Tankholmen i Stamsund var tettpakket.Talerstol og musikkorpset er på plass. Det samme er fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg-Hansen (Ap).

Anledningen var offisiell åpning av fiskerihavna. Staten hadde brukt 120–130 millioner kroner for å bedre innseilingen for trålerne som leverer til Norway Seafoods. Når lykkønskningene var over stemte de frammøtte i «Å eg veit meg eit land».

Gjestene var med tråleren «Stamsund» gjennom den nye innseilingen. I etterkant skrev regiondirektør Fridtjov Wangsvik på Kystverkets hjemmeside: «Den nye innseilingen til fiskerihavna vil sikre jevn tilførsel av råstoff fra den havgående fiskeflåten».

Seks år senere: På Melbu møter en hissig fiskeriminister 400 kvinner og menn, yngre og eldre, som ser mindre og mindre til trålerne. Nå frykter de at den siste trålfisken snart er et faktum. Det er tre plikter så står mellom aktivitet eller lediggang i Stamsund og Melbu. Det er frykten ansatte, lokalsamfunn og kommunene uttrykker denne dagen.

– Jeg ble ikke klokere, sa Terje Olsen, en av fem filetarbeidere fra Stamsund som bar plakater som krevde at leveringsplikten ble opprettholdt, og at fisken tilhører folket. De har ferske erfaringer med å løsrive trålere fra landanlegg. I 2015 gikk arbeiderne i Stamsund permittert i fem måneder.

Frp-statsråden har et fiskeripolitisk prosjekt han har klokkertro på: Å fjerne trålernes plikter overfor landanleggene. Ifølge Sandberg er dagens plikter en seigpining av Nord-Norge. Pliktene vil uansett bli fjernet. Da kan vi like godt gjøre det nå. Da øker lønnsomheten, og fiskeindustrien går langt lysere tider i møte, ifølge Sandberg.

Sandberg har ikke begrep som «privatisering» om fiskeressursene i sitt politiske vokabular. Det som er lønnsomt for rederiene er lønnsomt for oss alle. Kan ikke felles eiere av landanlegg og trålere få økonomi ut av driften, ja så la dem bruke fisken mer bedriftsøkonomisk lønnsomt.

Fordelen er at Sandberg er tydelig der forgjengere har vært utydelige. Han har rett i mye av kritikken mot Ap. De rødgrønne kunne reversert forgjenger Svein Ludvigsens endring fra leveringsplikt til tilbudsplikt, en endring som startet åpningen med å løsrive trålerne fra landanlegg.

Det var dessuten de rødgrønne som åpnet for at trålerne og landanlegg kunne skille lag. Siden har trålerrederiene tjent store penger på salg av fryst råstoff ut av landet, mens landanlegg har slitt med lønnsomheten. Naturlig nok, når de har hatt mindre tilgang til spesielt fersk råstoff.

Men: Per Sandberg skriver ut en langt beskere medisin for kysten. Sandberg vil gi 80 prosent av trålfisken til rederiene. Han vil kutte navlestrengen som i etterkrigstiden har gjort trålerne til fødselshjelpere for liv langs kysten. For vi kan ikke glemme historien bak trålerflåten. Den ble etablert for å sikre stabil råstofftilgang når fisken ikke var tilgjengelig for kystflåten. Kan ikke trålerne, bør andre få sjansen.

Sandbergs forslag skal behandles i Stortinget. Der bør det stoppes. Det er på tide at foten settes ned for en ytterligere forsterkning av en privatisering av fiskerettigheter. Som kollega Nordlys skriver: Blir utfallet som Sandberg ønsker, vil det skape dype og varige sår.