Hopp til innhold

Lars Monsen hallusinerte og sovnet på havisen

Det ble dramatisk for Lars Monsen under hundesledeløpet Iditarod i Alaska.

Lars Monsen i Iditarod

Lars Monsen under hundeløpet Iditarod i Alaska.

Foto: KomplettFritid.no

Monsen og spannet hadde jobbet hardt oppover et fjell i bitende vind og rundt 25 minusgrader på den åttende dagen av løpet. Da han kom ned fra fjellet og ut på havisen måtte han stå på bremsen.

«Det er bare å være tålmodig. Slår hendene mot lårene og dekker knærne med vottene for å lindre mot kulda og den iskalde vinden. Fotbladene er som is, det er lenge siden jeg mistet all varme i føttene», skriver han på Facebook.

– Skummelt

Ifølge kona Trine Rein ble Monsen gjennomvåt av svette og fryktelig trøtt. Så begynte han å hallusinere.

– Det var ganske ekkelt å høre om episoden når jeg satt hjemme i Norge. Det var skummelt. Han fortalte om det som om det var en dårlig LSD-tripp, det var helt fjernt, sier Rein til NRK.

Hør Rein fortelle om episoden her:

NRK har vært i kontakt med Monsens pressekontakt Elin Berntsen for en kommentar til hendelsen. Berntsen skriver følgende i en e-post:

«Lars takker høflig nei til å kommentere denne hendelsen utover det han har skrevet om den på Facebook.»

Bråvåknet

Lars Monsen i Iditarod

Lars Monsen skriver at han var sliten og kald da han la seg til å sove med hundene i soveposen.

Foto: KomplettFritid.no

Facebook beskriver Monsen hvordan han gjentatte ganger duppet av før han bråvåknet. En av gangene holdt han på å slå panna i styrebøylen på sleden.

«Vrir ansiktet i grimaser og prøver krampaktig å skarpstille blikket. Det jeg ser er vakkert, nesten som et maleri: I midten er et hundespann som flyter framover i perfekt harmoni.»

Han skriver videre at han hørte lyden av bremsen mot isen og at han så lys på land omtrent en mil unna. Så bråvåknet han igjen.

«Skarpstiller blikket, ser det samme, vakre, mørke maleriet. Lav snøføyke, hundespannet som jobber seg framover, lyden av bremsen mot havisen, og lyset fra bygninger på fastlandet et sted der framme. Men de er ikke noe nærmere»

Lars Monsen i Iditarod

Monsen endte på 26. plass i hundeløpet.

Foto: KomplettFritid.no

Sov på isen

Det samme skjedde 7–8 ganger, skriver han. Hver gang bråvåknet han og så de samme bildene av lys i horisonten og hundene som løp. Men han kom ikke nærmere. Så lente han seg frem og tok på hundene:

«Lederhunden Demi står rolig rett foran meg, med de andre hundene rundt, med slakk line på isen. Sleden står stille to meter unna med lykta på. Nå kjenner jeg smertene fra frysingen. Forstår at jeg må gjøre noe. Ta vare på hundene!»

Trine Rein

Trine Rein fortalte om opplevelsen til ektemannen da hun besøkte NRK Østfold. Her er hun med hunden Joy, som var en av hundene som var med i løpet.

Foto: Sara Vilde Solås/NRK

– Halvparten av hundene la seg til i sleden, mens den andre halvparten krøp opp i soveposen. Der lå han i fem timer. Vi fulgte med på GPS-tracking og kunne ikke skjønne hvorfor han la seg ned på isen, sier Trine Rein.

Når han våknet etter fem timer, hørte han den skarpe stemmen til svenske Mats Pettersson.

– Sel på hundene, Lars! Sel på hudene nå! Sel på hundene, ropte han ifølge Monsen.

Etter ni døgn og 11 timer, endte Lars Monsen på 26. plass i løpet.

– Heldigvis gikk det bra, men jeg syntes ikke at det var så gøy å høre om det. Men han kom i mål og neste år er det nye muligheter, sier Rein.