Ville spå været - mot Guds vilje

I vår tid tar vi værsymboler som en selvfølge. Vi ser dem daglig på værmeldingen, i avisene og på yr.no.

Men da Norges første værsymboler ble utviklet for 250 år siden, var de ikke like uskyldige.

Det var presten Jacob Nicolai Wilse fra Spydeberg som laget dem, og de var langt mer kompliserte enn symbolene som brukes av yr.no i dag, men de forenklet likevel værrapporteringen internasjonalt.

Men det som var kontroversielt var selve tanken om å forutsi hva som ville skje fremover i tid, siden det innebar at man så å si kunne kikke Gud i kortene. Det var jo bare Gud som visste hva som kom til å skje.

Det var altså kristent tankegods som hadde stått i veien for utviklingen av denne type kunnskap, ifølge Tore Stubberud, som nå har skrevet en biografi om Wilse.

– Dette hadde ikke vært lov, for været, som alt annet, er styrt av Gud. Å ønske seg bedre vær må du gjerne gjøre, men da må du be, du kan ikke begynne å planlegge og måle, sier Stubberud.

Men nettopp på 1700-tallet – som ofte kalles Opplysningstiden – ble slike forestillinger utfordret. De ble utfordret både av de nye vitenskapene som vokste frem og av en sterkere opptatthet av menneskets beste her i det jordiske liv.

– Forut for sin tid

Wilse, som selv var prest i Spydeberg i Østfold, var i høyeste grad en opplyst mann, og han var nettopp opptatt av å finne praktiske løsninger på utfordringer i menneskenes hverdag.

– Det var det praktiske Wilse var opptatt av. Det er nøkkelen bak hele 1700-tallet og opplysningstiden. Det var hensynet til at mennesket skal få det bedre. Så man bruker alle vitenskapene for å gjøre det bedre her på jorda, sier Stubberud.

Dette var bakgrunnen for at Wilse utviklet Norges første værsymboler. Han presenterte dem i en bok om meteorologi i 1778, og den var så banebrytende at den skaffet ham innpass i europeiske vitenskapelige kretser.

Tidligere hadde folk brukt ord for å beskrive blant annet nedbørstyper og vindretning, men nå kom altså Østfold-presten Wilse med et symbolspråk som kunne forstås av folk over hele verden. Språk var ikke lenger noen barriere for samarbeid.

– Det er mulig for ham å sende beskjeder over hele verden. Uten at de kan lese dansk. norsk, eller russisk så skjønner alle hva slags vær det er i Norge, forklarer Stubberud.

– Wilse var forut for sin tid, sier Yngve Nilsen, doktor i historie og forfatter av boka Vinden dreier, meteorologiens historie i Norge.

Internasjonalt anerkjent

Han forteller at Wilse tilhørte en bølge av såkalte klimatologer på slutten av 1700-tallet.

Den første av disse værobservatørene var presten Hans Strøm på Sunnmøre. Men i motsetning til Wilse brukte han kun tekst når han skulle beskrive solforhold, skyer og nedbør.

Wilse målte været med meteorologiske instrumenter tyskerne hadde betalt for og sendt til ham. Stubberud er sikker på at noen av de 21 barna Wilse fikk med sine til sammen tre koner hjalp til med værmålingene.

– Tall og temperaturskala var allerede standardisert, men Wilse laget også en standardisering for andre typer værobservasjoner. Å skaffe kunnskap om klima og kunne forutsi været var noe nytt på slutten av 1700-tallet, forteller Stubberud.

Han eier selv et eksemplar av førsteutgaven av Wilses bok Meteorographia compendiosa, og han blar forsiktig, for det gamle papiret er skjørt.

På en side er det trykt symboler satt sammen av sirkler, piler, streker og spiraler. De skal fortelle om sol, tåke, regn, vindstyrker fra storm til stille og hvilken retning det blåser fra.

Det er et ganske komplisert symbolsystem, men det fungerte likevel så bra at det ble tatt i bruk av et internasjonalt nettverk av 39 internasjonale meteorologiske stasjoner.

Karrieresjuk

Dette nettverket, det palatinske selskapet, ble opprettet i 1780 med hovedsete i Mannheim i Tyskland.

