For en fest det må ha vært å være debattansvarlig i avisa Firda i sommer! Hva er bedre på tampen av fellesferien enn at en urban oslomann ruller inn i vakre Vestland, dårlig forberedt, sulten og tørst, og radbrekker sin egen begredelige reise over 14 sider i et glanset livsstilsmagasin? Det var en lissepasning til et nytt oppgjør mellom by og land, matsnobber og hverdagsmennesker, Vestlandet og Østlandet. Alle mann (og kvinner!) til skyttergravene!

I Reisen til Norges hjerte beskriver forfatter og journalist Torgrim Eggen hva han og fotograf David Torch fikk av (mat)opplevelser. Ideen bak reportasjen var slett ikke dårlig. Når utlandet er koronastengt og nordmenn må oppsøke sitt nærmeste ferieland, hva møter dem da?

Journalisten innrømmer at turen var dårlig planlagt. «Det ligger i kortene, og oppleves også som konseptuelt riktig, at turen vil bli elendig planlagt. Vi vedtar reiseruten mandag ettermiddag, en frekk slynge gjennom hjertet av Norge med Breiddalsvatnet i Skjåk kommune som nordligste og høyeste punkt.» Duoen får seg et godt måltid i Arne Brimis matmekka, Lom. Siden går det nedover. Med et unntak – Kort og Godt Kafé og Butikk – framstår Vestlandet som det absolutte nullpunktet, der det ikke er ei komle å oppdrive etter klokka fem. Matavisen Nationen skulle gjerne ha servert Eggen ei komle. Av reaksjonene etter DN-reportasjen virker det imidlertid som om de fleste mener Eggen heller burde tatt seg en bolle.

Vestlending og kulturformidler Renate Rivedal, for eksempel, slår fast at han er En idiot på tur. Skulptør Stig Eikaas synes kultursnobben Eggen snarest bør komme seg tilbake til Frogner eller Aker Brygge, atter andre forteller hvor og hvordan man kan spise først og klage etterpå.

Mange av Eggen-kritikerne synes å mene at det må være helt greit at Mat-Norge stenger klokka 17 og at folk bare må planlegge reisene sine bedre. Det sender meg mentalt tilbake til 1980-tallet og debatten om Åpningstidsloven. LO-leder Yngve Hågensen mente at de som ikke hadde handlet før lørdag klokka 18 «kan faen ta meg sove til mandag morra». Men forbrukerminister Astrid Gjertsen (H) visste at kvinnene i yrkeslivet ble rammet hardest av at alle butikker måtte stenge klokka 17.

For Dagens Næringsliv og Eggen har jo faktisk rett. Det er ikke lett å få servert norsk kvalitetsmat langs veien i Norge. Ikke hvis du ikke har bestilt på forhånd. Det gjelder på ingen måte bare på Vestlandet. Det er lett å forstå hvorfor det er sånn, tenk bare på kundegrunnlag, inntjeningsmuligheter og marginer. Det kunne likevel ha vært en idé å gjøre noe med det.

Jeg leser ikke reportasjen som et ønske om å henge ut hardtarbeidende matprodusenter eller de mange serveringsstedene som gjør en kjempejobb for å løfte norsk mat. Kvaliteten både på råvarer og tilberedning har tatt kvantesprang. Norsk bær og frukt er i toppklasse og det har skjedd en regelrett revolusjon i norsk grønnsakproduksjon. I en blindtest i fjor sommer foretrakk 84 prosent norske framfor spanske tomater. Norge har tatt hjem medaljer i verdensmesterskapene for ost og sider.

Norske toppkokker framsnakker (og serverer) norske råvarer som kjøtt og fisk. Det er vel ikke helt urimelig å tenke at man skal kunne få smake noe av dette langs norske landeveier?

Det er fullt mulig å reise Norge rundt og spise fantastisk mat. Det fordrer god planlegging og detaljkunnskap om små perler og lokale ildsjeler. Flertallet planlegger ikke slik. De kjører av gårde, noen skal langt, andre skal kortere, og de håper og tror at det skal være mulig å få noe godt å spise underveis.

Det kan ikke hardtarbeidende matgründere løse over alt. Til det er de for få – og de jobber allerede ekstremt mye. De er ikke engang omfattet av de mange milliardene i krisepakker som regjeringen har tilbudt annet koronarammet næringsliv.

Disse bedriftene er hjørnesteiner i matnasjonen Norge og i sine respektive lokalsamfunn. De jobbet på spreng før koronakrisen traff og nå er matfestivaler og andre viktige salgskanaler avlyst.

Tenk om NHO Reiseliv og NHO Mat og drikke hadde akslet ledertrøya. Tenk om matkjedene langs landeveien hadde sett potensialet. Og med stolthet løftet fram minst én rett på menyen, som speiler gode lokale matprodusenter. Uten piffi. Det hadde vært noe, det.