FORFATTER: Ingrid Melfald Hafredal
TITTEL: Harehjerte
FORLAG: Oktober
På et tidspunkt tidlig i lesningen av «Harehjerte» slo det meg at denne boken kunne vært skrevet for fire-fem tiår siden – at det var fler som skrev realistiske romaner på denne måten før. Det ble også klart for meg at Ingrid Melfald Hafredal behersker sin form helt og fullt. Så vel språklig som litterært.
To verdener møtes
Institusjonen er navet i «Harehjerte». Den kan se ut som et vanlig bolighus fra utsiden, men er større. Tretten soverom, bebodd av like mange unge mennesker. De har alle tungt å bære. En angst, en tvil om egen verdi, en smerte som bare kan utlignes eller dempes ved å gjøre skade på seg selv. Eller ved å bli borte.
Den vesle barne- og ungdomspsykiatriske institusjonen utgjør et eget univers der den ligger pent til, i utkanten av en by. Samtidig er det to verdener som møtes der inne; ungdommenes og hjelpernes. Ungdommene kan være sinte og avvisende i møtet med de voksnes veiledning, særlig i starten. Men hjelperne vet hva de driver med, de viker ikke, gir ikke opp, slipper ikke taket i oppmerksomheten.
I skjæringspunktet mellom disse to verdenene ligger det vesentlige. Forskjellen er denne: Hjelperne lever også liv utenfor institusjonen. Der ute finnes en voksen ensomhet, den egne sykdommen, men også den profesjonelles store utfordring – å gå fra de unge livene når dagens arbeid er slutt, ikke ta alt med hjem.
«Harehjertet dundrer nedover sletta»
Det er Solveig, Anna og Ørjan, veteranen, den nye miljøarbeideren og psykiateren. Om Solveig på vei til arbeidet, mens hennes eget viker plass for de andre: «Hun repeterer navnene på de nyankomne, hvisker dem ut i skogen. Innen hun har nådd hovedinngangen, er hun ikke lenger bare Solveig, hun er blitt en av dem som hjelper».
Det er Ida, June og Pål. June: tennisspilleren som ikke spiser lenger. Pål er han som falt ned fra en bro. Ida overmannes av redsel mens pulsen insisterer stadig hardere: «Harehjertet dundrer nedover sletta, sprenger gjennom skogene». Ida vet ikke lenger hva frisk betyr.
For leseren er «Harehjerte» en nær og sterk påminnelse om hvor vanskelig et ungdomsliv kan være, hvor avgjørende det er at noen ser og bistår. Ingrid Melfald Hafredal fristes ikke av svære fakter eller drama, ei heller av idylliseringen. Det språket hun tilbyr leseren er nedtonet og billedskapende på samme tid. Fortellingen har ro i seg, med en svak, men tydelig undertone av at noe kan komme til å skje. Slik det må være, i en ansamling unge liv som leves på kanten til det avgjørende. Samtidig ville jeg gjøre teksten urett hvis jeg ikke antydet at ting faktisk skjer. Ting leseren skjønner det er bygget opp til hele veien.
Å lese «Harehjerte» har vært en bevegende opplevelse. Ingrid Melfald Hafredal har skrevet en ung og klok roman der alvoret får virke uforstyrret.
- Flere anmeldelser fra NRK
«Sju gode år» av Etgar Keret: « »
«Kjære Ijeawele. Eller et feministisk manifest på femten forslag» av Chimamanda Ngozi Adichie: « »
«Oneiron» av Laura Lindstedt: « »
