Skulle stå på seilbrett – endte i et inferno

– At vi overnattet i baren er helt vesentlig for at vi overlevde, sier Christian Nybø (47).

Den 6. april 1990 er Nybø 20 år gammel, og ombord på passasjerfergen «Scandinavian Star». Sammen med kompisen Terje Tuft er han på vei til Danmark for å stå på seilbrett i en uke.

Egentlig skulle de vært en hel vennegjeng som dro, men de andre trakk seg. De to kameratene har ikke råd til lugar, så de overnatter i baren som enda ikke er ferdig bygget.

Klokken halv tre våkner de av at brannalarmen går.

– Vi kler på oss fort, men før vi er ferdige er rommet fylt av røyk, forteller Nybø i et intervju etter å ha blitt reddet i land.

De to kommer seg ut på akterdekket. En tredje person som også var i baren velger heller å gå innover i båten. Den personen overlever ikke.

• Les også: Finner ikke bevis for sabotasje på «Scandinavian Star»

Så døde barn bli båret ut

Nybø forteller at de to vennene etter hvert begynner å hjelpe folk opp i helikoptrene som kommer til.

Tuft forteller at han fremdeles har sterke minner etter brannen. Etter hvert kom han seg over i en redningsbåt, men den fikk motorstopp og drev rundt på sjøen.

– Jeg så døde barn bli båret ut. Det var helt uvirkelig, sier Tuft til NRK.

Tuft mener å huske at han ble avhørt av politiet, men kaller etterforskningen slett. Han ønsker seg at overlevende og etterlatte får svar på hva som skjedde.

– Det er ikke bra å ha norgeshistoriens største drapssak uoppklart, sier han.

Langvarige psykiske helseplager

159 personer mister livet i brannen på «Scandinavian Star». Politiet har ikke funnet ut hvorfor brannen startet, etterforskningen er blitt kritisert og det har versert flere teorier om brannårsaken.

Torsdag la Stortingets granskingskommisjon frem sin rapport, som støtter politiet i at det ikke finnes bevis for sabotasje eller økonomisk motivert brannstiftelse på «Scandinavian Star». Kommisjonen har også sett på oppfølgingen overlevende og etterlatte fikk fra norske helsemyndigheter.

Der står det blant annet at myndighetene ikke hadde en klar plan for hvordan de skulle hjelpe personer i etterkant av ulykker som brannen på «Scandinavian Star». Det ble lagt til rette for psykisk hjelp i det lokale helsetilbudet, men personer som trengte hjelp måtte i stor grad selv oppsøke helsemyndighetene for å få behandling.

I rapporten står det også at tre av fire av de overlevende var i områder med mye røyk og opplevde farlige situasjoner under evakuering. Én av tre skal ha sett hardt skadde eller omkomne, og én av fem av trodde at de selv kom til å dø. En undersøkelse av de overlevende besetningsmedlemmene, viser at tre av fire led av stressforstyrrelser etter katastrofen.

Også Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har laget en rapport om helsehjelpen de overlevende og de etterlatte fikk. I rapporten som ble lagt frem i dag, står det at en tredel av de overlevende og nesten halvparten av de etterlatte mener at brannen på «Scandinavian Star» har gitt dem langvarige psykiske helseplager.

Tilsvarende tall er funnet blant de danske overlevende og etterlatte.

Husker ikke alt

Nybø sier at brannen ikke lenger følger han i hverdagen, og at han ikke følte at han trengte hjelp i ettertid.

– Hvis man er i en situasjon der man ikke får gjort noe for å hjelpe seg selv eller andre, så oppleves det nok mye verre i ettertid. Jeg kunne hjelpe, og dermed er det ikke blitt så ille, sier Nybø.

Da Nybø kom i land i Danmark ble han møtt av journalister. Han visste ikke at han ble intervjuet på TV, og har ikke sett intervjuet siden.

– Minnene mine er nok litt vasket for de verste opplevelsene. Jeg ser at jeg forteller i intervjuet at jeg var med på å bære døde folk, men det husker jeg ikke noe av, sier Nybø i dag, og legger til:

– Når jeg ser intervjuet får jeg lyst til å hoppe tilbake i tid og gi meg selv en klem. Det virker som at jeg strever litt med å holde meg ryddig under intervjuet. Det påvirker meg å se det nå i ettertid.

Nybø tror det er viktig for pårørende og overlevende å oppleve at hver stein er blitt snudd i etterforskningen. Om eller hvordan hans eget liv er påvirket, synes han det er vanskelig å si.

– I motsetning til en film kan jeg ikke spole tilbake. Brannen er nok blitt en del av den jeg er, sier Nybø.