Rockens Snurre Sprett

Velkommen til et slags bursdags­selskap. Vi får gitarsvingende gjester, koselige bilder av jubilanten og hjelp til å forstå mer av Angus Young og hans særegne gitarspill og stil.

***

Men, vi starter i et telt i en hage i Ås, sør for Oslo en gang på midten av 1980-tallet:

– Jeg vil heller ha en Gibson SG-gitar enn å bli kjønnsmoden, sier elleve år gamle Eivind Staxrud til kameraten sin.

Eivind mener alvor.

Ok? Hva fikk den unge gutten til å ønske seg akkurat den gitaren så sterkt at han var villig til å ofre manndommen?

Denne mannen:

Angus Young.

Frontfiguren i AC/DC. Gitarhelt med stor G og Gibson SG.

AC/DC klatra på rock'n'roll-stigen på 1970-tallet, og i 1980 kom albumet som var deres definitive verdensomspennende gjennombrudd:

«Back in Black»

• Albumet er et av verdens mest solgte igjennom tidene.

Fremst på scenen – til høyre, til venstre, høyt og lavt – løp, kravla, spant, spratt og hoppa Angus – ikledd skoleuniform og gitar.

Og inni all denne akrobatikken reiv han av seg riff og soloer som fikk publikum til å måpe og le, om hverandre – og en gutt i telt i Norge til å ønske seg gitar og evig barndom.

⚡ IN THE BEGINNING ⚡

Litt bakgrunn om AC/DC før vi går løs på Angus: I kjernen av bandet finner vi Malcolm (storebror og rytmegitarist) og Angus (lillebror og sologitarist). Gutta er attpåklatter i en søskenflokk på åtte.

For å skjønne AC/DC er storebroren deres George Young en viktig del av forklaringa.

George var nemlig popstjerne i Australia med bandet The Easybeats da Malcolm og Angus var smågutter.

Gutta vokste opp med å se skrikende tenåringsjenter på plenen utenfor huset hjemme.

Med andre ord: Malcolm og Angus visste at det var mulig å slå igjennom.

Angus starta å spille gitar som 5–6-åring (dvs. han pressa visst seks strenger på en banjo (som det normalt er maks fem strenger på) og lot det stå til). Som 15-åring hoppa han av skolen. Samme år kjøpte han seg sin aller første Gibson SG. Gitaren Angus har holdt seg til siden den gang.

I boka «High Voltage – The Life of Angus Young» beskrives Angus som en ekstremt ensretta liten kis.

Gitar, gitar, gitar. Rett hjem til gitaren hver dag – spilling før øving – øving med band – spilling etter øving – spilling før skolen – spilling i stedet for skolen. Gitar, gitar, gitar.

⚡⚡⚡

AC/DC starta i 1973. Både Angus og Malcolm var djupt inni musikken, men det var første gang brødrene spilte i samme band.

I 1975 kom førsteplata «High Voltage» (produsert av storebror George Young og hans låtskriver-makker Harry Vanda fra The Easybeats).

Eivind Staxrud, gutten i teltet i hagen i Ås, har i dag for lengst fått seg Gibson SG – og hår på … ehm ... under armene.

Trommevirvel ... ⚡⚡⚡!

Vi drikker kaffe hjemme hos Eivind i Hokksund – og prater om Angus. Eivind har peil – på både gitar og Angus.

– Vi skal jo prøve å holde oss til Angus her, men hvor bra synes du hele bandet er i starten i 1975, Eivind?

– De er helt på plass.

– De kom med en egen variant av rock, sterkt inspirert av Chuck Berry og «Jumpin’ Jack Flash» (Stones) og sånt, så klart, forteller Eivind.

– Men hardere og høyere enn alt annet. Og de var ekstremt godt samspilte.

⚡ GITARISTEN ANGUS ⚡

Forklaringa på det gode samspillet er egentlig enkel. De hadde spilt veldig mye sammen. Mellom oppstarten i 1973 og plateutgivelsen i 1975 spilte bandet 2–300 konserter i året på ymse shady spillesteder i hele Australia.

Angus skal ha blitt forsøkt kasta ut av puber fordi han var for ung (noe han ikke var) og fordi han må jo ha vært dritings, «sånn som han sjangla rundt på scenen» (noe han heller ikke var).

Angus var og er avholds og mest glad i te, sjokolademelk, sjokolade og sigg.

Han var 18 år da bandet starta og 20 da førsteplata kom ut, men så ut som om han var 14–15 år (godt hjulpet av skoleuniformen).

– Hva er hans kjennetegn som gitarist, tenker du?

– Han er en av verdens beste på vibrato, tight-het, driv og puls. Angus sin vibratobruk er like berømt som BB King sin.

