Med lange skritt og et forrykende tempo kommer Asle Toje mot oss. Tweed-dressen han bærer må ha lagt beslag på et par dusin sauer. Rett etter vi har hilst på koronavennlig vis, drar han opp en papirlapp fra lommen. Det er en medalje fra datteren på seks år. Nå har han fått bronsemedalje.

– Det er rangering av hvor god jeg har vært som far. Hun er fryktelig skarp, sier han mens ryggen blir adskillig rakere.

– Har du fått gullmedalje tidligere?

– Ja, nå var det nok bronse fordi jeg ikke la henne i går.

Norges «eneste» høyrevridde akademiker, som han tidvis blir kalt, har nettopp gitt ut ny bok ved navn Gullbrikkespillet. Den umiddelbare reaksjonen fra anmeldere i ulike norske aviser er et tegn på at de neppe er fast inventar på lutefisklaget til Toje-familien.

Stemples som ekstrem

«Ytre høyre», «Nesten som å høre høyreekstremist ...» og «Det hintes i glimt mot noe militaristisk» er noen av bruddstykkene fra ulike anmeldelser.

– Hver gang du skriver bok, er det mange som er opphengt i å plassere deg politisk. I Klassekampen skrev Caroline Tromp at «det hintes i glimt mot noe militaristisk».

Asle Toje sukker tungt, og folder hendene.

– Hun følte det veldig, at det var noe militært der inne i fremtiden. Uten at hun hadde noe sitat på det. Det er litt vanskelig å ta ansvar for folks følelser, sier han og smiler.

Les mer: MDG-drama: Hulda (21) mot Rasmus (66): - Jeg er smart og rappkjeftet

I mange tiår var det venstresiden som dominerte samfunnskritikken. Toje mener den type betegnelser er uttrykk for at enkelte ikke har akseptert at høyresiden har tatt over rollen.

– Kultursektoren er den mest intolerante delen av det norske samfunnet. Det er ikke tilfeldig at det som har skjedd på Kunsthøyskolen, skjedde der - det kunne ikke skjedd på Blindern, sier Toje.

På Kunsthøyskolen i Oslo har det siste året vært preget av en krass debatt. Et studentopprop signert av 130 elever krevde et oppgjør med rasisme og sexisme. Flere elever i mindretallet mener de blir uberettiget anklaget for å være rasister eller tilhøre ytre høyre.

Les også: Raser etter kutt av folkekjær sang: – Helt utrolig

– Om du dyrker monokulturer mister du det selvkritiske. Det er ingen som sier «skjerp deg, det er bare tull». Det føles nok godt når du sitter i rommet og ingen sier deg imot når du kaller Trump for Hitler, Boris Johnson for en klovn, og at det blir borgerkrig i USA. Alt det er bullshit-argumenter som blir godtatt som selvinnlysende sannheter. Men så kolliderer man med virkeligheten, da, slik som skjedde i Klassekampen.

– Noe så idiotisk kan kun tenkes ut på et universitet

Selv om han er en av få norske akademikere med doktorgrad fra det prestisjetunge University of Cambridge, har han for lengst avskrevet akademia.

– Det har forekommet en stille ensretting av akademia, hvor stadig mer ses ut av avsender, hudfarge og din politiske mening. Skal du holde på sånn kan du bare brenne Knut Hamsun. Han var nazist. Mange av de største forfatterne var noen utrolige drittsekker. Hemingway var en alkoholisert sjåvinist, Nabokov var pedofil. Ibsen var uutholdelig arrogant. Bjørnson kunne være utrolig smålig. Man må tolke kunst og bøker på egne premisser.

Les mer: Debattredaktør sier opp etter å ha blitt kalt for nazist og rasist av aviskolleger

– Idiotisk tankegods

Konsekvensen av å tenke mer på avsender enn innhold og budskap, er at du ender opp med «idiotisk tankegods» som kulturell appropriasjon, mener Toje.

