Så lenge hjertet kan slå

Legenes beskjed var brutal. Han måtte få transplantert inn et nytt hjerte innen seks til tolv måneder, ellers ville han dø.

Etter nesten ti år som hjertesyk var han nå regnet som døende. Hjertet hans var i ferd med å gi opp.

På Rikshospitalet sto ekspertene klare.

Hvis de fikk inn et hjerte, skulle de fly ham inn og sette det på plass.

De måtte bare finne et som passet.

Da han ble satt i organkøen, fikk han beskjed om å pakke en bag med det mest nødvendige av klær og toalettsaker. Han måtte være klar til avreise på minuttet.

Men ukene og månedene gikk uten at det kom noen telefon fra Rikshospitalet.

Kjell Arve mistet faren tidlig. Også han hadde hjerteproblemer. Likevel kom det som et sjokk da Kjell Arve selv falt om i hagen.

Dagen for ti år siden ble starten på livet som alvorlig hjertesyk.

Hjertet hans ble stadig dårligere, og problemene ble stadig mer alvorlige. Det ble sykehusinnleggelser, han fikk hjerneslag. Til slutt fikk han operert inn hjertestarter som skulle gi elektrosjokk dersom hjertet skulle begynne med feilslag.

Eller hvis det plutselig skulle stanse.

En sjelden og arvelig mutasjon holdt på å ta livet av Kjell Arve Hestetun.

Fra hockeyhelt og friskus på byen til hjertesyk og døende

Kjell Arve har de siste 20 årene har jobbet med vanskeligstilte barn og ungdom, men i Stavanger husker mange ham som «Hesten». Utelivsmann og hockeyspiller fra 80- og 90-tallet.

I baren Yanks var han bartender og gjøgler som stod for underholdningen.

Flest husker ham nok som en myteomspunnet hockeyspiller i Viking. Selv om Hesten nesten aldri scoret mål, eller sto for de helt store sportslige prestasjonene, var det ingen som slo ham på innsats.

Det tok som regel ikke mange minutter fra han satte skøytene på isen til dommeren plasserte ham i utvisningsboksen.

Kjell Arve så det som sin oppgave å skape litt liv og røre. Han ble kjent som gjøgleren og klovnen i Viking hockey.

Publikum elsket ham!

Etter hockeykarrieren var over fortsatte han som gjøgler og underholder, med gitar og sang. Men uten å kalle seg artist eller musiker, understreker han.

– Jeg er gjøgleren og klovnen som sang med den stemmen jeg hadde.

Mens publikum skålte og sang med, var ikke alt som det skulle være med «Hesten». På en av spillejobbene husket han plutselig ikke akkordene. Han måtte be om en pause.

Da han så seg i speilet, var ansiktet skjevt. Hjerteproblemene hadde resultert i et hjerneslag.

Den store kjærligheten og hennes sønn

Hjertesykdommen la seg over Kjell Arves liv som en stor og svart sky. Men han nektet å gi seg, han fortsatte med spillejobbene. Så skjer plutselig det utrolige for ungkaren og spellemannen.

Han treffer den store kjærligheten, og gifter seg.

Selv om han var i 40-årene, hadde moren med et smil sagt at han var for ung til å være i et fast forhold. Nå hadde han truffet drømmedama.

– Denne rare skruen traff endelig en mutter som passet, som Kjell Arve liker å beskrive møtet med Marianne.

De to traff hverandre gjennom felles venner i familien, og Marianne falt med en gang pladask for Hesten.

– Jeg hadde jo hørt om Hesten, han var et kjent navn. Vi møttes tilfeldig, og jeg ble slått av det enorme karismaen hans, forteller Marianne.

Marianne har sønnen Marcus fra et tidligere forhold. Marcus og Kjell Arve fant tonen med én gang. Kjell Arve ler mens han forteller om det første møtet.

– Jeg banket på døra, og der kom Marcus som spurte hvor gammel jeg var, og når jeg hadde tenkt å gå!

Marcus har diagnosen atypisk autisme. Bonussønnen blir en gave som fyller en lengsel og et savn i Kjell Arve.

Brikkene faller på plass.

Den lille øya med det store hjertet

På tross av hjertesykdommen har han i seks år arrangert det han kaller for «Lun aften med Hesten og Sven», der han fremførte sanger, quiz og humor på baren Garman.

Alltid for fullt hus.

Men den nyetablerte familien ville vekk fra Stavanger.

Planen var å finne seg et sted som kanskje var en liten ferjetur borte fra byen. Der kunne Kjell Arve, Marianne og Marcus leve et roligere liv enn i byen.

Kvitsøy sto ikke på listen over steder de ville flytte. Kommunen er Norges minste i areal og består av 365 små øyer og holmer.

Men det var altså der Kjell Arve, Marianne og Marcus havnet. Far i huset søkte nemlig i feil kommune da han så på boligannonser på nettet.

