– Når mor hadde kjøpt nye 17. mai-klær var det kjipt at de skulle henge så lenge i skapet før jeg kunne bruke dem. Sånn føles det nå, rett før albumet slippes, sier Thomas Dybdahl.
24. februar kommer albumet «The Great Plains», der 37-åringen fra Sandnes forsøker å finne ut hvem han er.
– Jeg er snart 40 år, og har tid til å se meg selv i speilet. Kjenner jeg meg selv? Hvorfor har jeg blitt sånn som jeg er? Sånne ting ville jeg finne ut, sier Dybdahl.
– Og hva fant du ut?
– Konklusjonen er vel at jeg kjenner meg selv mye dårligere enn jeg hadde trodd. Og det er fint. Det betyr jo at livet sikkert vil by på mange overraskelser for meg videre.
– Så hvordan har du det for tida?
– Jeg tror plata vil vise at livet mitt aldri står i ro. Man kan lure seg selv til å tro at man skal komme til et sted hvor alt er som det skal være, men jeg tror ikke jeg finner det. Man må gi opp å hige etter en slags zen-tilværelse. Jeg er for rastløs. Men som sagt, kjenner jeg jo meg selv ganske dårlig.
- Les også:
Mer synth, like organisk
«The Great Plains» er hans sjuende studioalbum, innspilt i Propeller Recordings i Oslo. Produsent er Kåre Vestrheim, og Dybdahl har jobbet med låtskrivere som Øystein Greni (Bigbang) og Ingrid Helene Håvik (Highasakite).
Den nye plata byr blant annet på en ny versjon av sangen «Bleed», som var med på den elektronika-inspirerte EP-en Dybdahl ga ut i fjor, sammen med Sandvika-artisten Coucheron.
– Det var kult, men dette er mer meg. Jeg ville blende akustisk gitar, som jeg gjør best, med synther og andre elementer som jeg ikke har brukt før. Samtidig skulle det låte organisk. Det tror jeg vi fikk til, sier Dybdahl.
– Man må jo pushe seg selv, og utvikle seg, men samtidig må kjernen være der. Hvis ikke vil folk lukte ei rotte.
Trives best på flatmark
Det er femten år siden Dybdahl debuterte med albumet « ... That Great October Sound», som ga ham Spellemannpris for beste popsolist.
Det nye albumet kommer både på vinyl, CD og digitalt, og blir fulgt opp med turné i Norge, Europa og USA, og så en akustisk turné hjemme til høsten.
– «The Great Plains», altså de store slettene?
– Ja, det er der jeg bor. Liker ikke høye topper og dype daler. Og jeg treffer mange på veien. Noen møter jeg vei opp og noen på vei ned. Sånn er det.