Eivind forteller også at en del av det Angus skapte som noen-og-tjue-åring på 1970-tallet, er skikkelig vrient å spille, selv om man har spilt gitar i over 20 år.

– Det er tilsynelatende enkle greier, rytmiske små hooks, vokalaktige melodilinjer på soloene. Men det er krevende, og ikke enkel «jokking» opp og ned på bluesskalaen.

⚡ LYDEN AV ANGUS ⚡

Vi må prate om lyden. Angus sin gitarlyd er særegen. Eivind Staxrud har holdt foredrag om Angus og AC/DC – og fordypet seg mer enn vanlig i dette.

– Markeringene, sier Eivind bestemt.

Jaha?

La oss høre på starten av Sin City for å skjønne hva han mener:

– Hører du? Skarptromma og crashcymbal-bruken er like viktig for gitarlyden til AC/DC som gitarlyden i seg selv.

Hmm ... Resten av bandet er rett og slett rigga for å få gitaren til å skinne.

– Svær gitarlyd og markeringer herfra til helvete. Dritbra! Hør på «Let There Be Rock»- og «Powerage»-platene. Gitarlyden der er helt rå. Det høres ut som om det er strømmangel i byen, at alt av trafoer og strømsystemer går i stykker – samtidig som du blir kjørt over av en lastebil!

En annen meget sentral ting i Angus sin lyd er sustainen, forklarer Eivind. De pressa alt som fantes inni forsterkeren til det ytterste for å den lyden.

– Det var så sjukt høyt at de hadde Angus sin forsterker i et annet rom når de spilte inn i studio. Så henta de heller inn lyden fra det rommet uten å være der selv, for det ville vært helseskadelig.

Kort fortalt om utstyret og lyden, altså: Man tar nesten livet av forsterkeren, trafo, rør, høyttaler – alt som er inni gitarforsterkeren – det er lyden av Angus Young, der får han lyden han er ute etter.

⚡ INSPIRASJONSKILDEN ANGUS ⚡

Denne saken forholder seg ikke veldig stramt til tid og kronologi. Vi skal til Flatanger nordvest i Trøndelag i cirka 2010. Tora Dahle Aagård (nå kjent gitarist og frontfigur i sitt eget band TORA) har til nå kun vært opptatt av Michael Jackson, men storebror (som alle storebrødre skal gjøre) har dytta på henne AC/DC.

– Og det var noe likt der for meg, skjønner du. En lignende «in your face-energi». Jeg var 15 år, hadde nettopp starta å spille gitar og ville bli jævla god.

Hun hadde, en ifølge seg selv, «shitty» nylonstrenger og prøvde å lære seg låta «Stiff Upper Lip» (fra albumet med samme navn fra 2000).

Det er fortsatt en av AC/DC-favorittlåtene hennes.

– Jeg jobba lenge med den, men sleit. Man må spille en basstreng igjennom hele riffet, og det å få den teknikken til, å få tommelen til å gå – mens man spiller riff med resten av fingra … Fy f…

Her kan vi høre hva hun strevde med:

– Hvor lang tid brukte du?

– Si det. Jeg var sinnssykt dårlig, så jeg brukte sikkert mange måneder, haha.

Møtet med Angus og AC/DC-musikken ga spesielt én ting, en oppdagelse om du vil:

– Det enkle. Det er lov å spille enkelt, så lenge det føles rett for deg. Det trenger ikke å være så smart hele tiden. Det holder at det er fett! Når det er sagt: Det er en del av det som høres lett ut, som faen ikke er lett å spille. For det er en personlighet og en melding og en attitude der også. Ingen tar en G-dur som Angus.

Ganske enkelt genialt, genialt enkelt.

⚡ DA PETTER MØTTE ANGUS ⚡

Nytt hopp i tid. 1988. SAS-hotellet i Oslo samme dag som AC/DC skal spille konsert i Drammenshallen.

Gitarist Petter Baarli (Backstreet Girls + masse andre band) lusket rundt for å se om han kunne treffe noen av bandmedlemmene. Han var spesielt på utkikk etter Angus, som hadde vært et idol siden første gang han hørte AC/DC som 15-åring i 1980.

– Jeg så Malcolm komme inn i baren og ropte: «Malcolm!»

Malcolm snudde i døra og forsvant like fort som han kom.

– Og vipps, så var jeg kasta ut av noen i AC/DCs entourage, sier Petter og ler så bordet rister.

Men, det var jo ikke over. Litt senere samme dag fikk nemlig «en venn i systemet», som kjente Baarli, fiksa et møte mellom den norske gitaristen og legenden fra Australia.

– Jævlig kult. Det var på en nattklubb som lå i kjelleren på det samme hotellet.

