«I don’t care if your house burnt down, we are doing this test.»

Slik lyder ordene til Marion Cloete, grunnleggeren av Botshabelo barnehjem.

Klokka er 08.00  og en matteprøve står på programmet. 100 barn er spredt rundt i skolegården. De eldre elevene sitter på skolebenker på et forhøyet område, de yngre bruker stoler som bord mens de sitter på kne på asfalten. Vi har fått beskjed om å gå rundt til barna og hjelpe dem, men ikke for mye, de må svare på oppgavene selv. Rundt omkring oss ser vi barn legge sammen, trekke ifra, gange og dele. Nivåforskjellene er merkbare. Hver morgen har elevene på Botshabelo ekstra matteundervisning ute. Dette er for å få det grunnleggende på plass, forklarer Marion.

– Det er utrolig viktig før de begynner med mer avansert matte, hvis ikke er alt bortkastet, sier hun.

Vi spør en liten gutt hva 9+0 er. 5 svarer han. Vi prøver på nytt: Hva er 9+0, spør vi på engelsk, mens vi teller på fingrene. Han stirrer på oss og gliser. 9 svarer han. Vi nikker og gir han tommel opp.

Botshabelo er et barnehjem i den nordøstlige delen av Sør-Afrika ca. 3 timer nord forJohannesburg. Det ble opprettet for 27 år siden av ekteparet Marion og Con Cloete, som forlot deres komfortable liv i Johannesburg og etablerte barnehjemmet på landsbygda. I tillegg til Marion og Con, er døtrene Leigh og Nicole også svært delaktige, og tar seg av mye av den daglige driften. I dag bor det over 250 barn på barnehjemmet.

Siden 2010 har elevene på IB-linja ved Kongsberg videregående skole besøkt Botshabelo. I over et år har vi samlet inn penger som vi donerer til barnehjemmet. Vi har pantet flasker, solgt kaker og handlenett, arrangert talentshow og tjent 38124 kr til barnehjemmet. Søndag morgen 26. februar satte vi oss på flyet til Sør-Afrika med en spennende reise foran oss.

Da vi ankom barnehjemmet ble vi tatt godt imot. Det var mørkt og sent, så vi gikk rett til sengs. Tidlig dagen etter møtte vi en masse smilende barn og fikk omvisning på barnehjemmet og områdene rundt. Vi besøkte kirkegården, der foreldre og søsken til mange av barna er begravet. Noe som overrasket oss var at Marion, Leigh og Nicole snakket så åpent om død og sykdom. Likevel, det er forståelig, for dersom de skulle ha latt hvert eneste dødsfall gå innpå seg, ville sorgen vært uoverkommelig. Det er også derfor Marions ord høres

så harde ut for oss når hun sier at de to guttene må ha matteprøva selv om huset deres har brent ned. Hun er lei seg på deres vegne, men forteller dem at dette ikke er verdens undergang.

Å hjelpe til på barnehjemmet var en uforglemmelig opplevelse. Derfor er denne turen til Sør-Afrika så spesiell. Den hjelper oss med å forstå hvor urettferdig verden er. Selv om vi lærer dette på skolen, er det helt annerledes å oppleve det selv. Likevel er det fantastisk å se hvor glade barna er, og hvor positive de er til alt mulig. Gjennom denne turen har vi fått et nytt perspektiv på mange ting. Vi sitter igjen med uforglemmelige minner og nye venner.