Kan du kjenne på følelsen av at du er lei aksjonerende bønder?

De som popper ut i sentrumsnære gater omtrent like sesongsikkert som hestehoven springer opp gjennom asfaltdekket for å si «her er vi».

Og vi vil leve. Og vi har krav.

Samtidig som det er nesten like sikkert at en regjering og en landbruksminister sier at de kravene kan vi ikke innfri. Her er vårt tilbud.

Når avstanden er stor kan det lett bli konflikt, og i jordbruksoppgjøret oppleves det at det ofte er konflikter.

Og er du blant dem som kjenner på en liten irritasjon, så er du neppe alene. Mange kjenner på den følelsen. Altfor mange.

For felles for de fleste av oss er at vi ikke er i nærheten av å forstå de kompliserte elementene som samlet sett utgjør jordbruksoppgjøret.

Og skulle du mot formodning være så interessert at du gir deg selv et forsøk på å tilegne deg kunnskap ved å lese gjennom totalkalkyler, referansebruksberegninger, resultatkontroller og budsjettnemndas oppgaver, så må du A) ha veldig god tid B) være veldig interessert og passe gløgg og C) mer enn over snittet interessert i produsentenes hverdag.

Og gjerne pare det med en god slump forståelse. Trolig har vi ingen av delene.

Og da ender vi opp med det vi alle bør være svært interesserte i, nemlig at det må produseres mat til oss alle.

Rundt 90.000 arbeidstakere i landbruket driver med det. Og de må få fortsette arbeidet under akseptable vilkår.

Derfor bør vi lære oss å hegne om dem som faktisk står på barrikadene for at denne produksjonen kan leve videre i beste velgående, og videre hegne om dem som velger å stå på barrikadene for å forsvare nedbygging av dyrkbar jord.

Nasjonen er avhengig av det, eller litt mer pompøst; Menneskeheten er avhengig av det.

Og skal vi følge den tankerekken videre vil vi oppdage at det motsatte blir en mer floskelbasert politisk retorikk.

Dessverre er det altfor mange som taper en debatt mot sistnevnte.

Til det er dessverre flosklene langt mer lettfattelige å forstå enn et komplisert jordbruksoppgjør.