Norske redaksjoner har en mal for saker om unge voksne som ikke finner seg bolig innenfor Ring 3 i Oslo: ung etnisk nordmann, helst kvinne, under 25 år, relativt god inntekt/råd for alderen, ønsker bolig sentralt i Oslo.

NRK har levert siste bidrag i denne serien: Lotte (23) er sykepleier ved Oslo universitetssykehus og finner ikke leilighet innenfor budsjettet sitt på 2 000 000 kr i Oslo.

Lottes situasjon settes i sammenheng med statsbudsjettet, der NRK legger opp til en forventning om at finansminister Siv Jensen skal trylle fram en løsning for Lotte på statsbudsjettet. Ja, i det hele tatt gis Siv Jensen og regjeringen skylden for at Lotte befinner seg i denne situasjonen.

Vent nå litt, kan vi rygge tilbake til start og se på dette med litt kritiske øyner?

Kan nyutdannet ungdom forvente å kunne kjøpe bolig?

For det første: er det slik at en 23 år gammel nyutdannet sykepleier skal kunne forvente å få kjøpt seg bolig sentralt i Oslo med hennes startlønn i sin nye jobb? NRK stiller ingen spørsmål vedrørende disse forventningene til Lotte, de er et selvsagt premiss for saken. Faktisk bidrar NRK her til å underbygge disse forventningene.

La meg bygge opp min egen troverdighet rundt dette temaet, siden det dessverre forventes av kritikerne som skulle finne på å angripe argumentene mine ved å ta meg som person.

Jeg kjøpte min første bolig da jeg var 27,5 år, etter å ha jobbet i min første jobb i 3,5 år. Boligen var så vidt innenfor Ring 3 på den østre siden av byen og kostet 1 990 000 kr. Størrelsen var på 75 kvadratmeter, men hadde dårlige lysforhold og var i en underetasje.

BSU-en min den gang var ikke mye å skryte av, så den brukte jeg ikke da. Bistand fra familie og egen sparing strakk vel så vidt til å betale for dokumentavgiften på 49 750 kr.

Den eneste vesentlige forskjellen mellom situasjonen min da og det ungdommen må håndtere i dag er at jeg den gang fikk 100 prosent finansiering av lånet den gang, noe man ikke får i dag på grunn av egenkapitalskrav.

Dersom dette kravet hadde vært tilstede den gang hadde jeg måttet nedjustere kravene mine og funnet meg en billigere bolig, eventuelt lete utenfor Ring 3, eller utenfor Oslo. Jeg hadde allerede brukt over et år på å finne leilighet og vinne en budrunde, og hadde senket kravene mine flere ganger.

Det hadde aldri falt meg inn å klage til pressen om at jeg ikke kunne finne noe til mitt budsjett akkurat der jeg ønsket meg bolig, og attpåtil fersk i ny jobb rett ut av skolen.

Hvordan har det blitt sånn at mediene bidrar til en forventning om at unge voksne skal eie bolig rett etter de er ferdig med høyere utdanning? At de ikke engang skal måtte nøye seg med å leie bolig i en periode mens de sparer opp midler til dette?

Hvor kommer denne forventningen fra? Er det en rimelig forventning å ha, i en av verdens dyreste byer?

Journalistene stiller aldri slike spørsmål, fordi de kommer i veien for en klikkvinner.

Det bidrar til at flere og flere unge voksne ser ungdommer som Lotte og tenker at det er urettferdig at heller ikke de kan kjøpe seg bolig sentralt i Oslo.

Ironisk nok bidrar dette til at etterspørselen etter mindre leiligheter i Oslo øker, som medfører at prisen går opp, og at markedet støvsuges for slike objekter.

Misvisende tall

Det man også pleier å se i slike saker er at man leker med tall for å underbygge saken, fremfor å kritisk undersøke om de egentlig støtter opp om det som sies.

I Lottes tilfelle blir Christian Vammervold Dreyer i Eiendom Norge sitert på at hun blir «ekskludert fra 99,7 prosent av boligmarkedet».

Det høres da veldig urettferdig ut, å bli ekskludert fra nesten hele boligmarkedet! Men hva sier egentlig dette tallet?

«Boligmarkedet» inkluderer så mangt, og er ikke et særlig relevant mål for enslige førstegangskjøpere som Lotte. Man må vel måle ut fra mengden med boliger som er relevante for Lotte, boliger som man rimelig kunne forvente at en enslig, nyutdannet ung voksen kan være interessert i å kjøpe?

