Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
(JANNENORDVANG.BLOGG.NO): Trenger du pose?
Et helt vanlig spørsmål å få når du står i kassa og betaler, ikke sant?
Trenger du pose?
Og hva svarer man da?
Ja, eller nei! En av de to. Eller kanskje, Ja takk, eller nei takk, avhengig av hvor høflig man er, eller hvorvidt man er stresset eller ikke.
Så innmari enkelt. Jeg kan jo begge svarene, jeg vet til og med hvilket svar som var riktig, når jeg på torsdag stod på apoteket og handlet 250 kondomer.
Svaret var ja! Selvsagt ville jeg ha pose.
Men svarte jeg det????
Niks!!! For som vanlig, når ting er litt kleint, eller jeg synes folk stiller unormalt dumme spørsmål til ting som tilsynelatende er svært åpenbart, da smeller den tidligere omtalte selvdiagnostiserte diagnosen min (akutt tourettes) inn, jeg lirer av meg ugjennomtenkte gloser som blåser fletta av folk, folk som i dette tilfelle allerede hadde ufrivillig høyt hårfeste, og ikke mulighet for noen som helst flette av noe slag uansett.
Nå har jeg aldri synes det vært spesielt flaut å handle noe som helst, noe sted, bortsett fra husmorpornoen ( kioskromaner ) jeg kjøper på Rema 1000, og later som jeg handler inn til mormor, men å skulle handle 250 kondomer, samt bittelitt ekstrautstyr på et lokalt apotek, det er jo en sånn ting man kanskje ikke reklamerer høylytt for i hytt og pine. ( Så sant man ikke har blogg, og deler historien der i ettertid da! )
Handlelisten var ihvertfall klar da jeg tråkket inn på apoteket, og til min store glede var køen i de to kassene overraskende liten. Øverst på lista stod 250 kondomer. Bak kassa stod som nevnt en noe eldre kar med snille øyne bak tykke brilleglass som var plassert godt ned på nesa, og med en bart de fleste trøndere bare kan drømme om.
«Jeg skulle hatt 250 kondomer!», sa jeg.
Han dytter brillene litt lenger opp på nesa og stirrer på meg uten å si noe. Jeg smiler tålmodig. (foreløpig)
Uten at han har sagt så veldig mye oppfatter jeg på kroppsspråket at han er av den litt gammeldagse sorten, og plutselig kjenner jeg behov for å forsvare meg. (dumt, men sant) For denne karen med imponerende ansiktshår vet jo ikke at denne dama ikke har hatt livmor på 10 år, og slett ikke trenger kondomer. Ei heller vet han om samtalen pappaen min hadde med gubben etter min tredje fødsel, der han truet med å klinke bjellene til svigersønnen sin mellom to murstein, om han gjorde meg gravid en gang til. Kondomene er altså ikke til privat bruk, og fordi denne karen bak disken så åpenlyst dømmer meg med blikket, føler jeg en akutt trang til å fortelle han nettopp det.
«De skal brukes i jobbsammenheng altså!» forteller jeg, fornøyd med å få avkreftet hans åpenbare formening om at jeg er en av disse sexavhengige damene man hører om i de litt ekle livsstildokumentarene på TV2 Zebra.
Skivebom!!!!
Det går opp for meg hva jeg har sagt, og hvilket yrke han sikkert tror jeg har da jeg sa «jobbsammenheng», og brillene hans plutselig detter ned på disken, og øyenbrynene hans skyter helt opp til det ufrivillige høye hårfestet!
Han tenker helt klart at jeg er selvstendig næringsdrivende, i verdens eldste yrke. ( Nei, jeg snakker ikke om mammut-jeger eller hule-arkitekt!) Han tror jeg er prostituert?gledespike?hønseforvalter?eller hva man velger å kalle det.
Nå har det stelt seg to stykker i køen bak meg, og jeg kjenner jeg begynner å svette på ryggen.
50x5 er 250! Jeg er ikke noe mattegeni, men såpass stødig er jeg i gangetabellen, at det skjønner jeg. Men hva gjør bartemann???
