FORFATTER: Ian McEwan (oversatt av Einar Blomgren)
TITTEL: Nøtteskall
FORLAG: Gyldendal
Nesten alle romanene Ian McEwan har skrevet, inneholder en forbrytelse. Om ikke det dreier seg om et overgrep i juridisk forstand, kan det handle om svik, løgn eller bedrag. Hans ferske bok «Nøtteskall» er intet unntak.
Snedig Shakespeare-referanse
Det som imidlertid er et unntak, er at romanen er skrevet tett opptil – og som en lek med – et av verdenslitteraturens mest kjente stykker, nemlig «Hamlet». Å være eller ikke være er en fundering vår jeg-forteller også bruker hjernevindingene sine på, en forteller vi allerede fra første setning av får vite er et ufødt barn i mors liv. Dermed gjør McEwan nok et unntak fra sin faste metode: Fortellingen er strengt tatt en umulighet.
Det skal likevel ikke mye til før jeg lar meg rive med av historien. Kunne Shakespeare la gjenferdet av Hamlets far få en stemme, kan vel McEwan la sin ennå ikke fødte «Hamlet» snakke? Speilingen av klassikeren, og behandlingene av grunntemaer som å være til, svik, mord og hevn er snedig. Historien er lett, humoristisk og samtidig ubehagelig brutal.
Fiksjon som fungerer
Jeg aksepterer straks at det ufødte barnet har kunnskaper og språk som en voksen mann. (Hallo, dette er jo tross alt en roman!) Selv forklarer det snart ni måneder gamle fosteret kunnskapen med alle radioprogrammene og podkastene som moren hans har hørt på gjennom svangerskapet. Iblant er han en irriterende besserwisser med snobbete smak, andre ganger er han bekymret og bråmoden i sin uro over den verden han skal fødes inn i.
Og den kan han saktens frykte:
Moren Trudy har kastet ektemannen ut av huset og tatt seg en elsker. Claude, som elskeren heter, viser seg i tillegg å være barnefarens bror. Sammen planlegger mor og elsker å ta livet av barnets far med gift. Hos den godeste Shakespeare heter de morderiske turtelduene Gertrude og Claudius. Og som den tvilende prins Hamlet har vår lille forteller sine store kvaler. Hvordan kan han forhindre og dernest eventuelt hevne drapet på sin far?
Subtil dramaturgi
Dette kammerspillet, som skrives frem i et utstudert velopplagt og velsoignert språk, blir en skikkelig thriller. McEwan avslører parets plan litt etter litt, spenningen stiger ettersom alternativene blir færre. Den reneste finmotorikk fremvises i omgang med personbeskrivelsene og deres måte å snakke på.
Einar Blomgrens norske oversettelse er god. Likevel føles McEwans akademiske språk nesten i overkant lærd på norsk. Det endrer seg etter hvert som flere kommer til orde.
Selvfølgelig, kunne man nesten sagt, er den tragiske helten en fattig poet. Like selvfølgelig er hans onde bror en eiendomsutvikler som bare utgyter klisjeer og plystrer Nokias ringetoner i dusjen. McEwan ironiserer i akkurat passe doser, han porsjonerer ut sitatvennlige Shakespeare-linjer side om side med politiske bekymringer og humoristiske erkjennelser som at jeg-fortelleren tror på et liv etter fødselen.
Valgets kval
Noe av grunnen til at Ian McEwans bøker aldri blir likegyldige, om de er bredt anlagte eller smalere, som her, er at de alltid inneholder etiske dilemmaer som settes i spill. Livet består av valgene vi tar. Dagene våre fylles av grublingen vi strever oss gjennom før vi foretar de skjebnetunge valgene, de som bestemmer om de kommende dagene blir komedie eller tragedie.
Hos McEwan kan valgene like gjerne foretas før grublingen, med den følge at resten av livet går med til å gruble.
Flere anmeldelser fra NRK
«Leseren. En samtale med Henning Hagerup» av Alf van der Hagen: «Inntrykket av Henning Hagerup som en særegen plante i norsk litterært landskap er ytterligere styrket – sammen med troen på ordets betydning.»
«De polyglotta älskarna» av Lina Wolff: «En hardtslående roman, som er mer opptatt av å stille spørsmål enn å komme med bastante svar.»
«Judas» av Amos Oz: «En sterk beretning om en nasjons berettigelse og sterke følelser.»