Asylmillionæren som ble hekta på å hjelpe

Seks år gamle Haydar tar den lille hånden sin rundt fingeren til Alfred Ydstebø.

Den kommer nesten ikke rundt. Han er i Bekaadalen øst i Libanon. Det midlertidige hjemmet til nesten 400.000 flyktninger fra nabolandet Syria. Sola skinner, men det er kaldt. I gjennomsnitt er temperaturen 13 grader om vinteren, men nettene blir kalde med temperaturer ned mot null grader. Det kan snø. Det er mangel på mat, medisiner og alt annet. Folk sover rett på bakken. I søle. På steiner.

For Haydar begynner situasjonen å bli prekær. Seksåringen veier under seks kilo. Det er ikke sikkert han er der neste gang Ydstebø kommer til leiren. Men mannen som tjente store penger på asylsøkerne som kom til Norge prøver i alle fall å hjelpe. Uten hjelp vil Haydar dø.

• Les også: Har betalt nesten 150 millioner for tomme plasser - nå legges mottaket ned

I grenseland

– Han er helt i grenseland. Første gang jeg møtte ham så bare ga foreldrene han til meg. De var fortvilet. De har elleve barn. Jeg visste ikke om jeg turte å holde ham engang. Legene viste meg hvordan det så ut inni hodet hans ... det var brutalt.

Ydstebø er egentlig finansmann og eiendomsutvikler. Nylig solgte han hovedkvarteret sitt i Stavanger sentrum for 18 millioner kroner, men det siste drøye året har flyktninger og asylsøkere tatt mye av hans tid. Hjemme i Stavanger blir Ydstebø blank i øynene når han snakker om Haydar.

– Det er tøft å vite at vi ikke kan operere ham med én gang fordi han vil dø med én gang man legger ham i narkose. Vi har kjøpt ganske mye vitaminer som han trenger, men han har ikke lagt på seg. Vi besøkte ham nå nylig og han bor under så dårlige forhold. Det å ikke kunne ta ham med seg på flyet ... det er sterkt ...

Ydstebø blir stille i noen sekunder.

Første gang den kjente millionæren fra Stavanger dro til Bekaadalen var i romjulen 2016. Siden den gang har det blitt tre turer til. Tre-fire dager hver gang.

Han har startet opp et såkalt ideelt AS. En slags hjelpeorganisasjon. Navnet er Abri Aid. Selskapet skal ikke gå med overskudd. Foreløpig er det kun han selv som har bidratt med penger inn i selskapet, men etter hvert håper han at andre kan bidra. Ydstebø anslår at han vil bruke noen millioner på hjelpearbeid de neste tre årene. Tidligere har han bare tjent penger på flyktningkrisen.

• Les flere saker om asylmottaket på Forus:
  • Masseslagsmålene startet på ettermiddagen og blusset opp igjen om kvelden
  • Forteller om en kald natt på harde paller
  • – Konsekvensen er at de får folk mot seg

233 millioner

– Nei, jeg tror ikke vi hadde hatt det engasjementet hvis det ikke var for Forus.

Frem til 18. november i fjor drev Ydstebø Norges største asylmottak på Forus i Stavanger. Hver dag betalte UDI 625.000 kroner for å bruke 1000 plasser på dette mottaket. Totalt betalte UDI 233 millioner kroner for driften av mottaket. Både riksdekkende og lokale aviser kalte ham «asylbaron».

– Jeg føler nok et ekstra ansvar, sier Ydstebø.

Mens mottaket var i drift var det flere saker i mediene om beboere som klaget på alt fra mat til helsetilbud. Det var også en kveld med en større slåsskamp på mottaket. Etter hvert brukte UDI mottaket mindre og mindre, men det har blitt fremholdt at Forus Transittmottak var et vellykket mottak.

– Skjønner du hvis folk spør hva slags motiver du har med dette, om det er god PR eller om du virkelig vil hjelpe?

– Jeg tenker på det selv av og til, og det er jo et relevant spørsmål, men selv om man har tjent penger på det så har man ingen forpliktelse om å dra til Libanon etterpå for å jobbe i leirene. Men det er klart ... jeg føler nok et ekstra ansvar sammenlignet med gjennomsnittsnordmannen.

Nå bruker han noen av millionene han har tjent på å hjelpe barn som Haydar. Barn som verden har glemt.

Nød

Mye av æren for sitt engasjement gir han til Sandra Cederholm. Hun fikk det første møtet med nøden da hun skulle skrive masteroppgave i risiko og samfunnssikkerhet.