Det fremste eksempelet på dette fenomenet i Norge var da Ulrikke Falch, skuespillerstjernen fra serien Skam, reagerte på at daværende finansminister Siv Jensen tok på seg et indianerkostyme til en høstfest. Ifølge Falch var dette problematisk fordi Jensen brukte indianernes kultur. En måned senere ble ordet «indianer» fjernet fra Store Norske Leksikon, og byttet ut med «amerikansk urbefolkning».

– Da må man også si til indianeren som kommer i dress at det er en appropriasjon av min kultur. Du kan ikke drive på sånn. Noe så idiotisk kan kun tenkes ut ved et universitet.

I hans historiefortelling ble norsk akademia tatt over av venstresiden etter 68-generasjonen. Deretter ble det en stadig sterkere ensretting, hvor du knapt finner konservative ved norske universiteter lengre.

Les mer: Sjokkert etter universitet legger seg langflat for «tysker-spøk»: – Hører ikke hjemme noe sted

– Det er blitt vanskeligere å skille aktivisme og akademia. Det er typisk i «krenkelsesstudier».

Det er et parodisk kallenavn (grievance studies) på en rekke studier som blir anklaget for å bare studere hvor fælt enkelte grupper har det, og som typisk hevder patriarkatet eller hvite menn står bak strukturer som holder minoriteter nede.

– I Norge er det kjønnsforskerne de mest kjente av denne typen studier. Vi møtte dem i NRK-serien Hjernevask med Harald Eia. Det er ti-tolv slike fagdisipliner som handler i splittelse, selvmedlidenhet og minoritetssjåvinisme. Gjennom tåpelige ideer som kulturell appropriasjon.

Artikkelen fortsetter etter målingen.

I boken skriver Toje at det ikke var han som tok farvel med akademia, men akademia som vinket farvel til ham.

– Disse krenkelses-studiene har ført til selvsensur. Mange forsker på ting der det er penger akkurat nå. For eksempel «Nå skal alle forske på nordområdene». Det gidder jeg ikke, sier han og smiler lurt.

Les mer: Opprop for å fjerne Churchill-statue møter kraftig motbør: – Ytterliggående vås

Selv om Toje utvilsomt tilhører høyresiden, er han en spesiell figur fylt med paradokser. Han er utdannet ved et av verdens fremste universiteter, men sier slagordet «folk flest» er det han liker best med Frp. Samtidig er dressene av tweed åpenbart et uttrykk for en liten porsjon britisk elitisme. Han snakker pent Oslo-mål, men ispedd bløte konsonanter. Et kjent fenomen fra en svunnen tid da rike familier på Oslo Vest hadde barnepike fra Sørlandet.

Men selv kommer han fra en husmannsslekt fra Norges minste kommune. I tillegg er han selvbeskrevet «prepper» med stort lager av tørrmat og gassmasker i kjelleren. Noe som iallfall ga en følelse av tryggheten under koronapandemien.

– Inne i en nedgangstid

En av de fremste lidenskapene er å reise og fortelle historier. Noe som er tydelig i boken, hvor han har reist til alskens områder, som han kaller «ruinene» av en storhetstid. Alt fortelles gjennom fortellinger, ved hjelp av folk han har møtt på veien. For Europa er inne i en nedgangstid, skal man tro Toje.

– EU har knapt hatt økonomisk vekst på 2000-tallet, og i tillegg falt ned i 2008, 2015 og nå i 2020. Det er et kjempedårlig tegn. For samtidig har den amerikanske økonomien og asiatiske økonomier hatt ganske robust vekst, sier han.

Les mer: Høyre-topp varsler drastiske innvandringsgrep: – Det går ikke an lenger

– Hva er det som gjør det?

– Svaret finner du i den norske surrogatiloven.

– Det må du nesten forklare.

– Hvis du ser på store nyvinninger de siste årene. Enten det er skiferolje, genmodifiserte avlinger, legalisering av cannabis eller salg av sperm så ser du at de europeiske landene ikke bare avstår fra det – men de aktivt forbyr det. Dette er nytt i Europa, å si at «denne økonomien vil ikke vi delta i».

