KRONIKK:

Hvert år ved skolestart blir det fokus på problemet mobbing. Gjerne fulgt opp med eksempler om konsekvensene av mobbingen, så også i år: en tolvåring tok livet sitt, ei som varslet ble i etterkant tatt kvelertak på og sluttet å snakke.

Tragiske eksempler, men det er dessverre mange flere skjebner, mennesker som får livene sine ødelagt, både fysisk og psykisk.

Vi må ta innover oss at mobbing er et alvorlig folkehelseproblem! Det dreier seg om 50.000 elever! Lidelser, og på sikt koster det milliarder. I flere tiår har det blitt pratet om nulltoleranse og nullvisjon når det gjelder mobbing, men tallet ovenfor er fra elevundersøkelsen 2017!

LES OGSÅ: Mener mobbere bør politianmeldes

Min erfaring fra et langt yrkesliv på forskjellige nivåer i skolesystemet er at de forebyggende tiltakene feiler fordi de er for byråkratiske. Mange foresatte opplever, som vi ofte leser om i mobbesaker, at skolen gjorde ikke noe, eller gjorde ikke nok. Grunnen er kanskje at saken koker bort på et nivå.

Den andre grunnen er at en ikke vil innse at mobbing er bevisste handlinger. Det er ikke slik at barn og ungdom er bevisstløse hver gang de plager andre. Dessuten har de et valg: de kan la være, de kunne jo ha vært vennlige og inkluderende i stedet. Ingen må fortelle meg at de ikke vet hva de holder på med. Problemet er at mobberne ikke klarer å sette seg inn i ståstedet til dem de plager, og de mangler kunnskap om de langsiktige konsekvensene av handlingene sine.

Når konsekvensen av mobbing er at svært mange kan få ødelagt livene sine, må vi gå mye hardere til verks mot mobberne om vi skal få redusert omfanget av problemet. Å ødelegge livet til andre, er en kriminell handling!

I to alvorlige tilfeller har jeg, som kontaktlærer, tenkt i de baner. Foresatte har sørgmodig fortalt på første konferansetime på ungdomsskolen om mobbing i barnehagen og hele barneskoletiden. Det gjorde meg så oppgitt og forbannet at jeg bestemte meg for å handle på egen hånd. Jada jeg hører mumlingen om illojalitet!

Mobberen med foresatte ble tvert innkalt til møte og ble fortalt at skjedde plagingen en gang til, ville jeg som privatperson melde saken til politiet, og det kunne de ta gift på at jeg gjorde. Dagen etter var jeg på tilbudssiden til mobberen og spurte om hva jeg kunne bistå med for å hindre anmeldelse.

(Fortsetter under bildet)

Begge tilfellene ble daglig fulgt opp, og i begge tilfellene tok mobbingen slutt.

Etter et halvår husker jeg den ene foresatte sa at de hadde begynt å puste rolig igjen. Foresatte må også innse og forstå at deres sønn eller datter kan være potensielle mobbere, og hvis de stilltiende aksepterer mobbingen, er de en del av problemet.

Mitt råd til foresatte og skoler som har unger som blir plaget: ta et møte med mobber og foresatte og gjør det klinkende klart at slutter ikke plagingen, er anmeldelse konsekvensen. Det er helsen til sårbare mennesker det gjelder!

Som faren til en venn sa: – Vi er så få i dette landet, vi trenger alle. Målet må være at elever blir funksjonsfriske som voksne. Skal vi få til det, må det hardere lut til, det er pratet nok. Slik det er nå, lir ofrene mens mobberne stort sett går fri. Hvis konsekvensen er ullen eller fraværende for mobberne, vil de fortsette. Mobberne er som oss, som iblant kjører litt for fort, de vurderer kaldt og kynisk sjansen for å bli tatt.

Hvert barn, hver elev må få kunnskap om langtidsvirkningen av mobbing, og de må få inn med saltskje at konsekvensen av mobbing er anmeldelse.

Den norske filosofen, Hans Skjervheim, skilte mellom begrepene å overtale og overbevise. I å bli overtalt ligger det noe uforpliktende. Barn og unge, og for den sakens skyld voksne, må tilføres viten slik at de erkjenner at handlingene de holder på, er med grunnleggende feil. Det er synd å si det, men min erfaring er mange ikke gir seg før de får kniven på strupen – derfor: anmeldelse.