Det aller viktigste kravet er langsiktighet. Stortingsmeldinga (Meld. St. 36 2016-2017) om Nasjonal transportplan (NTP) setter prosjektet til siste del av planperioden, altså 2024–29.

Dermed vil nåværende Fetsundbru være i bruk minst 1959-2029, og vi må se ny bru i samme tidsperspektivet, altså 2030–2100. En veiløsnings «tekniske levealder» på 40 år er for kortsynt her. En langsiktig løsning må være mest mulig robust i forhold til ulike mulige utviklingsforløp.

Så er det samfunnets «bottom line», nettoutbytte, for prosjektet. Der har de to ordførerne nylig vært med å stille seg bak Osloregionens kommentarer til planutkastet til NTP, der det blant annet står:

«Samtidig bør det arbeides med fremstillingen av samfunnsøkonomisk lønnsomhet slik at effekter som ikke er direkte målbare kommer fram, slik som positive virkninger for klima og byutvikling.»

Ved Glomma-kryssing blir lokalsamfunnet kraftig berørt, og over tid er det de lokale virkningene som avgjør hvilket alternativ som er mest lønnsomt. Dette reflekteres ikke i den foreliggende konsekvensutredningen.

Veiløsningen må passe inn i større regionale trafikkmønstre slik de vil være i 2050 og utover. Her forteller stortingsmeldinga (s 270) at det utarbeides en konseptvalgutredning (KVU) for strekningen RV 22/ RV 111 Fetsund–Sarpsborg – Fredrikstad. Det handler mye om noe som vil bli stadig mer prekært, nemlig å avlaste de hardt trafikkerte delene av E6 sentralt i Oslo.

Trafikkpresset på Oslo endrer trafikkmønstret, noe vi allerede merker i Kringenkrysset (krysset der Kompveien og RV 22 møtes) ved Fetsund. Denne utviklingen bør være et av de viktigste elementene i beslutningsgrunnlaget for Glommakryssing – for oss i dag betyr det først og fremst større sikkerhetsmarginer.

Løsningen må dimensjoneres riktig. Hvis vi som forutsetninger bruker trafikkstatistikk fra 2010-2012, og den generelle målsettingen om nullvekst i biltrafikken i Oslo-området, ser «tvers gjennom»-alternativet A2 ikke så verst ut.

Men dagens virkelighet er annerledes.

Mens trafikken på Kompvegen bare økte 6 prosent fra 2007-2016, økte trafikken sørfra over Kringen-krysset med 17 prosent. I september 2016 passerte nesten 16.000 biler i døgnet over Kringen, det var flere enn gjennom Eidsvollstunnelen på E6. Enkel rateframskrivning indikerer 21.000 som snitt gjennom krysset i 2050.

Da vil det kunne være omtrent like stor trafikk over brua som det er i Rælingstunnelen nå.

Lokaltrafikken vil ganske sikkert øke. Fet, Aurskog-Høland og Sørum hadde henholdsvis 17, 19 og 30 prosent folketilvekst siste 10 år, og ingen ting tyder på at dette vil stoppe opp.

Blanding av kompleks og økende lokaltrafikk og økende gjennomfartstrafikk, som A2 er basert på, er oppskrift på konflikter og kapasitetsproblemer, og selvsagt hovedgrunnen til grunnprinsippet om å skille lokaltrafikk og gjennomfartstrafikk.

Som det etter hvert kreves stadig sterkere grunner for å fravike ved nye prosjekter.

I E2-alternativet med tunnel og helt ny bruplassering gjøres flere ting «etter boka», og allerede med en snever og relativt kortsynt lønnsomhetsvurdering er en miljøtilpasset variant av E2 bedre enn de fleste andre aktuelle veiprosjektene i Oslo og Akershus.

Presset som nå er for å få kjørt gjennom A2-alternativet svarer til at en på 1950-tallet hadde pressa gjennom ny bru rett ved sida av jernbane/vei-brua: Det ville bli billigere og enklere, og trafikken fra Sørumsand ville betjenes på en utmerket måte. Den gangen var jo ikke Kompvegen planlagt, og trafikken over Fetsund sørfra var minimal ...

Alle er på sikt tjent med en robust løsning med stor kapasitet, og der kommer A2, «tvers gjennom»-alternativet til kort.

Trond Arild Ydersbond