I elleve år hadde ikke Tom Richard noe sted å bo. Noen ganger bodde han på gaten, andre ganger var han på hospits. Han slet med rusavhengighet.
– Jeg dro fra det ene stedet til det andre, hele tiden. Jeg tok ikke noen valg i livet. Jeg hadde ikke noen mening i livet. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, forteller han.
For et år siden fikk 46-åringen høre om et tilbud fra Nav Grünerløkka, «housing first», også kjent som «hjem først».
Tilbudet består i å bosette de som trenger det, uten å stille krav til rusfrihet eller medisinsk oppfølging.
– Jeg bestemte meg for å ta kontakt, og skrev jeg meg opp på liste. Siden da har alt endret seg, sier Tom Richard.
Hvor mange bostedsløse er det i Norge?
I 2016 var det rundt 4000 bostedsløse personer i Norge. Det er det laveste tallet siden undersøkelser begynte i 1996, ifølge en kartlegging fra fra By- og regionforskningsinstituttet (NIBR) En ny kartlegging skal gjennomføres i perioden november til desember 2020.
Kartleggingen fra 2016 viser også at mer enn halvparten av dem som er bostedsløse, sliter med enten rusproblemer, psykiske lidelser, eller en kombinasjon av begge.
En av forfatterne av kartleggingen er Evelyn Dyb fra NIBR. Hun skriver i en senere rapport fra 2019 at årsakene til nedgangen er sammensatte. Mye av det skyldes en bred innsats over lengre tid.
Men et av tiltakene som har bidratt til denne nedgangen er såkalt «housing first».
– Noe av det viktigste med tiltak som housing first er at man har lagt fra seg tankegangen med at man måtte gjøre seg fortjent. Før i tiden måtte man vise boligevne, og de med sammensatte problemstillinger stilte ofte nederst i køen for privat og kommunal bolig, forklarer Dyb.
– Alt gikk i ett
Et av stedene der det finnes et housing first-tilbud er bydelen Grünerløkka i Oslo. Der er det foreløpig rundt 25 deltakere i prosjektet i regi av Nav.
En av deltakerne er Tom Richard, som nå har benyttet seg av tilbudet i omtrent ett år.
Han kom til Oslo fra Sørlandet for elleve år siden, og ble med det bostedsløs.
– Når du bor delvis på hospits, delvis på gaten, og er rusavhengig, da går alt i ett. Du har ikke tid til å tenke på noe annet, som å få behandling eller å skaffe deg en bolig, forteller Tom Richard.
– Å bo på et hospits er som å bo i et fengsel uten fengselsbetjenter. Rommene ser ut som celler. Men det er jo mange som trives med å bo på hospits. Jeg trivdes ikke. Men nå trives jeg, sier han.
For et år siden fikk 46-åringen høre om «housing first».
Lever normalt
Når vi møter Tom Richard på Nav-kontoret på Grünerløkka, forteller han om markante endringer.
– Jeg har kjempet meg opp fra gatenivå til det jeg er nå. Nå er jeg nøktern og har fått meg nøkterne venner. Jeg arbeider to-tre ganger i uken, og har begynt å trene. Og så har jeg et vanlig hjem, forteller han.
– Jeg lever normalt – går på kafé i byen, går rundt og spiser litt, blir mer respektert, oppsummerer Tom Richard.
– Det er et kjempeprosjekt, for nå har jeg mulighet til å komme meg noen vei i livet, sier han om «housing first».
Han bor kort vei fra Nav-kontoret, og får hjelp av oppfølgingsteamet til det meste han trenger.
– I går ordnet vi det sånn at jeg kan betale regninger i banken. Før måtte jeg reise 50 mil for å få det gjort. Teknologien har kommet så langt, og tiden går så fort at jeg fulgte ikke med, sier Tom Richard.
Tett og fleksibel oppfølging
En av dem som jobber med oppfølging for housing first-deltakere på Grünerløkka er Ida Schjerpen Fluge.
Hun har blant annet hjulpet Tom Richard med å flytte inn og skaffe møbler. Hun hjelper også med å koordinere forskjellig tilbud innenfor helse, økonomi, og fritidsaktiviteter, blant annet.
– Ida og de andre i teamet ringer meg ofte og hører hvordan det går. Det er jo kjempegreit, sier Tom Richard.
– Jeg setter veldig pris på muligheten til å jobbe så tett sammen med deltakerne, at vi har tid og rom til å være fleksible, sier Ida.