vimpelen kort tid før de skulle gå ut foran 65.000 elleville tyskere på Volksparkstadion.

Jeg husker bildene fra fjernsynet.

Franz Beckenbauer, hjemmelagets verdensmester. Horst Hrubesch, Felix Magath og Manfred Kaltz, europamesterne, på vei over løpebanen som skilte publikum fra det grønne dekket.

Med hodene høyt hevet og seierssikre.

Denne dagen skulle de måtte bite i gresset.

Grundig, som det vel heter på tysk.

Det tok ikke lange stønna før Torbjörn Nilsson viste hva slags kvaliteter han var lagd av.

En perfekt 50-meterspasning ble servert Tommy Holmgren på venstre kant.

Tommy avanserte litt før han la ballen inn.

På bakre stanga sto nevnte Corneliusson og dunka ballen i nettaket.

1-0.

 

Stillheten var øredøvende.

Nå måtte hamburgerne ha tre mål for å vinne.

Enda vanskeligere ble det etter 61 minutter.

Torbjörn løpte fra det tyske forsvaret med ball, og trilla ballen forbi Stein. 2-0.

To minutter seinere måtte tyskerne ty til ulovligheter for å stoppe Nilsson.

Stig Fredriksson lot seg ikke be to ganger.

3-0 på lystavla.

Torbjörn Nilsson påstår at han spilte i transce, og husker ingenting fra det som skjedde på banen.

Den norske psykologen Willy Railo var med i IFKs støtteapparat og sørget for å roe ballmagikerens nerver foran storkampene.

Han hadde nok mer enn én finger med i spillet her.

Det ble 4-0 sammenlagt.

Det er selvsagt fullt mulig å argumentere med at Sveriges VM-sølv i 1958, OL-gull i 1948, eller Danmarks EM-gull i 1992 var en større prestasjon/sensasjon enn IFKs UEFA-cupseier i 1982, men jeg mener at Änglarna som fløy over Europa denne sesongen er størst.

Fordi det økonomiske klasseskillet i fotballen allerede hadde begynt å gjøre seg gjeldende, og fordi Danmarks EM-medaljører i 1992 for det aller meste besto av profesjonelle.

I andre blogger har jeg ikke lagt skjul på min elsk for svenskene, enten det er musikk, fjernsyn eller idrett.

Hvis en skal dybdeanalysere begeistringen min for Söta bror, så trur jeg det har med identitet å gjøre.

Det kunne like gjerne vært LSK eller VIF som fikk til det samme på samme tidspunkt – dersom de klubbene hadde hatt en trener som Svennis, en som hentet de riktige typene, som passet inn i systemet hans.

Med små midler.

At jeg kommer fra et arbeiderklassehjem spiller helt sikkert også inn.

For å si som en Derby County-tilhenger som har vært oppmann i en herværende klubb i over et halvt århundre:

- Je hølder bestandig med et dårligste laget, je, veit, du, Roger.

Underdogen.

En underdog som skulle bite to ganger.

Etter at UEFA-cupfesten var over, ble Svennis og de beste spillerne hans spredt for alle vinder.

Men noen av englene kom tilbake.

I 1986 var sølvreven og hurragutten Glenn Hysén og Torbjörn Nilsson tilbake i Blåvitt etter kortvarige proffeventyr i henholdsvis PSV Eindhoven og 1.F.C. Kaiserslautern.

På benken hadde Svennis’ assistent Gunder Bengtsson perfeksjonert læremesterens spillestil, Bengtsson var tilbake etter å ha ledet VIF til seriegull i både 1983 og 1984, Gud signe ham.

Nye talenter, som backen Roland Nilsson, nordmannen Per Edmund Mordt, stopperen Peter Larsson, goalgetteren Stefan Pettersson og Johnny «Bråttom» Ekström var kommet til, mens veteraner som Stig Fredriksson, Tord og Tommy Holmgren, norrländingene som var oppvokst like ved finskegrensa, fortsatt gikk sterke.