Eneboliger, rekkehus, flermannsboliger, villaer, og svære leiligheter inkluderes i tallet Lotte «ekskluderes» fra. Selvsagt har hun ikke råd til det, så hvorfor bidrar NRK til en forventning om at hun skal være «inkludert» i deler av boligmarkedet som er helt urimelige?

Innledningsvis blir Lotte sitert på at hun kun finner parkeringsplasser ved et søk på Finn.no innenfor en totalpris på 2 mill. kr i Oslo. I skrivende stund gjør jeg et lignende søk og finner minst 3 leiligheter.

Nå etter skolestart i september er det kanskje et dårlig tidspunkt å lete etter boliger i denne prisklassen, men hva med resten av året? Det sier ikke NRK noe om. Igjen: NRK utfører ikke noe kritisk journalistikk i det hele tatt, alt handler om å bygge opp under en forhåndsbestemt konklusjon.

Hva er årsakene til få små leiligheter under 2 mill. i Oslo og omegn?

Ikke en eneste gang i denne saken undersøker NRK hvorfor det er så få boliger i prisklassen til Lotte tilgjengelig på markedet. Hele saken dreier seg om hvilke tiltak Siv Jensen som finansminister kan bidra med til å hjelpe Lotte kjøpe bolig.

Dette er helt vanlig i pressen: en fullstendig mangel på interesse for å undersøke og avklare årsakene til problemer. Man er kun opptatt av å reagere på at det finnes et problem, ikke hvorfor de har oppstått eller hvordan de kan løses ved roten.

Det er tross alt enklere å bare videreformidle sutring enn å nøste opp i hvordan man kan løse ting. NRK burde ha råd til grundigere journalistikk enn som så, men de har i økende grad lagt seg på det samme tabloide nivået som de andre mediehusene i landet.

Så hva er årsaken til at det er vanskelig å kjøpe små leiligheter i Oslo?

Boligforskrifter har utradert de minste leilighetene

Boligforskriften TEK 10 ble innført 1. juli 2010. I denne ble det bestemt at alle boliger av en viss type, spesielt leiligheter i leilighetsbygg, skulle utformes på en måte slik at rullestolbrukere kunne ta dem i bruk. Ikke bare en viss andel av leilighetene i et leilighetsbygg, men alle sammen.

Konsekvensen av denne forskriften er at de minste boligene som kunne bygges ble større i antall kvadratmeter, fordi de måtte ta hensyn til at rullestolbrukere skulle kunne snu rullestolen inne på badet, i gangen, og i øvrige rom. Svært mange baderom i små leiligheter i Oslo har overhodet ikke plass til slikt, og disse ble ulovlige å bygge fremover.

Det vites ikke hvor mange som er avhengig av rullestol i Norge, men det er iallfall under 0,9 prosent av befolkningen, som er et tall basert på hvor mange rullestoler som er i brui landet. Det reelle tallet på de som faktisk er avhengig av rullestol er nok en god del lavere, kanskje ned mot 0,1 prosent av befolkningen. Likevel bestemte Stortinget i 2010 at alle fremtidige boliger i boligblokker skulle bygges tilrettelagt for rullestolbrukere.

Økt plassbehov for å lage plass til rullestolløsninger, økt kvadratmeter, økt pris.

Det er bare ett eksempel på hvordan boligforskriftene har bidratt til dette. Flere andre forskrifter har stilt andre krav som gjør det vanskeligere og vanskeligere å lage små leiligheter til en rimelig pris. Det tekniske utstyret som kreves er blitt dyrere og dyrere, byggematerialene som kreves brukt blir dyrere og dyrere, krav til vinduer og lysforhold gjør at planløsningene blir vanskeligere og vanskeligere å lage.

Alt sammen bidrar til at minstestørrelsen på boliger i landet har økt, som pga. kvadratmeterprisen da betyr økte totalpriser for de minste boligene.

Oslo kommunes ideologiske boligpolitikk krever store leiligheter

Spesifikt for Oslo (og sikkert andre kommuner) er at byrådet har bestemt hva slags fordeling av leiligheter det skal være i boligbygg.

Til tross for de skyhøye kvadratmeterprisene i indre Oslo, nekter det rødgrønne byrådet i Oslo å vike fra en idé om at barnefamilier skal bosette seg midt i smørøyet i svære leiligheter de ikke har råd til.

