Derfor har Norge aldri klart å nå klimamålene

– Jeg håper de kan tenke at de ikke har noe å tape på å si akkurat det de tenker og mener. Være dritærlige.

Vilde Bratland Erikstad gir seg selv en peptalk, før hun går ut av kjøkkenet og plasserer gryta på bordet i den lille leiligheten sin. Rundt bordet sitter nesten samtlige tidligere klima- og miljøministre siden 1990.

Hun har disket opp med egenkokkelert mat av vegetarisk art, som hun håper skal få politikerne til å lette litt på sløret.

For 23-åringen fra Lødingen har tilbrakt det siste halvåret med klimaaktivistene i «Extinction Rebellion». Selv har hun aldri gått i tog for noe hun engasjerer seg for. Men i arbeidet med et program til serien NRK Innafor har klimarebeller og skolestreikeres undring blitt hennes egen.

Vi har brutt våre klimaavtaler siden før hun ble født.

Hvorfor?

Vegetarmat og utslippsmål

De tidligere ministerne har aldri vært i samme rom og delt erfaringer. Og i løpet av de neste timene vil én av dem til og med avsløre at han kanskje burde gått av.

Men før de går løs på en selvransakelse av eksistensiell art, er det vertinnens hjemmelagde mat som får gjennomgå:

Til tross for at Vilde sitter på den øverste enden av bordet, er det vanskelig å ta plass og avbryte småpraten. Latteren og anekdotene sitter løst.

Dette er den lette oppvarmingen før Thorbjørn Berntsen (Ap), Knut Arild Hareide (KrF), Erik Solheim (SV), Bård Vegar Solhjell (SV), Tine Sundtoft (H) og Vidar Helgesen (H) skal dykke ned i etterpåklokskapens lys.

Men for å få dem dit er Vilde nødt til å utfordre mindreverdighetskompleksene enhver kan føle i selskap med dem som er trent i tåkeprat.

Hun tar sats og klirrer i glasset. På tide å få svar på det nesten alle i hennes generasjon lurer på.

Med olje og gass i førersetet

Det blir først helt stille rundt bordet. Syv lange sekunder går før mannen med lengst fartstid som sjef for norsk miljøpolitikk (1990–1997) svarer:

– Vi gjør jo det til slutt, sier Thorbjørn Berntsen.

– Ja, gjør vi det?

Vilde blir litt satt ut. Men hun har pugget fakta, og har dem på sin side.

Vidar Helgesen tar ordet og erkjenner:

– I Norge har vi ikke nådd dem ennå, og det har først og fremst med olje og gass å gjøre.

De sokner til hver sin ende av det politiske fargespekteret, men her stemmer Bård Vegar Solhjell (SV) i med den forhenværende klimaministeren fra Høyre.

Oljereisa fra A til Å

Elefant blir en klein metafor for næringen som sørger for hver sjette krone i statsbudsjettet, som gir desidert størst verdiskaping og utgjør halvparten av all norsk eksport.

Rundt bordet i den lille Grünerløkka-leiligheten, sitter en av dem som var med fra starten av oljeeventyret.

Den tidligere tillitsmannen tenker tilbake til da han var miljøminister og skulle på klimakonferanse. I mandatet fra regjeringen hadde han med en formulering om at Norge skulle ta ledelsen i debatten rundt klimaspørsmålene.

– Men det kom sterke protester fra Olje- og energidepartementet. Så lenge vi er en oljenasjon kan vi ikke stille oss i den posisjonen. Og det viser jo spenningene som har vært der hele tiden.

Det vi trenger nå, mener Berntsen, er et klima- og miljødepartement som har makt og myndighet til å si at sånn og sånn skal det være, punktum finale.

Minister uten makt

De andre miljøministrene nikker. De kjenner igjen følelsen av maktesløshet i rollen som klima- og miljøminister.

– Statsrådsposten ble ikke sett på som tung og viktig da jeg fikk den, forteller Knut Arild Hareide.

Han var bare 31 år gammel da han ble miljøminister i 2004, og overtok etter Børge Brende som med Hareides ord gikk «et steg opp» til næringsminister.

Nå sitter han med så mye erfaring at han kan servere anekdoter om hvordan media har endret fokus siden den gang.

Vilde løfter øyenbrynene, mens resten av bordet bryter ut i lavmælt latter.

– Når jeg kom på konferanser i utlandet, var det alltid noen som tenkte jeg hadde satt meg på feil plass. Jeg møtte den indonesiske miljøministeren og følte han lo i ti minutter da han så at dette var hans kollega i Norge.

84-åringen Thorbjørn Berntsens har også en historie om et møte med en indonesisk miljøminister:

– Jeg spurte ham hva som var hans største miljøutfordring. «The president», svarte han.

De ler, utfordringen er så altfor kjent også for dem.

Erik Solheim, miljøvern- og utviklingsminister (2007–2012) i Stoltenberg-regjeringen er overbevist om at alle i rommet har hatt et brennende hjerte for miljø.

Men han forteller at Norge ennå ikke har hatt en regjering eller statsminister som har sagt at miljø og klima er viktigst. Så da han i 2005 fikk valget om å bli enten miljøvern- eller utviklingsminister, gikk han for sistnevnte.

Han støttes av Bård Vegar Solhjell:

– Det meste av det du skal få til, skjer på alle andre områder enn det du selv har kontroll på.