IFK hadde vunnet Allsvenskan i 1985 og var således kvalifisert for den gode, gamle Serievinnercupen (du måtte faktisk vinne serien i hjemlig liga for å få lov til å være med, 4. plasser var like mye verdt som fem flate sild).

Etter å ha slått Botev Plovdiv fra Bulgaria, Fenerbache fra Tyrkia, og skotske Aberdeen, med en viss Alex Ferguson som manager, ventet FC Barcelona på gøteborgerne i semifinalen.

Selv om de fleste spillerne hos svenskene nå var rykket opp til det vi på godt norsk kalte non-amatører, de jobbet deltid og var delvis kjøpt fri for å trene, var de fortsatt som amatører å regne – i alle fall i forhold til katalanske fotballmillionærer.

Datoen var 2. april 1986.

Noen hevder at det var tidenes beste fotballkamp av et nordisk klubblag de 44.103 tilskuerne på Nya Ullevi ble vitne til denne vårdagen.

Før kampen hadde spansk TV besøkt ICAs lager.

De ville dokumentere for seerne at det var amatører de spilte mot.

Johnny Ekström, som hadde sendt Blåvitt videre med et mål på Pittodrie Stadium i kampens siste minutter mot Aberdeen, tok ned paller på lageret med trucken sin – samme dag som laget skulle spille semifinale i Europacupen.

Spanjolene trudde ikke sine egne øyne.

Dette skulle bli Torbjörn Nilssons store forestilling.

I avskjedssesongen sin var 31-åringen bedre enn noensinne.

Etter å ha blitt frispilt to ganger av truckfører Ekström, sørget to Nilsson-mål for at pauseresultatet var 2-0.

Jeg husker de vantro fjesene til den solbrente engelske spradebass-manageren Terry «El Tel» Venables og den tyske europamesteren Bernd Schuster idet de gikk inn i garderoben til hvilen.

De ante ikke hva som hadde truffet dem.

I andreomgangen var lagerarbeider Johnny Bråttom på pletten igjen og gjorde forarbeidet da Tommy Holmgren fastsatte sluttresultatet til 3-0.

Akk!

 

Jeg husker Tommy strakk den ene armen mot himmelen og jublet som om han hadde vunnet VM-gull etter det målet.

IFK hadde most Barcelona.

Nå var saken lingån och mos.

Så feil kan man ta.

I forkant av returen på Camp Nou fikk midstoppergiganten Hysén røde hunder og feber.

Det var ikke samme kvalitet på IFK-benken som på FC Barcelonas.

Mer om katalanske reserver som poppa opp som gubben i lådan seinere.

Änglarna henta inn den gamle backen «Röda» Ruben Svensson, som hadde trappet ned i Västra Frölunda, som cover for Hysén.

Historier om damer som kom på hotellet for å sjekke opp spillerne med dop i drinkene og forsøk på matforgiftning og bestikkelse av dommeren i forkant av returkampen i Barcelona blir servert i den utmerkede dokumentaren Fotbollens sista proletärer, som kom i 2011.

120.000 gærne spanjoler møtte svenskene i heksegryta på Camp Nou.

Allerede etter ni minutter ble vi kjent med en vi – og ingen andre heller, for den sakens skyld – hadde hørt om. Pichi Alonso, som erstattet den skotske stjerna Steve Archibald foran, ble spilt igjennom i tvilsomt offside-läge, men den italienske dommeren og hans linjemenn godkjente målet.

 

1-0 etter bare ni minutter.

Johnny Bråttom var dog i kjempeslag og var alene med målvakten flere ganger, men det ville seg ikke.

I andreomgangen herja vingen Carrasco vilt på venstresida, og etter at Alonso nok engang hadde vært i tvilsom offside-posisjon og doblet ledelsen, la førstnevnte inn til gubben i lådan, som nikka inn 3-0 med 21 minutter igjen av ordinær tid.

- Pichi Alonso, honom har man ju mardrömmar om ännu, sa den røde hunden Hysén i et intervju nylig.

Glenn så sikkert så kampen i feberfantasier fra benken den gangen.

Det ble ekstraomganger.

Ekström skjøt i stanga, hvorpå Micke Andersson satte returen i mål.

