Romeventyret på Andøy

Mandag 24. september 2018.

Den første raketten som helt og holdent er utviklet og produsert i Norge skal skytes opp fra Andøya i Nordland. Det er en rakett som det er knyttet betydelig spenning til.

Lykkes prosjektet vil det gi revolusjonerende muligheter for norsk romforskning.

Raketten er unik og den første i Europa som er utstyrt med en hybridmotor, som både kan utnytte flytende og fast brennstoff.

Mens våpenprodusenten Nammo har utviklet motoren, er det Andøya Space Center som står for lasten.

Mannen som har ansvaret for lasten, hvor tre tekniske systemer skal testes ut, er avdelingsleder Kolbjørn Blix.

Blix vet at det alltid er en risiko for at det kan gå galt. Det skjer ikke ofte, men det har hendt at raketter har gått i bakken like etter oppskyting. En gang skjedde det få hundre meter fra bebyggelse. I 1995 ble det nesten atomkrig etter en misforståelse med russerne.

Dette prosjektet har det gått prestisje i. I utlandet har det vært uttrykt skepsis mot at Norge skal lykkes med hybride rakettmotorer.

Nå som alt strømmes direkte over nett og øyne verden over er rettet mot Andøya, vil det være en ekstra pinlig affære skulle det gå galt.

Det blåser denne mandagen. For mye til at oppskytingen kan finne sted. Siden det er så mye som står på spill, må værforholdene være perfekte. De må utsette.

På grunn av internasjonale varslingsrutiner har de på seg til fredag på å gjennomføre oppskytningen. Vil de klare fristen?

– Skalv på hendene

Inne i et av byggene tilknyttet rakettskytefeltet jobber Kim-Roar Herseth med telemetri.

Telemetri betyr fjernmåling. Det er han som passer på at dataflyten går som den skal. At dataene fra raketten fanges opp av antennene, lagres og distribueres.

Han fikk jobb på rakettskytefeltet i 2011, etter endt utdanning i Narvik.

– Jeg liker lyden. Det rumler og er rimelig høyt volum her inne under en oppskytning, sier han.

Det ser ut som et romskip, med alle instrumentene. Og han havner fort inn i tekniske detaljer. Herseth har alltid interessert seg for teknologi.

– Man er jo spent og nervøs når det er oppskytning. De første gangene var det sånn at det nesten var vanskelig å treffe knappene fordi man skalv sånn.

– Ren henrettelse av lokalsamfunnet

For en utenforstående kan Andøy virke som et ganske forblåst sted. Det første som møter en er et lite kommunesentrum med mange små hus fra 1950-tallet.

Det bor bare i underkant av 5.000 i kommunen, som er den nordligste i Nordland og som består av Andøya og deler av Hinnøya – Norges største øy.

Tettstedet bærer preg av at Forsvaret i alle år har vært kommunens største arbeidsplass. Du trenger ikke lete lenge for å finne en person i uniform. Den militære flybasen har siden 1950-tallet vært selve hjørnesteinen i samfunnet.

Her har luftforsvarets overvåkningsfly av typen Orion vært stasjonert. Men så besluttet Stortinget i november 2016 at flybasen skulle legges ned.

En beslutning som over de neste årene vil radere hvert femte arbeidsplass i kommunen. 300 personer, eller nær 20 prosent av de sysselsatte, mister da jobben.

Høyre og Frp var blant partiene som gikk inn for nedleggelsen, og resultatet var at lokale politikere brøt med eget parti.

Deriblant Frp-politiker og tidligere varaordfører John Hempel i Sortland.

– Det som skjer nå i regionen vår er en ren henrettelse av lokalsamfunnet. Jeg ikke kan være medlem av et regjeringsparti som støtter nedleggelse av flystasjonen, sa han.

Fylkesrådsleder Tomas Norvoll i Nordland kalte avgjørelsen «katastrofal» for lokalsamfunnet.

– Forsvaret er den største arbeidsplassen, og Andøy har vært en god vert for Orion-flyene i flere tiår. Kommunen vil få en omstilling vi ikke har sett maken til noen gang, uttalte Norvoll.

Nytt håp

Frykt for kollaps av den maritime overvåkinga og fraflytting har siden hengt tungt over bygda. Det har hersket krisestemning.

Andøya Space Center representerer nytt håp. Nye planer som skal presenteres for politikere i Oslo onsdag 20. februar, har gitt innbyggerne ny giv og tro på fremtida.

På rakettskytefeltet har det så langt primært vært oppskytning av forskningsraketter. Nå er det konkrete planer om å gjøre senteret til en europeisk utskytningsbase for småsatellitter.

Dette vil gjøre at Norge blir det første og muligens eneste landet i Europa som kan sette småsatellitter i polar bane, reklamerer konsernledelsen.

En satellitt i polar bane beveger seg i sirkelbaner over jordens poler. Lykkes prosjektet, vil Norge ta et nytt stort seg som romnasjon, ifølge ordfører Jonni Solsvik (H).

