Livet i Nord-Norge blei starten på eit eventyr

Hopp til innhold

– Eg trur mange i Europa ser på Nord-Norge som staden der verda sluttar. Det er ekstremt og for tøffingar, seier Olivia Van Uytvanck

Theodor Dusterhus, Olivia Van Uytvanck og Kayleigh Hinton, fann nye retningar i livet etter å ha arbeidd med hundar.

– Få stadar har ein så sterk hundekøyringskultur, meiner Van Uytvanck.

Men korleis hamna dei i Finnmark?

Skulle vere i ein månad

Til Parken gård Husky hamna ho tilfeldig i 2010.

– Det var ikkje gjennomtenkt. Eigentleg ville eg til Canada, men fekk tips om jobb her. Planen var ein sesong, dersom eg heldt ut første månaden. Plutseleg har eg vore i Norge i sju år!

– Starten var tøff! Eg hadde aldri sett fjell og snø før. Ikkje kunne eg norsk og var dårleg i engelsk, men det var noko som trefte meg. Eg byrja å leve eit liv som stemde med verdiane mine. No kan eg ikkje tenke meg eit liv utan hundar og friluftsliv.

For tre år sidan flytta ho til Folldalen for å arbeide som psykolog. Fem huskyar frå kennelen blei med i flyttinga.

Men kva er det som gjør at så mange tiltrekkjast av eit liv med hundar? Arbeid med hundar kan opplevast som eit frirom, fortel Brynhild Granås, førsteamanuensis ved UiT.

– Du vert ikkje dømt på grunnlag av utsjånad eller kor mykje pengar du har. Meiningsfulle relasjonar oppstår, og samspelet vert sett på prøve i ekstreme situasjonar.

Reiste eit ærend til Nord-Norge for å hente bestevenen

Engelske Kayleigh Hinton (28) fann Vesterelva og Viddas husky på nettsamfunnet workaway.info. Der arbeidde ho frivillig nokre månadar i 2013 og 2015.

– Reiselysta og trongen til å lære noko unikt førte meg av stad. Det er eg glad for. Livet i Finnmark var starten på eit eventyr.

Ein som gjorde inntrykk var hunden Bandito. Det var emosjonelt å forlate han for vidare eventyr til Alaska. Då ho fekk beskjed om at ein muskelskade gjorde han ueigna som sledehund, var valet lett. Ho måtte tilbake for å hente han.

Historia til Bandit og Kayligh Hinton

Her fortel Kayleigh Hinton med eigne ord om reisa ho og Bandit har hatt.

I was with Bandit from day one. He was the cutest puppy. I watched him wiggle around with his mother and siblings. I couldn't wait until he could walk so we could go on an adventure. Little did I know, that adventure would take us to Alaska and Canada.

I started volunteering at Vesterelva and Viddas Husky, a Siberian Husky racing kennel. Everyday was the same routine, feed and water the dogs, scoop poop, walk the puppies and train the B Team. What brought me here? I'm not entirely sure, but as soon as I had a confirmation through Workaway, I booked a flight. So long England!

It turned out to be the greatest decision, because dog mushing is now apart of me.

Autumn 2013, I arrived in Kirkenes where I was greeted by my host. I stayed with my hosts Ragne and Leif, until the snow started to melt. The original plan was to stay for those three months, but I had to returned back.

I learned how to mush and adapt to a life in the Arctic Circle. Spring approached faster than I hoped and leaving Bandit and the other dogs was really hard. When you spend everyday with a pack of huskies, you notice their own unique personalities, all of them were special in their own way.

I am writing this whilst Bandit sleeps on the cold hard wooden floor, his paws are moving like he is dreaming about running.

I went back to Vesterelva and Viddas husky in Autumn 2015 for two months. And there Bandit was, grown up and beautiful as ever, standing amongst the A team. I was so happy to see him again.

During those two months, Bandit had a muscle injury and he had some timeout from pulling a sled. Again I had an emotional goodbye. I departed for Alaska in January 2016, where I was continuing with the passion for mushing. I received a message from Vesterelva and Viddas husky informing me that Bandit will retire. Long story short, I was back in Norway in September 2016 to get Bandit and take him with me on my second Alaskan adventure. For seven months, Bandit rested and he came on hikes with me for exercise. Whilst hiking was nothing compared to the running he needed, I saw so much improvement in his leg over this time.

I am now in British Columbia with Bandito (I changed his name, because there were too many huskies named Bandit in Alaska.) Bandit will never pull a sled again, but he has adapted to his new life of living inside and going on hikes with me.

I guess what brought me to Norway, was the desire to travel, to experience something new and learn something out of the ordinary. This is not an easy lifestyle. The work is demanding, physically and mentally. The huskies need a lot of attention. And usually you will be away from civilisation. But, I could not get enough of it!

I'm extremely grateful for having this opportunity to volunteer (workaway) in another country. We hope to return to Finnmark next year and soon I hope to have my own team of Siberian Huskies.

Tiltrekt av det eksotiske og kulden

– Eg ville oppleve noko totalt ulikt livet mitt i Tyskland, fortel Theodor Dusterhus (19) frå Tyskland.

Det fjernaste han fann var hundekøyringslinja til Øytun FHS i Alta.

– Dette er ei erfaring eg aldri hadde fått i Tyskland! No veit eg alt eg ikkje visste om hundar. Eg har lært utruleg mykje, ikkje minst om meg sjølv. Det har vore ei ekstrem oppleving.

Han er likevel usikker på om hundekøyring er noko han kjem til å fortsetje med.

– Det har vore hardt. Sjølv om eg meistrar yrket, trur eg det er smart å vende attende til Tyskland for å studere.