- Forfatter: Jo Nesbø
- Tittel: «Kan Doktor Proktor redde jula?»
- Forlag: Aschehoug
Jeg er ikke så glad for seriebøker som knytter seg tett opp til konkrete høytider. Et Donald-blad kan godt ha juletema, men en hel roman?
Jo Nesbø feier tvilen til side. Han er tilbake i godt slag i den femte boken om Doktor Proktor. Som hos Per Asplin i Putti Plutti Pott ("Det var en kveld like før jul..".) setter han stemningen med det samme:
Fartsfylt eventyr
Mye morsommere enn voksenbøkene! Humor er en viktig ingrediens i Jo Nesbøs bøker om Doktor Proktor. Årets utgave heller mer til den morsomme enn den uhyggelige siden.
Sammenligningen med Putti Plutti Pott er naturlig. Små barn og en gammel onkel / gal oppfinner må kaste seg inn i et heseblesende eventyr for å redde julen. Hos Nesbø er selve julen kjøpt opp av den griske forretningsmannen Thrane, og nå får ingen feire jul uten først å ha handlet for minst 10 000 kroner i en av hans butikker.
Lille Lise er proppfull av sosial samvittighet. Den enda mindre Bulle er minst like full av eventyrlyst. Doktor Proktor – skal det vise seg – er en gammel kjenning av selveste julenissen. For julenissen fins, i denne fortellingen, og kan de bare få med seg den nå deprimerte, forfyllede og avdankede nissen på lasset, kan det kanskje bli jul allikevel.
Som vennlige snefiller drysser Jo Nesbø velkjente ingredienser over juleforberedelsene. Både prompepulveret, DDSØIF (Dyr Du Skulle Ønske Ikke Fantes) og denne gangen også en tidssåpe – i mangel av badekar – til å foreta hendige reiser med, bidrar til at eventyret får en lykkelig slutt.
Umiskjennelige illustrasjoner
Velkjent er også Per Dybvigs fartsfylte tegninger. Ingen har så rødt hår som Bulle, og sjelden har vi sett en reinsdyrslede fly så fort over himmelhvelvingen. Doktor Proktor er tynn som en stengel, rufsete og nærmest uflidd, men med et stort hjerte galopperende innenfor lagerfrakken.
«Kan Doktor Proktor redde jula?» er ikke den mest dramatiske boken i serien. Er det jule-tematikken som frembringer et mildere skinn? Spenning er det likevel, men humoren er enda tydeligere: Den gir seg utslag både i situasjonskomikk, i språklig oppfinnsomhet – som ikke bare blir lettvinte navneforvrengninger, men like gjerne bruk av rytme, assosiasjoner og mer subtile antydninger.
Nisse med svin på skogen
For å redde julen, trenger julenissen hjelp av flere enn Proktor, Lise og Bulle. Så viser det seg at han har en hærskare barn rundt om i verden, mennesker som ikke har ant at de har nisseblod i årene. Det er rent til å bli sentimental av, for den gamle nissen:
En aldri så liten moral
Det ligger i genren at det skal gå godt til slutt. Skurken skal få sin velfortjente straff, og de som var truet og kuet, skal bli trygge og fri. De mindre kloke, som Kongen og Bulles mamma, viser seg å være klokere enn antatt, når alt kommer til alt.
Blir det for enkelt å knytte vårt vanvittige juleforbruk til ett menneske, en ond og grisk forretningsmann? Burde kritikken spres på flere? Jo Nesbøs ord kan ikke redde verden. Men kanskje blir leserne også utfordret bitte litt på egen kjøpelyst når julen, ifølge årets Proktor-fortelling, først og fremst bør være julegrøt, julesanger og brettspill med venner og familie foran peisen.
Flere anmeldelser fra NRK
«Anders Lange. Historien om Norge» av Øyvind Strømmen: «En ypperlig reiseguide gjennom et Norge i endring, samt et overraskende bilde av en politisk bråkebøtte som man virkelig må anstrenge seg for å fortsette å mislike.»
«Slagside» av Heidi Sævareid: «Dette er forfatterens beste roman til nå.»
- «Amundsen. En roman» av Espen Ytreberg: «Jeg mener vel at Ytrebergs dempede stil ikke utnytter det dramatiske potensialet til fulle.»