Angus og Petter røkte seg igjennom 3–4 pakker Benson & Hedges-sigaretter og drakk et par kanner te, og skravla gikk.

– Han var en utrolig hyggelig og fin mann. Jeg gravde og spurte om alt mulig rart, og han var like interessert tilbake. Og så jævla liten og tynn, da? Jeg husker godt at jeg spurte hvorfor han var så sjukt tynn. «We don't eat on tour, do we?» sa han og lo. Haha!

– Gøy at han var så nedpå, da?

– Ja, men mennesker er mennesker, ass. Og «generalene», de svære gutta i rocken, de er som regel alltid kule. Det er min erfaring. Det er de folka rundt generalene man skal være forsiktige med. Det er der idiotene og kjipingene er. Angus Young er først og fremst en jævla morsom fyr og en av verdens beste gitarister.

⚡ IMAGE & MORO ⚡

Hvor stor del av Angus’ og AC/DCs appell handler om det gøyale og upretensiøse?

Mye, mener Petter Baarli. Han sammenligner en AC/DC-konsert med en tegneserie.

– Det er humor og glising og Snurre Sprett i én og en halv time. Toppløse damer i første rekke, alle har det moro. Angus løper rundt og kjører strippeshow og alt mulig. Det er helt suverent. Det er underholdning, sier Petter høyt.

I 1990 hadde visst AC/DC en plan om å skyte Angus ut av en menneskekanon og inn i et nett før konsert, men de droppa det. Visstnok av sikkerhetsmessige grunner, sier Baarli.

– Men Angus hadde blitt med på det, assa. Garantert!

Petter Baarlie smiler, tar en sup hvitvin og hviler seg litt i tanken om en svevende Angus Young. Det hadde vært noe.

– Og det rampete skolegutt-imaget?

– Det er jo helt genialt for alle unge rockefans. Og så sykt aktiv på scenen, da? Det er gøy!

Mon tro hvor mye Angus Young forbrenner i løpet av en konsert? Shit. Hvor er eksperten på kardiovaskulær fysiologi og fysisk aktivitet når man trenger'n, si?

⚡ NT(A)N(G)U(S) ⚡

Førsteamanuensis Arnt Erik Tjønna jobber på NTNU, liker AC/DC svært godt og er villig til å gjette seg fram til hva Angus må ut med av krefter for å holde på som han gjør.

Det er ikke så mye forskning på dette.

– Så jeg kan ikke være veldig sikker på noe, sier Arnt Erik for å dempe forventningene.

Det er ok.

Det er visst forska litt, da. En times konsert for Jimi Hendrix = en times gåtur. Men Jimi sto en del stille. Det er forska litt på trønderrockere også, blant andre DDE. Arnt Erik husker ikke talla eksakt og finner dem heller ikke, men stort energiforbruk – det var det. Men hva med Angus? Hva tror du?

– Hvis vi sammenligner med intervalltrening, så tror jeg han ligger rett i underkant av den intensiteten. Rett under terskel, altså grensa mellom aerob og anaerob. Det er mitt svar: rundt terskelen, som regel ligger den imellom 83 og 89 prosent av makspuls. Og det kan godt hende han fyker over noen ganger også, altså.

⚡ MER I VENTE? ⚡

AC/DC så seg aldri tilbake etter braksuksessen med Back in Black i 1980 og har siden den gang gjennomført elleve svære verdensturneer. De har spilt ti konserter i Norge – sist i 2015, da de solgte ut Valle Hovin.

Angus Young er 68 år, godt gift, eier hus i England, Nederland og Australia og har ganske sikkert til salt i grøten.

Hva nå AC/DC og Angus? 50 år til?

De skal i alle fall spille live i USA i oktober (med en rekke andre giganter fra rocken).

Forrige plate, «Power Up», kom i 2020. VG skrev en morsom anmeldelse som starta slik:

«Når AC/DCs 17. studioalbum sparker i gang med elektroniske breakbeats, svevende kvinnelig vokal og arpeggiosynther som mimer dalende snø, er det åpenbart at det har skjedd dramatiske ting i de australske rockernes univers siden sist. Så kommer rappen inn, mens world music-trommer og tverrfløyte bygger en intens vegg av ...

Neida, slapp av.»

Falsk alarm. Samme oppskrift som før.

Om det kommer mer musikk fra AC/DC og Angus så kan vi regne med at det blir til å kjenne igjen.

Erik Eken fra Sony Music Norge (som har gitt ut AC/DC her til lands de siste 20 åra) sender meg dette kjente Angus Young-sitatet på e-post:

«I’m sick to death of people saying we’ve made 11 albums that sound exactly the same. In fact, we’ve made 12 albums that sound exactly the same.»

Her er noen andre musikksaker du kanskje vil like: