I fjor reddet Mental Helses hjelpetelefon livet til «Andreas»

– Jeg vil gå så langt som å si at jeg ikke hadde vært i live, hadde det ikke vært for hjelpetelefonen, sier «Andreas».

I fjor mottok hjelpetelefonen nesten 149.000 henvendelser, 16.000 flere enn i 2015. Antallet henvendelser som omhandler selvmordstanker og selvmordshandlinger, har økt med 30 prosent. I tillegg ringer langt flere inn med andre alvorlige psykiske helseplager.

23-åringen «Andreas» var en av dem som ringte inn til hjelpetelefonen i fjor. Han studerer, jobber og har flere verv i studentpolitikken, men har slitt med posttraumatisk stress i mange år.

Han forteller at han har hatt en vanskelig oppvekst.

– Det har gjort at jeg ofte holder følelser litt på avstand. Når jeg først kommer i kontakt med de vonde følelsene, dukker det plutselig opp veldig mye.

– Havnet i en ond angstspiral

De vonde følelsene ble overveldende, og i fjor kom selvmordstankene tilbake for fullt. «Andreas» havnet i det han beskriver som en ond angstspiral.

– Jeg har veldig mye posttraumatisk stress, og jeg har vært veldig mye redd.

Voldsofre og de med posttraumatisk stresslidelse, sliter ofte med skamfølelser, selv mange år etter den traumatiske hendelsen eller situasjonen. Det kan gjøre det ekstra vanskelig å prate om de vonde følelsene.

– I starten opplevde jeg det som tøft å ringe inn til hjelpetelefonen. Det krever en del å åpne seg for en person som ikke kan se deg, men etter hvert var det fint å vite at jeg kunne ringe noen for å prate om disse tingene, sier «Andreas».

«Andreas» ble overveldet av hvordan han ble møtt av de ansatte i hjelpetelefonen. Han hadde skammet seg lenge over å slite. De minnet ham på at det er «ok å ikke ha det ok». Gjennom fire samtaler på rundt 30-50 minutter fikk «Andreas» den støtten han trengte.

– Man går veldig lenge og tror at det er noe som er alvorlig feil med en. Da var det veldig godt å prate med noen som kunne gi meg bakkekontakt. De minnet meg på enkle ting, som at jeg har egenverdi.

– Mange vi aldri får snakket med

Nesten to tredeler av henvendelsene til hjelpetelefonen blir aldri besvart. Hjelpetelefonen har ikke nok ressurser.

– Det er bekymringsfullt, for det er veldig mange som ønsker å nå oss, og som trenger oss, men som vi ikke får tatt imot, sier lederen i Mental Helses hjelpetelefon, Aslaug Timland Dale.

Økningen har vært størst blant antall innringere i alderen 18–39 år.

– Det har vært en økning av studenter som sliter med å finne sin plass i studenttilværelsen. De gjennomgående temaene er relasjonsproblematikk, ensomhet, tankekjør, selvmordstanker og selvskading, sier Dale.

– Har dere fått tilbakemelding på at dere har forhindret selvmord?

– Mange. Vi får også tilbakemeldinger fra studenter som sier at hvis det ikke hadde vært for oss, så hadde de droppet ut av studiene for lenge siden. Gjennom å prate med oss finner de den tryggheten de trenger.

Pasienter «henvises» fra det offentlige

Timland Dale mener hjelpetelefonen er en forlengelse av det offentlige helseapparatet, men understreker at de ansatte ikke er fagpersoner.

– Vi mottar daglige henvendelser fra folk som har fått nummeret vårt av fastlegen eller psykiateren sin, og vi blir ringt opp av legevakter fra hele landet. Vi har også et tett samarbeid med politiet, som innimellom tar kontakt slik at vi for eksempel kan ta en telefon til noen som er etterlatt etter et selvmord.

Hjelpetelefonen driftes av øremerkede midler fra Helsedirektoratet via statsbudsjettet. I tillegg mottar de støtte fra Extrastiftelsen. Timland mener de kunne hjulpet langt flere dersom de hadde fått økt midlene fra Helsedirektoratet.

Statssekretær i Helsedepartementet, Anne Grethe Erlandsen, svarer at bevilgningen for 2017 er økt med 500.000 kroner, slik at hjelpetelefonen i år vil motta 17,5 millioner kroner.

– Hjelpetelefonene er viktige for mennesker som trenger noen å snakke med, og er et godt tilbud for mange. Derfor mottar de øremerkede midler.

– Støtte gjennom en vanskelig tid

Therese Madeleine (27) prater ofte med venner og familie når hun sliter, men har tatt i bruk hjelpetelefonen om nettene, når det har vært «altfor mye rot oppi hodet».

– Det skjedde noe som var for vanskelig til at jeg kunne takle det alene. Da er et lavterskeltilbud som hjelpetelefonen en veldig god ting å ha.

I møte med hjelpetelefonen opplever Therese Madeleine å bli trodd og forstått.

– Det har vært veldig oppklarende å prate med hjelpetelefonen. Det har gjort at jeg forstår meg selv bedre, og forstår at mine reaksjoner ikke er uvanlige.

– Lettere å oppsøke hjelp

Therese Madeleine tror økningen i antall henvendelser kan skyldes at det har vært mer fokus på psykisk helse i media og i offentligheten de siste årene.

– Det har nok blitt mer godtatt å slite psykisk, noe som kanskje gjør det lettere å oppsøke hjelp. Samtidig lever mange i tidsklemma, og dem som sliter, synes kanskje derfor at det er enklere å prate med hjelpetelefonen enn med venner og familie.

«Andreas» er enig, men tror samtidig at det er vanskelig for mange å erkjenne at de trenger noen å prate med.

– Jeg har kjent veldig på det selv. I «generasjon prestasjon» er det ikke alltid det rom for å være menneskelig. Det er skyhøye krav. Da er det veldig godt at man har nettsteder som Si det med ord og hjelpetelefonen, slik at de som sliter, kan prate med noen som er trent opp i den type samtaler. Ofte er det bare det man trenger.