– Da tenkte jeg at jeg ville dra til et sted der det er krise. Jeg skulle egentlig til Gaza, men det gikk ikke. Så skulle jeg til Afrika, men så skjedde Ebola. Derfor ble det Libanon, sier Cederholm.

Etter hvert ble hun med i den lille hjelpeorganisasjonen «Mange bekker små». Hun har reist mange ganger til Libanon siden 2014. Hun fikk jobb i Stavanger kommune, og det var slik hun kom i kontakt med Ydstebø. I slutten av 2016 ble hun ansatt hos Ydstebø. Før sin første arbeidsdag hadde hun dratt til Libanon. Hun kom hjem før jul, men var ikke fornøyd.

– Jeg håpte de ikke ville spørre meg om hvordan ting hadde gått. Jeg ville ikke snakke om det på første arbeidsdag. Det var en leir som hadde blitt plyndret. Myndighetene ringte meg. Det var masse barn. 300–400 mennesker. Det var dårlig vær. De var blåfrosne, sier Cederholm. Da Ydstebø spurte om hvordan det hadde gått, så hun det som det var:

– Jeg vet ikke om de overlever.

Kort tid senere bestilte de flybilletter til Beirut.

• Les også: Bemanningsbyrå skal få asylsøkere i jobb

Glemt

Det Cederholm og Ydstebø har lagt merke til i Bekaadalen er at det er relativt få hjelpeorganisasjoner, det er få sykehus og mange tusen har falt utenfor FNs registre.

– Myndighetene har kun fått støtte nok til å dekke to prosent av primærbehovene i leirene. I fjor ble 50 prosent dekket, noe som egentlig er ganske ille. 70 prosent av barna i Bekaadalen gikk ikke på skole i 2016, sier Cederholm.

Det er spesielt flyktningene som FN ikke fanger opp som Abri Aid nå vil fange opp.

– Vi drar med lokale myndigheter og finner mennesker som ikke får hjelp fordi de ikke er FN-registrerte flyktninger. Vi har prøvd å prioritere dem og få dem inn på sykehus. Det har vært alt fra livskritiske operasjoner i hodet og hjernehinnebetennelse. Vi prøver også å få operert barn med deformerte bein for at de skal slippe hele livet i rullestol. Vi er fysisk inne i telt. Vi betaler for behandling og får dem tilbake igjen, sier Ydstebø.

Han er opptatt av at libanesiske myndigheter skal forstå at dette er et langvarig prosjekt.

– Vi må vise overfor libanesiske myndigheter at vi vll gjøre dette over tid. De har opplevd så mye såkalt «flyktningturisme». Folk som reiser inn i leirene, tar bilder av seg selv og drar igjen. Det er både folk og myndigheter lei av og frustrerte over.

Ber politikerne være med

Da flyktningkrisen innhentet Europa i 2015, var det flere land som var positive til å ta imot flyktningene. Men en rekordstor migrasjonsbølge gjorde at flere og flere land begynte å gjerde seg inne.

– Det har endret seg over tid og barrierene er høyere nå. Libanon har ikke noe valg. Her kommer de spaserende ned fra fjellene. Ingen kan stoppe de og ingen prøver å stoppe de. Vi i Europa har valg, og vi velger å stenge, sier Ydstebø.

– Jeg synes ikke det er kjekt å se at Norge er blant dem som fikk minst i fjor i forhold til folketallet. Hvis norske sentrale politikere hadde tråkket i de leirene vi har vært i, så hadde de tenkt seg om to ganger.

Og nå har han bedt sentrale politikere fra regjeringspartiene være med. Et par har takket ja, uten at man foreløpig ønsker å gå ut med navn.

Må ned igjen

Uansett vil Ydstebø selv fortsette å dra. Midt mellom hotellåpninger, og businessmøter i USA vil han dra til flyktningleirene. Målet er hver måned. Etter hvert vil prosjektet bevege seg over grensen til Syria.

– På Forus fikk vi skikkelig perspektiv på ting. Lærekurven vår var veldig bratt. Jeg trodde ikke lærekurven kunne være brattere, men de siste tre månedene ... det vi har sett med de syriske flyktningene ... Forus blekner i forhold, sier Ydstebø.

– Men hvorfor drar du selv? Du har mye annet å gjøre?

– Når man har vært her én gang så må man tilbake. Jeg tror dessverre krisen blir langvarig.

Det kommer en telefon fra Libanon. Seksåringen har begynt å ta til seg næring og vekten er på vei opp. For Haydar kan det gå bra.