Den eneste målestasjonen i Norge var i Østfold der Wilse var prest, først i Spydeberg og så i Eidsberg.

Målet med værobservasjonene fra de 39 internasjonale stasjonene var blant annet å forhindre ulykker til sjøs. For sjøfarten var viktig for å transportere både mat og slaver.

Alt dette skriver Stubberud om i den nye biografien, Jacob Nicolai Wilse. En Opplysningsmann. Her beskrives en kunnskapsrik og fargerik personlighet. Det fremgår tydelig at om han var opptatt av menneskenes ve og vel, var han også svært opptatt av seg selv.

– Han var som veldig mange andre opplysningsfolk veldig karrieresjuk. Han søker alle mulig rare stillinger, Han er for eksempel huslærer hvor han foreleser for fire russiske adelige barn på tysk og fransk.

Men fra 1768 blir han sogneprest i Spydeberg i Østfold. Her studerer han områdets natur og kultur, og det blir til hans mest kjente bok, Spydeberg prestegjeld.

Mistet seks barn

I den og i noen tidligere bøker blir hans meteorologiske observasjoner brukt til å lage husholdningskalendere som viser temperaturene for alle dager gjennom ti år.

– Så du kan bare slå opp, så får du vite omtrent når du skal slippe ut kuene, når du skal plukke tyttebær og når du må ta inn høyet. Dette fikk en veldig betydning for bøndene, den dansk-norske staten og alle som var interessert.

For det å øke avlingen var et spørsmål om liv og død på Wilses tid.

Og som såkalt potetprest jobbet Wilse for å få bøndene til å ta i bruk nye vekster som dansk kløver. En vekst som økte avlingene med opptil 30 prosent.

I Wilse-biografien skriver Stubberud om sykdom, nød og stor barnedødelighet som bakgrunnen for de såkalte potetprestene. Det var altså nød og ikke en ren interesse for en ny, eksotisk vekst som drev dem.

Sykdom og død rammet også Wilses familie hardt. Stubberud har funnet ut at selv om Wilse som prest levde under bedre kår enn de fleste, opplevde han å miste seks av sine 21 barn. To ble begravd på samme dag.

– Og når det gjelder de alvorlige tingene, så sier Wilse at det er én ting å gjøre, og det er å gråte og be. Så han har det perspektivet med seg hele tiden.

– Men han studerer på hvorfor folk blir syke?

– Ja, og han ler av dyrlegen i Trøgstad som skal helbrede syke kuer under kvegpesten og ikke har annet å ty til enn å tappe blod av dem og gi dem tyttebærsaft.

Wilse har ikke de rette løsningene selv, men skjønner at det ligger i fremtiden.

Og han skriver at han bruker mesteparten av sin tid til å bekjempe overtro.

Dør av forråtnelsesfeber

Enkelte år dør halvparten av befolkningen i Indre Østfold av det Wilse beskriver som forråtnelsessykdom. Det skal også ramme ham selv.

Han mener det er soldater som bringer med seg bakteriene som fører til sykdommen som gir blødende tarm, oppkast og sågar hallusinasjoner, for sykdommen går også på hjernen løs.

– Nå synes jeg at jeg kjenner han Jacob godt, og jeg tror at han i motsetning til en vanlig person i Eidsberg som hadde fått dette ubehaget, var inn til det tragiske oppmerksom på hva som sto for ham.

Men han skriver inntil fjorten dager før han dør. Stubberud mener han var en flegmatisk type.

– Han beskriver selv at han hadde en indre munterhet som ikke skyldes noe materielt.

Og materielt etterlot han seg ingenting til familien da han døde i 1801.

Så kona skriver til Norges første avis, Norske Intelligenz-Seddeler, og ber om gaver fra dem som har lest bøkene hans. Hun får penger av noen anonyme givere, mens en av hans sønner på 29 år ender som tigger.

Det skulle gå nesten hundre år fra foregangsmannen Wilse utviklet sine værsymboler til det første norske værkartet ble tilgjengelig for folk flest.

1. april 1876 publiserte Morgenbladet et værkart med nye symboler for blant annet torden, tåke, vind og snø. Symboler som også har blitt brukt av værmeldere på TV, mens Wilse lever videre i den nye biografien om ham.