Dommeren blåste og pekte på midstreken.

3-1.

Nå måtte Barca score to til for å nå finalen.

Men katalanerne løp plutselig bort til linjemannen og ville ha ham til å snakke med dommeren.

De mente Ekström hadde vært i offside.

Men linjemannen løftet aldri flagget.

Hele Barca-laget, minus målvakt Urruticoechea omringa dommeren og linjemannen.

«Vi, dumme, godtruende nordboerne bare sto ved midtstreken og venta på avsparket», sa Tord Holmgren i Fotbollens sista proletärer.

Selvfølgelig ble italienerne og spanjolene venner. Målet ble underkjent.

Dermed ble det straffer. Roland Nilsson, 21-åringen, hadde muligheten til å sende Änglarna til himmels, men skjøt rett på målvakten.

Så måtte Per Edmund, nordmannen, også han 21, i ilden.

Han banka ballen til himmels.

Mens 31-åringen Torbjörn Nilsson satt og så på.

Veteranen hadde ikke nerver til å ta straffe.

Det fikk ungdommen ta seg av.

Jeg syntes og synes fortsatt at det var og er feigt.

Mordt og Nilsson fikk fine karrerier også etter disse missene, men det er straffene på Nou Camp vi husker dem for.

I forkant av semifinalene, i mars 1986, hadde Olof Palme blitt drept. I Fotbollens siste proletärer blir det gjort et poeng ut av at noe forandret seg for alltid i den svenske folkesjela denne pastellvåren.

Det er en snedig vinkling.

IFKs styreformann Anders Bermar var sosialdemokrat på sin hals, og Svennis’ spillesystem bygde på solidaritet og lagspill.

Ruben Svensson var selverklært sosialist.

Selv om jeg har slutta å diskutere politikk med folk og falt av lasset i partipolitikken for lengst, har jeg jo sansen for hardt, ærlig lagarbeid.

Torbjörn Nilsson la opp etter Nou Camp.

Han kunne ikke erstattes.

Men det hindret ikke IFK fra å gjenta bedriften fra 1982 i 1987.

Etter å ha feid golvet med Sigma Olouc, Stahl Brandenburg og Gent i UEFA-cupen, ventet F.C. Internazionale fra Milano på Änglarna i kvartfinalen.

Den første kampen endte 0-0 på Nya Ullevi.

I returen på ærverdige Giuseppe Meazza (San Siro) ble IFK utsatt for et enormt press, og 1982-helten Stig Fredriksson ble så til de grader pressa at han satte ballen bak sin egen målvakt Tomas Wernersson etter 58 minutter.

Brølet fra 90.000 ekstatiske italienere på tribunen hadde tatt fra hvem som helst motet.

Men ikke amatørene fra Skandinavia.

Den evigunge Tord Holmgren brøt plutselig igjennom på Inters venstreside, med 11 minutter igjen på klokka.

I midten sto Glenn Hysén, høy som Kebnekaise.

Headingen klarte ikke Inters sisteskanse Walter Zenga å holde.

Ingefærhuet Stefan Pettersson var kjapt på pletten.

1-1 og avansement på bortemål.

F.C. Tirol i semifinalen ble slått 5-1 sammenlagt.

I finalen ventet skottene i Dundee United, som hadde klart det IFK ikke klarte året før: Laget hadde slått Barcelona i semifinalen.

Dette var på ei tid da det var helt naturlig at et svensk og et skotsk lag møttes i en UEFA-cupfinale.

Mål fra nevnte Pettersson sørget for 1-0-ledelse før returen i Dundee.

 

Lennart Nilsson banket tidlig inn 0-1 på Tannadice Park, og selv om John Clark kvitterte, var seieren aldri trua.

Englene hadde spilt jævlig bra – og vunnet igjen.

Underdogen hadde bitt to ganger.

"Om jeg hadde fått ti millioner for ei femårskontrakt med Barcelona i morgen? Nei, det er mye artigere å jobbe som kokk" - Torbjörn Nilsson i TV-intervju dagen etter IFK slo Barcelona 3-0 på Nya Ullevi i 1986.