Selv Den europeiske romfartsorganisasjon (ESA) skryter av kompetansen Andøya har opparbeidet seg over tid. Julio Aprea i ESA skriver følgende i en e-post til NRK:

– Andøya har en god beliggenhet, anerkjent ekspertise og en infrastruktur som gjør at det ikke er urimelig å se for seg at Andøya kan spille en rolle i oppskytingen av små satellitter i fremtiden.

Hvordan har en liten utkantkommune ved havgapet klart å komme så langt?

Trenger over én milliard fra politikerne

Torsdag 27. september. Fremdeles er ikke Nucleus skutt opp.

I kontrollrommet på Andøya Space Center følger også utviklingsingeniør Martina Faenza fra Nammo spent med på værmeldingen.

Hun er en av dem som de siste årene har jobbet kontinuerlig med Nucleus-raketten. Det er mye som står på spill. Fristen for å skyte opp nærmer seg.

Det har lenge vært interesse for hybrid raketteknologi over hele verden, og det er bakgrunnen for at Nammo befatter seg med sivile raketter.

Grunnen til interessen er blant annet at teknologien er mer miljøvennlig. Rakettmotoren er en såkalt hybrid som bruker brennstoff både i fast form og som væske.

Det gjør at den også er sikrere og mindre farlig å klargjøre til oppskyting enn det vanlige raketter er, ifølge Norsk Romsenter.

Det finnes bare et lite antall leverandører av slike motorer, og det er noe av grunnen til at ESA er interessert i teknologien, og står for finansieringa av Nucleus.

Ved hjelp av denne teknologien kan altså Norge potensielt ta et nytt marked av små satellitter som kommer mer og mer.

Går det galt kan Andøy ha et argument mindre overfor politikerne. De trenger nemlig over én milliard for å kunne realisere satellittplanene sine. Penger som går til utbygging av fasiliteter på rakettskytefeltet. Gehør hos regjeringa vil kunne gi en tredobling i antall ansatte på sikt. Sårt tiltrengte arbeidsplasser.

Været er litt bedre denne dagen. Nedtellingen kan starte.

Men så blåser det opp igjen, og nedtellinga avbrytes. Dette gjentar seg flere ganger. Det er 12 sekunder fra oppskyting på det nærmeste.

Martina Faenza og resten av forskerne er stresset.

Vil dette gå?

Slik ble Andøya kjent for romvirksomhet

Det var i 1960 Norge bestemte seg for å bli med på «kappløpet» om å utforske verdensrommet.

Fra starten av var det klart at et oppskytingssted for forskningsraketter måtte plasseres der det var mye nordlys. Altså Nord-Norge.

Målet var å sende opp instrumenter som kunne gjøre målinger i den øvre atmosfæren. Man hadde nemlig en mistanke om at kommunikasjonen på kortbølgenettet, som man brukte den gang, ble forstyrret av nordlyset.

Og Andøya og Oksebåsen kunne by på gode nordlysforhold og en egnet lokalisering for rakettene som skulle skytes ut mot Norskehavet.

Den aller første raketten ble skutt opp i 1962. Den het Ferdinand, og med denne ønsket forskerne å studere virkningen som nordlys hadde på ionosfæren. Slik så det ut da NRK filmet begivenheten:

En viktig person for å få i gang romeventyret på Andøya, var Odd Dahl. Han hjalp til med å bygge den aller første vitenskapelige raketten.

På 1920-tallet var han ansatt av Roald Amundsen som flyger, mekaniker, telegrafist og filmfotograf om bord på fartøyet Maud.

I dag henger det bilder av han på Andøya Space Center. Han var som regel alltid avbildet med en sigar i hånda.

Siden den gang har tjenestetilbudet blitt utvidet til å omfatte alt fra droner, undervisning til skytefelt for utvikling av militære våpensystemer. Det er også en oppskytingsbase for vitenskapelige raketter på Ny-Ålesund på Svalbard.

Det er mer enn 55 år med utvikling av kompetanse og cirka 1300 rakettoppskytinger som gjør at nettopp Andøya nå seiler opp som mulig oppskytningsbase for småsatellitter.

Spørsmålet er om det egentlig er behov for det. Europa har allerede ett oppskytningspunkt for polarbanesatellitter. I Kourou i Fransk Guyana.

Sverige satser på base i Kiruna, og Portugal utviser stor politisk vilje i markedsføringen av Azorene, skriver E24. Ifølge nettstedet er også Storbritannia og Tyskland på ballen.

Er Andøya for sent ute?

Siste sjanse

Torsdag 27. september. Klokka har passert 14 og alle venter på de ideelle forholdene.

Det har vært en spennende dag for forskerne. Tross flere forsøk, har oppskytninga latt vente på seg.

Totalt har det kostet cirka 100 millioner kroner å utvikle og skyte opp raketten, så det er ikke rom for feilsteg.

Målet er å få raketten opp i over 100 kilometer høyde.

Motoren er grundig testet og baneberegninger som er gjort har vist at det burde gå. Men man kan aldri være helt sikker på hvordan det utarter under virkelige forhold.