Jo, han klarer tydeligvis ikke lese uten brillene han mistet på disken, får ikke med seg hva som står på esken, så han åpner dem, og begynner å telle. På dette tidspunktet er han mer brydd enn meg, så jeg begynner rett og slett å gi litt f...blanke!
I bunker på ti og i stabler han banan, kiwi og jordbærkondomer utover disken, slik loddselgere teller mynter etter 17 mai. Ikke teller han inni seg heller. Neida, han mumler i barten, stabler og mumler. «ti, tyve, tretti?.» Jeg får en akutt trang til å forstyrre tellinga! Får så innmari lst til å telle høyt, telle nedover, eller rett og slett nynne på en av barndommens favoritter, og synge høyt: «En og to og tre indianere, fire fem og seks indianere?.», men jeg lar det vær.
Det er nå fire mennesker bak meg i køen.
På disken ligger 25 bunker av ti og ti kondomer, og området rundt kassa begynner nå å lukte en anelse fruktfat, gummi-smoothie, bananplantasje, jordbæråker.
Bartemannen tørker seg i den svette panna, jeg teller til ti inni meg. Fortsatt tålmodig.
«Sånn», sier han. «Skulle det være noe mer da?»
«Ja», svarer jeg. «En angrepille, en graviditetstest, en klamydiatest, og så mange brosjyrer du ellers måtte ha om kjønnsykdommer og sikker sex!»
«Wannabe trønder`n» beynner å slå inn på kassa, spør om jeg vil betale med kort eller kontant. "Kort" svarer jeg, og fordi jeg har denne litt leie selvdiagnosterte diagnosen, slenger jeg på med: «Også må jeg få med kvitteringa, til regnskapsføreren min!»
Han skvetter litt brydd, albuen hans kommer borti pakka med klamydiatest, den skumper borti den første haugen med fruktfat-kondomer, og så skjer det som måtte skje. Som en ren dominoeffekt raser det ene kondomtårnet etter det andre, og gummi i alle regnsbuens farger spres utover disken, og gulvet. Tre av de nå åtte menneskene bak meg i kassa krabber rundt på gulvet og plukker kondomer, de likner småunger som ligger på asfalten og plukker russekort etter russetoget.
Og det er da han spør. Dette spørsmålet alle stiller. Dette spørsmålet som er så enkelt å svare på. Det med to svaralternativer. Ja, eller nei.
«Vil du ha pose?»
Og plutselig er det ikke så lett å svare likevel, uansett hvor innlysende enkelt svaret er!
På disken ligger 250 kondomer i løsvekt, en klamydiatest, en graviditetstest, og en angrepille!!!
Vil jeg ha pose????
Selvsagt vil jeg ha pose!!!! Hva pokker tror han? At jeg putter alt i lommene, eller bærer de i favnen dit de skal fraktes???
Men svarer jeg ja???
Nei. Jeg smiler anstrengt og ironisk, putter kvitteringen i vesken og sier med en godt innøvd tone av sarkasme:
«Neeeei!!! Jeg tenkte du kunne blåse opp all gummien for meg med helium, og knytte på en tråd i hver, så kan jeg binde dem bak på sykkelen slik at det blir lettere å tråkke i motbakkene på vei til Skippergata!!!»
Det knises bak meg i køen. Kassamannen finner den største posen han har under disken, og med svetteringer under armene som nå når helt ned til bukselinningen skyver han febrilsk godsakene fra disken og ned i posen. Han samler seg noe, klistrer på seg et smil når han gir meg posen, og ønsker meg en god dag videre.
Djevelen i meg, den mamma hadde vasket munnen til med såpe, og smekket over fingrene om hun fremdeles levde, snur seg mot mannen, blunker flirtende, og sier med silkemyk pusekattstemme : «Tusen takk?.sees neste uke!»
Heldigvis jobber mannen på apotek, for etter utrykket i ansiktet å dømme trengte han på daværende tidspunkt både noe beroligende, og en kald klut på panna. Kanskje noe for å kontrollere pustebesværet fra panikkanfallet også. Noe å puste inn i.
Kanskje han trengte en pose?