– Det er få som skjønner at dette er en svartelistet art som forårsaker store skader i den norske naturen.
Seniorrådgiver Olav Inge Edvardsen i Statens naturoppsyn (SNO) er én av dem som over flere år har jobbet med å komme minken til livs. Arbeidet startet for alvor i 2011, da en handlingsplan mot mink ble lansert (se faktaboks).
Siden den gang har det blitt gjennomført et betydelig stykke arbeid i flere verneområder fra Østfold i sør til Finnmark i nord.
En stor del av innsatsen har vært rettet mot landskapsvernområdene Sør-Smøla i Møre og Romsdal og Oksøy-Ryvingen i Vest-Agder.
Nå er to ferske rapporter offentliggjort, som oppsummerer resultatene etter fem sesonger her. Rapportene forteller noe om erfaringene som vil danne fundament for arbeidet i resten av landet.
– Vi var litt skeptiske i utgangspunktet, og trodde det skulle ta lang tid å få tatt ut minken. Og at den raskt ville komme tilbake igjen etter utrensking. Men resultatene er over all forventning, sier Edvardsen.
Spesialtrente hunder
Det er bruk av spesialtrente hunder som har gitt de oppløftende resultatene. En stor del av jobben er nemlig knyttet til å finne mink som gjemmer seg i terrenget.
– Hundene er trent for å finne og påvise mink. Etter at hundene har sporet dyrene opp, har vi tatt selve jobben med avlivning, sier Edvardsen, og legger til at de har benyttet seg av båt for å kunne saumfare alt av holmer, skjær og øyer.
I ettertid har det blitt satt ut feller for å unngå nyetablering. Nå forventer man at ikke stort flere enn 20–30 individer vil vandre inn i de utvalgte områdene igjen fra ett år til et annet.
– Frykten var at minken raskt ville klare å repopulere områdene igjen, men det vi har sett er at innvandringen går mye tregere enn det vi så for oss i utgangspunktet. De siste sesongene har det vært helt fritt for mink.
Det mest omfattende minkprosjektet i Norge
Arbeidet i Oksøy-Ryvingen beskrives i rapporten som det største og mest omfattende minkprosjektet i Norge til dags dato (se kart nederst i saken).
Her har minken ødelagt for hekkesesongen i godt og vel 60 år. Etter uttaket har sjøfuglreservatene vært frie for mink i hekkesesongen.
Selv om det vil ta litt tid før man ser positiv effekt på sjøfuglbestandene, er det fra andre land dokumentert stor effekt på dyreliv og økosystem når minken etablerer seg – og en reversering når minken fjernes igjen, kan man lese av rapporten.
SNO er allerede i gang med neste trinn i kampen mot mink. Sist vår startet et omfattende prosjekt i Svellingsflaket landskapsvernområde i Nordland.
Dette området har stor verdi som raste- og overvintringsplass for sjøfugl, og ærfugl er den arten som overvintrer i høyest antall, ifølge Miljødirektoratet.
– I Svellingflaket var vi ute med fem hundeekvipasjer i april 2016, og tok ut hele 80–90 mink på fem dager. Arbeidet fortsetter våren 2017.
Frykter for fuglelivet
Rådgiver Martin Eggen i Norsk Ornitologisk Forening (NOF) beskriver mink som en stor trussel for fuglelivet langs kysten og ved våtmark generelt.
– Spesielt går minkens herjinger ut over bakkehekkende og hulromhekkende fugler. Den er liten og smidig, og kommer til nesten overalt, sier han.
Gode svømmeferdigheter gjør at det bare er de aller ytterste holmene med strie strømforhold som ikke får besøk av den hardføre skapningen.
Eggen sier truslene fra mink virker sammen med mange andre trusler sjøfuglene våre står ovenfor.
– Fuglearter tilknyttet våtmark er overrepresentert på rødlista, blant annet på grunn av nedbygging og diverse degradering. Mink er en svært uheldig påvirkningsfaktor som kommer i tillegg til alt annet.
Kan være en trussel for fjellarter
Av arter som er særlig utsatt finner vi rødnebbterne, makrellterne (sterkt truet), horndykker (sårbar), hettemåke (sårbar), ærfugl (nær truet – med betydelig nedgang i Midt-Norge og Nordland) og fiskemåke (nær truet).
– I noen sjøfuglkolonier, som for eksempel på Hornøya, er det funnet store lagre av lundeunger som minken har drept og lagret. Det viser at den også kan være en trussel mot mer typiske fuglefjellarter.
Mink kan også drepe voksne fugler. Eggen forteller om en episode i Lofoten for to år siden, hvor han og en venn var vitne til en mink som tok livet av en voksen fiskemåke.
– SNO og frivillige har mange steder gjort en god jobb. Jakt med hund er effektivt, og kan fjerne minken flere steder der minken ikke raskt kommer til igjen. Men har den klart å komme seg til et sted er det som regel bare et tidsspørsmål før den klarer det igjen, frykter Eggen.
Mener problemet løses «best ved roten»
Den amerikanske minkens historie i Norge startet med at arten ble innført for pelsdyravl i 1927. Antallet minkfarmer økte raskt og rømninger fra disse førte til at arten etablerte seg i norsk natur.
I dag er minken etablert over hele landet, med unntak av noen øyer som ligger langt fra fastlandet. Det er som regel langs kysten en finner de tetteste bestandene av mink.
Kommunikasjonsrådgiver Kaja Ringnes Efskind i Dyrevernalliansen mener problemet løses «best ved roten», gjennom et forbud mot pelsdyroppdrett.
– Problemet med mink i norsk natur skyldes i hovedsak kontinuerlig rømming fra dårlig sikrede pelsdyrfarmer og i noen tilfeller misforståtte dyrevernsaktivister som har sluppet ut dyr, sier hun.
– Viktig at arbeidet følges opp
Tidligere har det vært drevet kommersiell jakt og fangst på mink. Noen steder for å utnytte pelsen, andre steder ut fra en motivasjon om å bekjempe et skadedyr.
Men som man kan lese av rapportene vil det være «vanskelig å motivere lokale jegere til å ta ut dyr i verneområdet, da tettheten av dyr er svært lav og det ligger mye innsats bak hvert dyr».
Olav Inge Edvardsen i SNO understreker viktigheten av at arbeidet nå følges opp.
– Det nytter ikke å slå seg på brystet og si seg fornøyd. Da er vi snart tilbake til der vi startet.
Martin Eggen i NOF peker på at regjeringen vil starte opp en handlingsplan for sjøfugler i 2017.
– Vi regner med at bekjempelse av mink vil få god plass i planen, og at det følger en kraftig opptrapping av midlene til arbeidet mot mink, avslutter han.