– Isdalsmysteriet er for stort for Varg Veum

Krimforfatter Gunnar Staalesen har fulgt etterforskningen av mysteriet i Isdalen helt siden den ukjente kvinnen ble funnet drept og stygt forbrent i 1970.

– Det har vært en veldig spennende utvikling de siste ukene. Jeg har fulgt, relativt tett, det arbeidet NRK har gjort det siste året. Etterforskningen har kommet oppsiktsvekkende langt, sier Staalesen.

Sirkle inn slektninger

Nye analyser av emaljen på Isdalskvinnens tenner viser at hun trolig vokste opp innenfor noen få, små områder i Tyskland eller Frankrike.

– Det betyr at man har kommet et godt stykke på vei for å finne identiteten på denne kvinnen. Mye tyder på at hun vokste opp i det området, men så vet vi ikke hva hun har gjort senere i livet.

Staalesen mener det store spørsmålet gjenstår: Hva gjorde hun i Bergen i 1970?

Forfatteren tror det viktigste nå er å sirkle inn, for å om mulig finne noen som er i slekt med henne. Det kan etterforskerne gjøre med de DNA-prøvene de har. Og finner de slektninger, kan man begynne å lete tilbake i familien og spørre om det er noen kvinner i familien som er sporløst forsvunnet.

– Jeg vet ikke hvor lett dette er. Det gjenstår nok et stort arbeid. Vi snakker jo om en historie som går 50 år tilbake i tid, og mer enn det hvis vi snakker om barndommen hennes. Da er vi tilbake på 1940- og tidlig på 1950-tallet.

Forfatteren bak bøkene om privatetterforskeren Varg Veum er spent på om det er mulig å engasjere lokalt politi eller lokalpressen i områdene i Tyskland og Frankrike som nå peker seg ut.

– Her er det nok arbeid for litt mer avanserte etterforskere enn Varg Veum, kanskje, ler krimforfatteren.

Håper å sitte igjen med ett navn

Staalesen har selv skrevet om Isdalskvinnen to ganger. Han sier at forfattere blir misunnelige på glitrende historier, og mysteriet om Isdalskvinnen er en slik.

Tror du vi noensinne får vite hvem Isdalskvinnen var?

– Det er et godt spørsmål. Jeg synes i hvert fall at vi har kommet mye lengre etter det arbeidet NRK har satt i gang.

– Vi har aldri vært nærmere enn det vi er i dag, og det gjør at man kan være litt mer optimist med tanke på at vi til syvende og sist sitter igjen med ett navn på én person.

• Les også: Isdalskvinnens glemte grav