Han mener kulturen har endret seg, og at positiviteten til nye næringer og omfavnelsen av konkurranse og frihandel er svekket. I stedet er det andre ting som kommer i forsetet. Som for eksempel klimapolitikk.

Les også: Halvor Fosli med dyster spådom for Norge: – De ser vi bygger et uløselig problem

– Det er en slags snerpete retorikk ledet an av fortvilte tenåringer med plakatene sine. Det er noe absurd over at sannhetsbeviset på at vi alle må skjerpe oss skal være at en 15-åring har fått for seg at verden går til helvete. Det er noe av problemet, sier han. Klimautfordringen er så alvorlig at vi ikke kan tillate oss å være paniske.

Uttrykket for den nye tankegangen er at staten i større grad bestemmer seg for hva som skal satses på. Enten det er elektrifisering av sokkelen eller karbonfangst.

– Du ser det på Stortinget også. «Nå må staten satse på x, y eller z». Staten driver ikke med butikk i Norge, og bør heller ikke gjøre det. En av grunnene til at britene forlater EU, er at Europa er i stagnasjon – veksten i de neste tiårene vil komme i Asia. Det sies at første generasjon skaper verdiene, den andre forvalter den og den tredje studerer kunsthistorie. Vel, vi sitter og studerer kunsthistorie.

– Det virker som det er en slags generasjonskløft. At ungdom er usedvanlig opptatt av klimapolitikk. Mens resten av samfunnet har et roligere forhold til det.

– Det er viktig å snakke med unge og deres perspektiv må bli hørt. Et perspektiv har allikevel ikke større verdi fordi personen som ytrer det er 15 år. Det går jeg ikke med på.

– Tidligere i historien var kvinner ukvalifiserte i kraft av å være kvinner. Så gikk vi rett til tankegangen om at kvinner er kvalifiserte i kraft av å være kvinne. Kan vi ikke spole frem til konklusjonen: Kvinner er ikke kvalifiserte bare fordi de er kvinner, og meningene dine er ikke gode bare fordi du er femten år, sier han.

At unge folk har et unikt perspektiv er han med på. Men at tankegangen er gått altfor langt.

Les mer: Ebba Busch Thor (32) gjør enorm suksess i Sverige: – Vi skal ikke være et fristed for islamister

– Det er et ekko som går igjen og igjen. Tanken på at jeg har gjort mitt ved å demonstrere. Klimaløsningen er et tema enhver politiker vet er veldig vanskelig, og krever vanskelige avgjørelser. Det krever et visst selvbilde å si her har vi et nærmest uløselig problem, og jeg har gjort mitt ved å bruke to timer på å holde en plakat foran Stortinget. Og hvis du ikke løser dette komplekse problemet med det første, så har jeg ikke tillit til deg.

Samtidig synes han det er et godt tegn at folk demonstrerer fredelig foran Stortinget, og viser til at i mange land ville heller aktivister spasert ned på Aker Brygge og knust vindusruter.

For å eksemplifisere Europas nedgangstid dro Toje til Ilford, en forstad til London. Han mener reaksjonene kommer mye av at han skrev det han så – og ikke det han skulle gjerne ønsket å se.

– Mange hadde nok foretrukket om jeg skrev om at Ilford levde i harmoni, og at alt var fint. Men det er jo ikke det. Jeg snakket med en mann som hadde bodd 16 år i Storbritannia, og var britisk statsborger, men som beskrev seg som pakistansk. Uten bindestrek. Det er et dårlig tegn, sier han.

Les også: 15 prosent av nordmenn er innvandrere

Blant andre dårlige tegn trekker han frem historien om Trevor Phillips, en tidligere borgermesterkandidat for Arbeiderpartiet (Labour) i Storbritannia. Phillips ble kastet ut av partiet på grunn av rasisme etter han kom med kritikk av holdninger i muslimske miljøer. Han er selv svart.

– En gjeng hvite mennesker kom altså sammen for å ekskludere det svarte medlemmet, fordi han kritiserte at det var for mye støtte til dødsstraff for homofili i muslimske miljøer, sier han og sukker.