– Hva er egentlig vitsen med målene?

De tidligere ministerne har fått forklare og kanskje bortforklare stort sett uten avbrytelser. Men nå er Vilde utålmodig.

Hvorfor i all verden har vi satt oss klimamål i tretti år, hvis ingen andre enn Klima- og miljødepartementet har tatt dem ordentlig på alvor?

– For meg som står utenfor politikken, så virker det som det aldri har vært lagt opp til at vi skulle nå målene, spør Vilde.

– Det var lettere for det politiske Norge å bli enig om målsettingene enn om hvordan vi skulle nå dem, innrømmer Hareide.

Solhjell fortsetter:

– Og når man hadde blitt enige om at man ikke kom til å klare målet, så satte man seg bare et litt mer ambisiøst mål.

– Litt lenger fram i tid, fortsetter Hareide.

Politikerne nærmest avslutter hverandres setninger, og Solhjells tidligere partikollega Erik Solheim resonnerer videre.

– Når politiske løfter er tilstrekkelig langt inn i fremtiden, og uten en plan for hvordan du skal gjennomføre det, så har folk rett til å være skeptiske.

Norges neste klimamål er satt ti år frem i tid. I 2030 skal vi sammen med EU ha 40 prosent lavere utslipp enn i 2005.

Men nå er det annerledes, det er klima som gjelder, insisterer Tine Sundtoft (H). Hun har nesten ikke tatt ordet under måltidet, men nå bryter hun inn med en kime av håp.

– Fra 2021 kommer EU til å sjekke om leverer på det vi har sagt vi skal levere på. Hvis vi ikke gjør det, så blir det som i skiskyting, du får strafferunde og må kutte mer året etter. Så dette er et helt nytt regime.

Solhjell: – Jeg skulle ha gått av

Middagen er nesten ved veis ende, og både kaffe og sjokolade har tatt plass på bordet. Nå vil Vilde at de tidligere ministerne skal skifte fokus. Rette blikket mot egen innsats, istedenfor å peke på alt som har vært vanskelig og utenfor deres kontroll.

– Hva angrer dere på? Hva kunne dere selv gjort bedre?

Bård Vegar Solhjell, som tidligere har gestikulert og forklart ivrig, blir ettertenksom.

– Det er en spesifikk, en bestemt beslutning der jeg mener jeg gjorde feil.

Vilde lener seg forover. Å høre politikere innrømme egne feil, er sjelden kost.

Solhjell forteller om hvordan han var med på å forlenge oljeeventyret nordover til Barentshavet. Han gikk med på å åpne områdene sørøst og nord for Finnmark for oljeboring.

– Jeg tror det var en skikkelig feil beslutning.

– Men hvorfor trakk du deg ikke, da? spør Vilde.

– Ja, si det. Nei, litt fordi i den pakken så fikk vi stoppet oljeboring utenfor Jan Mayen, et annet stort område og fikk satt en del krav som var tøffere enn før. Og det er ikke bare å trekke seg som statsråd heller. Kanskje måtte partiet mitt gått ut av regjering på grunn av det.

– Der og da kunne det ha kostet dere altfor mye?

– Det var sånn vi tenkte da. Jeg tror heller ikke vi skjønte omfanget og langsiktigheten i avgjørelsen.

– Fordi politikk som regel er kortsiktig?

– Kanskje det.

Mektig ungdom

«Jeg tror mer på julenissen, enn på politikerne» sto det på en av plakatene foran Stortinget 22. mars i år.

Titusenvis av streikende skoleungdom har begynt å stille krav, og de har ikke tid til kortsiktighet. For dem er det vanskelig å akseptere at vi ikke når klimamålene våre. Og selv etter forklaringer rundt vegetargryta, sliter Vilde med å helt forstå hvordan det har blitt slik.

– Men dette er jo et veldig nytt tema. Altså før 1990 var det ingen som snakket om klima, sier 84-årige Berntsen.

– Ja, men det var nå før jeg ble født, så det er jo en stund siden, svarer den 61 år yngre vertinnen kjapt.

Vilde Bratland Erikstad er yngre enn Klimakonvensjonen og hele hennes liv har klimamålene vært en del av Norges politikk. Da holder ikke argumentet om at klima er en fersk sak.

En ny tid

Og kanskje kan nettopp Vildes utålmodige generasjon gi oss håp.

Samtlige eksministere snakker om Greta Thunberg med ærefrykt. Den svenske eleven får æren for å ha satt i gang bølgen med skolestreiker verden over.

De tidligere ministerne kjenner den grønne vinden i nakken, den er ny, og de sier de liker at det blåser med stadig sterkere kraft.

Næringslivet, EU og ungdommen er det som til sammen kommer til å gjøre klimamålene oppnåelige i fremtiden, tror Sundtoft. Og Solhjell mener det trengs, for selv om de fleste politiske ledere ser alvoret, har de også ti andre ting de ser alvoret i.

– Klima må være nummer én. Og den viktigste veien dit er gjennom at presset fra velgere og mennesker er kjempesterkt.

Seks tidligere klima- og miljøministere fra ulike partier og med uforrettet sak, rundt samme bord – de unner sine arvtakere mindre motstand. De tror kraften fra ungdommen kan bli det som endelig gir klimaministeren makt til å sette punktum finale.