Så er nedtellingen i gang.

10, 9, 8, 7, 6, 5, 4, 3, 2, 1 ... FIRE!

Det oppstår vill jubel i kontrollrommet. Den ni meter lange og 800 kilo tunge raketten når en høyde på 107 kilometer og krysser dermed den magiske grensen til verdensrommet.

Oppskytninga er vellykket på alle måter. Nå har ESA gitt støtte for videre utvikling av hybridteknologien, og oppskalering av motoren.

– Drømmen er en rakett som kan sende opp satellitter. Vi ser mye potensial i romfart og har store ambisjoner for fremtida, sier utviklingsingeniør Martina Faenza til NRK.

– Er dette teknologi som kan ha militær anvendelse også?

– Det kan ikke utelukkes, som med all ny teknologi. Men det var ikke hensikten eller målsettingen med Nucleus.

Selv om spenningen ved denne viktige oppskytningen er over, står det fremdeles mye på spill for Andøya Space Center.

Viktig dag for Andøya

Onsdag 20. februar er en svært viktig dag for konsernsjef Odd Roger Enoksen.

Da skal han overlevere søknaden til næringsministeren om å få finansiert utbygging av en base for oppskyting av småsatellitter.

Utviklingen de siste årene har vært at satellittene blir mindre. Det har blitt flere av dem, med den konsekvens at det er mangel på oppskytningsfelt, ifølge Enoksen.

– Vi har lang erfaring og en god beliggenhet som gjør Andøya til et unikt sted å skyte opp satellitter fra, mener Enoksen.

Han får støtte fra ESA. De skriver i en e-post til NRK at det pågår en betydelig utvidelse i småsatellittmarkedet. Oppskyting av satellitter med en størrelse under 100 kilo blir stadig mer etterspurt.

– Det er en stor investering vi snakker om, cirka 1,3 milliarder. Uten en betydelig egenkapitaltilførsel vil ikke dette la seg gjennomføre.

– Dere har konkurrenter med en aggressiv arbeidsplan. Vil dere klare å få kommersielle kunder?

– Selvsagt, ellers ville vi ikke gjort dette. Dette er et marked i voldsom vekst. I praksis er den eneste plassen å gjøre dette på ved Rocket Lab på New Zealand.

– Ja, du har en base i Fransk Guyana, men den er for større satellitter. Det vi vil fokusere på er å skyte opp satellitter under 1000 kilo.

Så mye tjener norsk rombransje

En person som har peiling på norsk rombransje er Eline Oftedal. Hun er leder ved Norsk industriforum for romvirksomhet (NIFRO).

Oftedal kan fortelle at Norge har hatt en jevn økning i omsetning de siste årene. I fjor omsatte romindustrien for åtte milliarder kroner.

Norsk romindustri består av alt fra oppskytning til deler og materiell til satellitter, til det å tjene penger på satellittdata.

Alt er i en rivende teknologisk utvikling, forklarer hun.

– Utviklingen følger i stor grad den veksten vi ser i romnæringer internasjonalt – og det skyldes at norsk romvirksomhet har så godt som all omsetning i det europeiske og internasjonale markedet.

For de ansatte ved Andøya Space Center er det en veldig spennende tid.

Undersøker ulike deler av atmosfæren

Ingrid Hanssen viser NRK rundt i det som er kontrollsenteret. Her er det kun bemannet under oppskytninger, forklarer hun.

– Vi skyter opp raketter som har én vinkel og ei retning. Så vi har ikke styring på de når de først er skutt ut.

– Det er ikke romferger det er snakk om. Så vi sier ikke «Houston, we have a problem» når det går galt, spøker hun.

Hun hadde selv ingen planer om å jobbe med romteknologi i det hele tatt. Men så oppdaget hun hvor gøy det var fysikk. Det ene ledet til det andre, og nå er hun seksjonsleder ved ALOMAR. Forskningsobservatoriet som ligger på toppen av fjellet Ramnan.

– Jeg håper vi snart kan skyte opp satellitter. Det vil gi kommunen en unik mulighet til å kunne tiltrekke seg folk med solid kompetanse.

I en annen del av basen holder Geir Lindahl på med å bygge nyttelasta, den som faktisk gjør forskninga.

Rakettene undersøker ulike deler av atmosfæren, helt opp til verdensrommet. Forskningen kan komme godt med i for eksempel klimasammenheng.

– Det er ekstremt spennende at vi har kommet så langt at vi har begynt å tenke på satellitter. Det er stort, og jeg har troa på det.

– Så lenge markedet der, så blir det bra.

Det er altså store planer ved Andøya Space Center, og ambisjonene er intet mindre enn å virkelig sette Norge på det internasjonale romkartet.

De har allerede hatt besøk av NASA som var her på slutten av fjoråret for å skyte opp raketter.

Går alt etter planen kan første satellitt skytes opp allerede på slutten av 2020.

Det hele avhenger av hvordan regjeringa tar imot milliardsøknaden fra Andøya.