Fest med bismak

I et solfylt Bergen som forbereder seg til festspillene er det også en annen fest under oppseiling, som i hvert fall i media, får langt større oppmerksomhet, nemlig gjenåpningen av Permanenten med den allerede mye omdiskuterte separatutstilling med Hennes Majestet Dronning Sonja.

På toget ringer og summer mobilen min i ett kjør. Når kan jeg ha en tekst klar for publisering? Kan jeg anmelde utstillingen mens jeg ser den med en reporter på slep? Allerede før jeg har satt fot i Bergen har jeg på en sprukken linje over fjellovergangen rukket å rapportere til NRK Hordaland om mine forventninger knyttet dette oppdraget. Interessen er med mildest talt stor.

• LES OGSÅ: Kunstdirektør: dronning Sonja-utstilling er ikke uproblematisk
• LES OGSÅ: Dronning Sonja om kritikken: – Det er det som skjer hver gang

Blandede følelser

Selv har jeg blandede følelser. Tenk hvis andre kunstprosjekter uten noen kongelig hovedperson, bare en sjelden gang var omgitt av en liknende interesse. Og jeg trenger ikke å late som om jeg ikke allerede i utgangspunktet har noen ganske sterke synspunkter knyttet til dette valget av dronningen som vårens hovedutstiller på KODE.

Men først til det (som burde være det) sentrale: Kunsten. «Det er en så fin utstilling,» sier avtroppende direktør Karin Hindsbo. Og det er akkurat det jeg skal forsøke å finne ut. Hvor god er egentlig dronning Sonja som kunstner? Jeg klynger meg til to, fortsetter mens jeg går inn i de majestetiske salene der Kina-samlingen til vanlig vises; Jeg må klare å skille evalueringen av kunstverkene, fra spørsmålet om det er riktig å la dronningen være hovedutstiller på KODE, selv om det til en viss grad henger sammen. Og så må jeg forsøke å betrakte kunstverkene som om de var laget av en helt vanlig kunstner.

Artikkelen fortsetter under bildet

Rollesammenblanding på høyt nivå

Jeg lykkes ikke spesielt godt med noen av delene. Å glemme at kunstneren også er dronning er helt umulig: I utstillingen veves nemlig hennes ulike roller bevisst sammen. Det er dronningen, kunstsamleren og kunstneren i en salig blanding. Hennes egne kunstverk er stilt side om side med verk fra den omfattende kunstsamlingen hennes.

For eksempel får vi se en vakker keramisk uglevase utformet av selveste Pablo Picasso. Den er ikke utstilt som et verk i sin egen rett, men først og fremst som et objekt som forteller oss noe om den unge Sonjas dype kunstinteresse. Denne vasen sikret hun seg på et tidlig stadium kort etter at hun giftet seg med kronprins Harald.

Artikkelen fortsetter under bildet

Et bredt spekter av ulike uttrykk og medier

Men det er likevel flest verk av dronningen selv.

Utstillingen viser verk i et bredt spekter av uttrykk og medier; Her vises enorme, glaserte keramiske krukker, akvarellmonotypier, fotopolymerarbeider og litografier. Mange av disse trykkene er basert på kunstnerens egne fotografier, og nesten samtlige sentrerer seg om naturen. Mange viser trær som strekker sine bare grener mot himmelen. Andre arbeider er rent abstrakte som Nattskygge fra 2012, et abstrakt litografi der skinnende turkis er stilt opp mot dyp lilla og Nupen-blått, der vi ser hvor sterkt hun står i gjeld til sin avdøde lærermester.

Fint og dekorativt

Mens hennes trekronetrykk, hennes ulike nærstudier av overflater som stavkirkevegger eller istapper, er preget av noe litt kitchete og flatt og mindre interessant, er det en større spenning i hennes friere arbeider. Jeg liker Tangdans fra 2012. Det er ingen tvil om at dronning Sonja har formsans og et øye for koloritt. Det er også åpenbart at hun mestrer de ulike teknikkene hun utøver. Likevel er det ingenting ved hennes kunst som rettferdiggjør hennes rolle som hovedutstiller ved den store gjenåpningen av Bergens ærverdige gamle kunstindustrimuseum. Hun er rett og slett ikke god nok.

Ikke valgt på kunstfaglig grunnlag

Og her er vi ved problemets kjerne. Det som gjør denne utstillingen så problematisk: Dronningen er ikke valg på et kunstfaglig grunnlag. Museet erkjenner jo selv at dette er tilfelle. Men det er vel hyggelig at dronningen får vist sin kunst? Sier motstemmer i det offentlige ordskifte, hun har jo dessuten jubileum i år. Og så har hun jo vært en så viktig støttespiller og ambassadør for norsk kunstliv.

Mulig det, men separatutstilling på KODE er da en underlig form for belønning for ambassadørvirksomhet, ikke minst for en dronning hvis jobb det faktisk er å representere Norge. Og når begynte vi å utdele utstillingsplasser som bursdagspresang?

Flaut for KODE

De virkelige beveggrunner bakenfor valget kan ingen være i tvil om: Like sikkert som at dette vekker debatt, er det at dronningen vil trekke store publikumsskarer.

Dette simple publikumsfrieriet gjør meg så pinlig berørt. Jeg kjenner meg flau på vegne av norsk kunstliv, på vegne av KODE og ikke minst på vegne av den avtroppende direktøren Karin Hindsbo. (Jeg orker ikke engang begynne å tenke på hva dette betyr for Nasjonalmuseets fremtidige profil). Men jeg kjenner ikke bare flauhet, men også sinne.

En krenkelse på mange nivåer

Utstillingen er en krenkelse på så mange nivåer. For det første er det en lei historie for den søte, vennlige dronningen vår, som uforskyldt blir gjenstand for en masse kritikk. Det er en krenkelse av museets dyktige fagstab, som er fratatt muligheten til å lage en fagsterk, interessant utstilling som ville vært denne anledning verdig. Det en grov undervurdering av det bergenske og det norske kunstpublikummet; tror de folk er idioter? Og sist, men på ingen måte minst er det dypt krenkende ovenfor alle våre flinke, hardtarbeidene usynlige kunstnerne som jobber år ut og år inn uten noensinne å kunne gjøre seg håp om en ære som det å bli utstilt på KODE.