Og med det kommer vi inn på et litt skummelt ord. Nemlig assimilering. Det er ifølge Toje tre stadier man kan jobbe med integreringen på. Først begynte det med inkludering. Nå har det utviklet seg til integrering, men han mener nøkkelen ligger i assimilering.

– Inkludering betyr at innvandrerbefolkningen kan leve akkurat som de levde i hjemlandet. Det er i ytterste konsekvens Amish-befolkningen i Amerika. Integrering er at du skal betale din skatt, og følge norsk lover og regler, og ellers kan du gjøre som du vil. Assimilering er at innvandrerbefolkningen på et eller annet tidspunkt skal ha et mål om å bli norsk. Uten bindestrek, sier Toje.

Les mer: Frp ut mot Bollestads hijab-velsignelse: – Skremmende

– Hva betyr det i praksis?

– Det er veldig viktig for meg å få frem at jeg overhodet ikke er for tvungen assimilering. Det ville være autoritært, uakseptabelt. Det jeg mener er at staten burde fremme norsk kultur, og bare det, med mål om at innvandrerbefolkningen skal bli norsk. Jeg tror det vil øke integreringsviljen blant nordmenn flest også.

– Over gitt tid bør alle bindestrekene forsvinne, og ingen skal være «norsk-pakistansk» lenger, men norsk. Like norsk som Abid Raja, sier han.

I boken eksemplifiserer han det med et intervju med en dansk rektor.

– Hun sier: Vi må slutte å behandle innvandrere som de står med et ben i to kulturer. De står med begge beina i Danmark.

– For greia er: Har du tenkt å flytte? Nei. Har du tenkt at barna dine skal bo i Norge? Ja, du har det. Vil du at barna dine skal lykkes? Alle innvandrere vil svare ja på disse spørsmålene. Hvorfor ikke da fortelle dem at den beste måten å lykkes på i Norge er å være norsk?

Les også: Riksrevisjonen: Integreringstiltak får ikke flere innvandrere i arbeid

Han mener de mest suksessrike innvandrerne i Norge har én ting til felles: De er assimilerte.

– Jeg mener det er urimelig at vi skal late som at folk som ikke kan snakke norsk blir det av å få norsk pass. Det gjør du ikke. Det er tross alt en litt mer forpliktende samfunnskontrakt.

– En del vil reagere på det, og si at det er et uttrykk for rasisme og intoleranse.

– Det er en ulykke for innvandrere at den delen av venstresiden skal være deres talsmenn. For i perspektivet hvor jeg skal være rasisten er innvandrere nødt til å være stakkarslige og på bunnen av samfunnet. Den beste måten å sikre det på: Fortsett å lev som om du var i et annet land. Da vil alt gå kjempebra, sier han ironisk.

Les mer: Hver fjerde nye statsborger er fra Somalia

– En kritikk som går igjen fra anmeldelsene er at du er nostalgisk om en europeisk storhetstid, og med det hopper bukk over Europas utnyttelse av svarte og brune mennesker.

– Buhu. Du kan ikke være nostalgisk om noe annet enn fortiden. Men jeg har ingenting til overs for denne offermentaliteten. Spist er spist. Alle folkegrupper jeg kjenner til har på et eller annet tidspunkt undertrykt andre og selv blitt undertrykket. Hele denne antikolonialismen kan du få billig av meg. Det kommer ikke noe godt ut av å bruke historien som kilde til identitetspolitikk.

De senere årene har det i akademiske miljøer blitt diskutert hvordan man kan ta et oppgjør med kolonitiden, med tidvis skarpe debatter, hvor enkelte tar til orde for å fjerne deler av pensum, fordi forfatteren har en fortid som ikke er akseptert i dagens samfunn.

– For meg er antikolonialisme et regnskap for å analysere med ideologiske skylapper. Det forutsier at koloniene var i Narnia før «romerne» kom. Og det er en del akademikere som sitter som i Monty Pythons Life of Brian og spør «Hva har romerne noensinne gjort for oss»? En hel del viser det seg. Det er riktig og nødvendig å være ærlig om historiens uretter, men det ligger i historien. Og der bør det få bli.