Jeg overlevde en uke utenfor Ring 3

Magnus Ravlo Stokke er fast spaltist i Oslodebatten i Avisa Oslo, der dette innlegget først ble publisert.

Jeg bor på Bislett med kona mi Bjørg og fire gutter i alderen 3–14 år. Det er veldig hyggelig å ha mange barn, men de minste gjør konstant hærverk hjemme. Vi har et ideal om at hjemmet vårt skal være et verksted. Alt fra matlaging til DIY – gjør det selv – skal de få være med på.

Det er superhyggelig og skaper sikkert mange fine barndomsminner og sånn, men det fysiske resultatet er at kåken blir herpa og nedslitt. Hammerslag i veggen, TV-skjermer med neglelakk, tonnevis med mat i grønn pose osv.

Så alt dette gjorde at vi bestemte oss for å gi leiligheten en liten facelift: Vi skulle male de fleste rommene. Og klok av skade og med et fleksibelt boliglån, bestilte vi profesjonell hjelp.

Så da vår bygger Marcin rykket inn med sitt team, måtte vi finne oss et annet sted å bo en ukes tid.

Til en landlig provins

Vi var så heldige å få låne et hus av noen i familien vår som var på reise. Og det var spennende, fordi dette stedet ligger utenfor Oslo, langt av gårde på et underlig sted som de fleste sikkert ikke har hørt om. Nordberg heter det. Det er en landlig provins som ligger langt utenfor Ring 3.

Det føles jaffal langt for en som har vokst opp på Majorstua og som bor på Bislett.

«Nordberg», du hører på navnet at dette alltid har ligget langt borti gokk: Berget i nord er et øde sted. Rent geografisk ligger det i en svak skrånende dalside som ender i en «elv»: Ring 3.

Husene er plassert slik at alle ser eller hører Ring 3. I tillegg ser de Ullevål stadion. Det betyr at vinterhimmelen lyser opp når Norge taper fotballkamper, og at man hører allsangen når Bon Jovi synger «Livin' on a prayer» foran et middelaldrende folkehav på stadion en sen mai-kveld.

Det står masse jordoppvarmede hus rundt omkring, som ingen er inni. Det eneste som minner deg på at du ikke befinner deg i et postapokalyptisk zombieland er den trygge, jevne duren fra Ring 3. 

Det er biler overalt og ingen fortau

Det rare med området er spredningen av alle husene. På Bislett har vi samlet boligene oppå hverandre i noe som heter leiligheter – mens på berget i nord ligger de én og én. Alle husene har hage med hver sin trampoline og epletrær med en krans av død nedfallsfrukt under seg.

Spiser de ikke eplene de dyrker?

På Bislett blir søppelkassene utenfor Kiwi rensket hver kveld av såkalte dumpster divere – de tar med seg det som har gått ut på dato, men som fortsatt smaker fint. På Nordberg lar de frukten bare falle ned på bakken og råtne.

Utfordringen med Nordberg er først og fremst at det er så himla lange distanser. Jeg tror det er litt som å bo i Australia. Der har de småfly for å komme til naboen. På Nordberg har de bil. Det kjøres bil hit og dit, det er biler overalt og ingen fortau.

Det er sånne hybridgater hvor man liksom kan gå i midten men pass på, for her er el-SUV-tettheten høy og du hører dem ikke når de kommer kjørende. På Bislett blir du kjørt rett ned av trikken, hvis du våger deg ut i Thereses gate uten å se begge veier, og det gjør at kontrakten mellom bil/trikk og oss gående er helt tydelig: Gå gjerne ut i gaten, men da meier jeg deg ned.

På dagtid er det helt dødt på Nordberg. Det er ingen der. Det står bare masse jord-oppvarmede hus rundt omkring som ingen er inni. Omgitt av død frukt. Det eneste som minner deg på at du ikke befinner deg i et postapokalyptisk zombieland er den trygge, jevne duren fra Ring 3.

Brakkesjuken melder seg. Vi står bak gardinene i mørket og skuler ut, vi haster inn i bilen om morgenen og kjører i full fart mot byen, og stopper ikke for noe eller noen.

Hvor skal man gjøre av seg uten fortau?

Nordberg på kvelden er ikke for de som er faint hearted. For nå er det som var en lys dødsødemark på dagtid blitt helt mørk. Hvis du våger deg ut, må du vokte deg for stillegående Tesla-lyskjegler som kommer svingende opp bak deg, for hvor skal man gjøre av seg uten fortau? Overlever du elbilene, må du passe deg for neste trussel: De firbeinte rovdyrene. For på Nordberg gjelder ikke båndtvangen, og det er så nærme marka at man som et føre-var-prinsipp må anta at alle hunder kan være ulv.

De kommer byksende mot deg, og langt bak, med kalkulerende, takfast gange, kommer det to selvlysende Hoka-joggesko gående, eieren har vaffeljakke og snakker i AirPods. Ofte om noe Lyn-relatert.

De ser rart på meg, sikkert fordi de ikke er vant til at menn på 43 ser livredde ut når de går kveldstur.

Det blir en lang uke på Nordberg. Brakkesjuken melder seg. Vi står bak gardinene i mørket og skuler ut, vi haster inn i bilen om morgenen og kjører i full fart mot byen, og stopper ikke for noe eller noen. For det er som i favelaen: Ser du en gammel dame som har sklidd og brukket beinet, kan jeg love deg at det er et bakholdsangrep!

Når vi endelig kan vende hjem, bryr jeg meg ikke om de nymalte veggene i leiligheten. Nei, jeg setter meg i en av plaststolene utenfor Deli de Luca, midt i trafikk- og menneskestøyen på Bislett og trekker inn den trygge lukta av eksos, sigg fra de som venter på trikken og hører noen spurver kvitre på søppelkassen.

Det er vår. Jeg elsker byen. Det er trygt å være hjemme igjen.

LES OGSÅ:

Les også

Kari frykter for barnas sikkerhet: – Nesten så man bare går og venter på at det skal skje en ulykke

Les også

Naboer langer ut mot boligplaner: – Synes dette er vondt og vanskelig

Les også

Fristet med storslått utsikt – bolig i Nordbergveien likevel solgt godt under prisantydning

Les også

Bil krasjet inn i hus