I boligblokker i Oslo sentrum kreves nemlig en viss andel å være 3-, 4-, eller 5-roms leiligheter. Til og med eksisterende boliger av denne typen, som man opplever å ikke få solgt, krever byrådet at man beholder i håp om at barnefamilier skal slå seg ned.

Tilbake i virkeligheten, ikke i det ideologiske paralleluniverset til rødgrønne poltikere, ender disse svære sentrumsleilighetene opp som megakollektiv som fungerer som pengemaskiner for griske utleiere.

Eiere av disse store sentrumsleilighetene nektes av byrådet å dele dem opp og selge dem som mindre boliger.

Oslo kommune kjøper opp boliger til kommunale boliger

Til slutt kan man også nevne en sak som havnet i mediene for ikke så lenge siden: at Oslo kommune punget ut med hårreisende summer for å kjøpe seg boliger overalt i byen. Formålet er å erverve eiendom til å bruke som kommunale boliger.

Kommunen har dermed ikke bare selv vært med på å øke prisnivået ved å betale langt over markedsverdi på boliger i Oslo, men de har da også kjøpt opp en del tilgjengelige boliger for å bruke til kommunale boliger, som da legger beslag på boliger som ellers ville vært tilgjengelig på markedet.

Igjen så er det ideologi som ligger bak: det rødgrønne byrådet ønsker å utplassere kommunale boliger spredt utover hele byen, selv i de dyreste områdene, fremfor å plassere disse i mindre pressede boligmarkeder i byen, f.eks. lengre ut av bykjernen.

1,6 milliarder kr var satt av til denne type boligkjøp av kommunen i 2018, som tilsvarer 800 boliger med en prislapp på 2 mill. kr.

Skal vi virkelig leve av boligsutring, eller skal vi gjøre noe med årsakene?

Det er fascinerende å se hvordan pressen gang på gang på gang nekter å snakke om årsakene bak boligprisene i Oslo, til fordel for ukritisk mas om stakkars unge voksne som ikke får kjøpt seg bolig.

Pressens samfunnsrolle bør være å stille seg kritisk til dagens forventninger, til å være de voksne i rommet som tør å si at nå driver vi navlebeskuing som folkesport, at i en tid der europeere og verden forøvrig sliter mye mer enn oss, så kan dette vitne om å ville vinne VM i i-landsproblemer.

Dessverre har pressen – til og med folkefinansierte NRK – lagt seg på en veldig enkel forretningsmodell: hvis det sutres, skal vi få klikk på det.

Dersom pressen var opptatt av å virkelig endre situasjonen, og ikke bare felle krokodilletårer mens de håver inn klikk og delinger i sosiale medier, så er årsakene til problemet åpenbare, og enkle å gjøre noe med.

Stortinget må gå tilbake til skrivebordet og utforme mindre ideologiske og mer pragmatiske byggeforskrifter, som i større grad balanserer det å skulle tilrettelegge for de med spesielle behov med å ikke drive opp kostnaden på boliger på en uheldig måte.

Så vidt jeg vet er ikke rullestolbrukere de som har best råd her i verden, så å innføre byggekrav som er ment å hjelpe dem, som i siste ledd fører til økte boligpriser som i praksis fører til at de ikke har råd til de tilrettelagte boligene, så har man vel ikke kommet særlig lengre?

Oslo kommune og byrådet må gi opp den ideologiske visjonen om barnefamilier som skal slå seg ned i 5-roms leiligheter innenfor Ring 2. Eksisterende leiligheter av den størrelsen må kunne brytes opp og selges som mindre boliger, for å øke tilbudet på slike boliger, slik at Lotte får flere treff når hun søker på Finn. Spesielt hvis man kan vise at det er helt umulig å få solgt disse boligene, eller at de i realiteten brukes som hybelfabrikker!

Byrådets politikk med å kjøpe seg boliger i indre Oslo for hundretalls millioner eller mer må man også se på konsekvensene av og vurdere hvorvidt det er uheldige sider ved dette.

Det er latskapspolitikk å bare mase på at Siv Jensen skal dele ut skattefordeler eller penger til unge voksne som vil inn på boligmarkedet i Oslo. Ingenting tilsier at det er en reell løsning på problemet, og det bør heller ikke være slik at folkets penger skal gå til å finansiere urimelige forventninger hos unge voksne med relativt god råd.

Hvis ikke pressen tør å fortelle en nyutdannet 23-åring at de har urimelige forventninger, hvem skal gjøre det da? Hvor har det blitt av de ansvarlige voksne i samfunnet?