Et liv som stumfilm

• FORFATTER: Lars Fiske
• TITTEL: George Grosz. Berlin-New York
• FORLAG: No Comprendo Press

Jøye meg som tiden går! Det er allerede femten år siden jeg kom over en cd med to belgiske DJ-er, som blandet sammen to helt vilt forskjellige låter og satte fyr på dansegulv Europa rundt. «Mash up» ble dette fenomenet kalt. Litt som å blande gul og blå og få grønn, om du skjønner hva jeg mener.

Og nå, alle disse årene etterpå, får jeg litt samme følelsen av sammenblanding når jeg leser tegneseriekunstner Lars Fiskes nye bok om den vrange, frihetselskende anarko-kommunistiske mellomkrigskunstneren George Grosz.

Geometriske figurer

Som tegner har Lars Fiske en veldig særpreget stil. Sånn som det ser ut for meg, får han mennesker til å ligne geometriske figurer. Det er ofte rundt eller firkantet og i farger. Men i sin nye bok har han tatt farge av sitt objekt, og resultatet er nettopp en sammenblanding. Tysk satiretegning fra årene etter første verdenskrig møter norsk, ja, hva skal vi kalle Lars Fiskes strek? Kubisme?

George Grosz dukket opp allerede for ti år siden i en av Kanon-tegneseriebøkene, som Fiske laget sammen med kollega Steffen Kverneland.

Da møter vi Groz i Berling 1916. Han står og hamrer løs på en punchingball, før han pudrer ansiktet sitt hvitt og strammer det røde slipset, klar for en tur med blokk og blyant blant overklassebohemer, kåte finansfolk, krigsinvalide, prostituerte og lystmordere i uskjønn forening.

I «George Grosz. Berlin-New York» forteller Lars Fiske om hvor ferden gikk videre, inntil han ble funnet både døddrukken og død i en trapp tilbake i Berlin etter mange år i New York.

Skritt som buler

Lars Fiske forteller denne historien med bilder, uten ord. Det er et liv i sin essens. En stumfilm uten bevegelse. Det skjer også noe i bildene som glipper i en mer tradisjonell biografi – noe som handler om kjøtt og blod.

Fiskes fortelling om Grosz er herlig snuskete. Det som gjerne blir omtalt som dekadent i vanlige fortellinger om tjuetallets Berlin, er hos Fiske blitt en hel serie av skritt som buler og bryster som skinner gjennom tynne kjoler.

Livsgnist i behold

Boken viser oss Berlin, og hovedpersonens aldring, i flere faser. Den George Grosz som fortsatt med litt livsgnist i behold inntar vannhullet Diener i juni 1959 har fått grå striper i håret og rynker i ansiktet.

Lars Fiske har sin egen, særegne stil, men får et helt nytt uttrykk i denne «mashupen» med denne storartede tyske anarkokommunisten som elsket Amerika. Det er ikke lenger Fiske eller Gross – de to møtes et sted på halvveien.

I de fleste kunstnerskap kommer det til et punkt der kunstneren tar sin egen stil opp til vurdering, og bestemmer seg for å gå nye veier. Slik var det med George Grosz, og kanskje er det også det som nå har skjedd med Lars Fiske.

• Flere anmeldelser fra NRK

• «Dette livet eller det neste» av Demian Vitanza: «Med denne boken får vi innsideperspektivet fra Syria-fareren i bøtter og spann. Tariq er akkurat så sjarmerende at det ikke er det spøtt vanskelig å skjønne at unge jenter ble villige til å iføre seg både burka og niqab, og bestille flybillett for å få en sånn som ham.»

• «UltiMatum» av Anders de la Motte: «Spennende, men ikke dypt originalt fra prisvinnende Anders de la Motte.»

• Alt etter havet av Lasse W. Fosshaug: «Lasse W. Fosshaug har tatt utgangspunkt i verdenspolitikken, i dagens Russland og dagens Norge. Slik kan relevant og interessant science fiction oppstå.»