Familie og venner lurte på om en mann med store hjerteproblemer virkelig burde flytte til en øy med bare noen få daglige ferjeavganger.

Men avstanden til sykehuset plagde ikke Kjell Arve.

I det nye hus på Kvitsøy fortsatte helseproblemene, men han hadde Marianne og Marcus.

Han ble raskt en kjent person på øya. Kjell Arve har alltid hatt lett for å bli kjent med nye mennesker, og det tok ikke lang tid før han fikk nye venner. Samtidig fikk Marianne seg jobb på sykehjemmet.

Men hjertet ble stadig svakere. Hvis han skulle overleve, måtte han få et nytt.

På kort tid hadde han fått alt. Nå var han redd for å miste det.

I Norge står nå mellom 400 og 500 i kø for å få nye organer. Flere av disse risikerer å dø mens de venter. Årsaken er ikke mangel på organer, men at for få har sagt seg villige til å være organdonor.

Klovnen går av scenen

Etter hvert som Kjell Arve ble dårligere, la kommunen til rette for at Marianne kunne ta seg av ham på heltid.

I tillegg var det alle som ba for ham. De nye vennene til Kjell Arve og resten av familien Hestetun kom nemlig ikke fra uteliv eller hockeymiljøet. På Kvitsøy har mange et sterkt forhold til bedehuset.

Annenhver tirsdag var det bønnemøte, og forsamlingen ba om at måtte ordne seg. For Kjell Arve, for Marianne og for Marcus.

Kjell Arve ble stadig mer kortpustet, fikk store vannansamlinger i kroppen, og han hadde det vondt. Spillejobbene på byen i Stavanger hadde han måttet slutte med. Han orket ikke lenger.

Mens han ble dårligere, merket han også at det begynte å bli vanskelig å glede seg og snakke om ting som skulle skje i fremtiden.

Da Marcus snakket om hva han ønsket seg til jul, kjente Kjell Arve på at han kanskje ikke kom til å være der.

Han kunne jo være død.

– Jeg var som et symfoniorkester. Alle musikerne hadde forlatt scenen, det var bare fiolinisten og dirigenten igjen. Kroppen var i ferd med å gi opp.

Legene hadde gitt ham seks til tolv måneder på å få nytt hjerte. Først da det hadde gått 13 måneder, ringte telefonen.

– Kom deg til Oslo, nå!

Beskjeden fra Rikshospitalet var at han måtte komme seg Oslo så fort som mulig. De hadde funnet et nytt hjerte til ham.

Men han måtte komme seg til hovedstaden. Nå.

Da telefonen endelig kom, var været på Kvitsøy svært dårlig. Marianne var ute og luftet hundene. Kjell Arve fikk beskjed om å ta kontakt med AMK-sentralen, som umiddelbart varslet luftambulansen.

Kjell Arve hadde fikk varslet Marianne og pakket bagen. Nå humpet han ned til fotballbanen der helikopteret skulle lande.

Han hørte det som nærme seg, men været var så dårlig at det måtte gi opp å lande. AMK-sentralen varslet så det store redningshelikopteret fra Forsvaret.

Men også det måtte gi opp å lande på idrettsplassen på Kvitsøy.

Hesten stod på fotballbanen og hørte først det ene, så det andre helikopteret som ikke klarte å lande.

Alle på øya hørte lyden. Mange skjønte hva som nå var på gang.

– Jeg husker at jeg hadde på meg sandaler og at det var vått i gresset. Jeg ville ikke bli våt på føttene. Dersom jeg ble forkjølet, kunne jeg ikke opereres.

Til slutt var det ambulansebåten som fikk ham over til fastlandet. Der ble han kjørt i ambulanse og plassert på første rutefly til Oslo.

– Det var veldig spesielt. Jeg ble trillet i rullestol til billettskranken der jeg måtte kjøpe flybilletten.

Kjell Arve var ikke redd da han forlot Kvitsøy for å få transplantert inn et nytt hjerte i kroppen.

Han var på overtid. Det var rett før han hadde gitt opp alt. Nå var han klar.

Men han husker at han tok et siste farvel med hundene da han gikk ut av huset for siste gang. For sikkerhets skyld.

Etter operasjonen kjente han voldsomme smerter da han våknet av bedøvelsen.

– Det var så vondt at jeg så lyn!

Men i smertetåken kjente han likevel på kroppen at den var i ferd med å vende tilbake.

Det har gått et halvt år siden Hesten fikk nytt hjerte, og han har tatt livet sitt tilbake. Marianne får for første gang siden de traff hverandre oppleve ektemannen som frisk.

Vennskap og hummerfiske på Kvitsøy

En liten fiskebåt beveger seg mellom holmer og skjær i havgapet i Boknafjorden. Det blåser godt, bølgene går høyt, og båten manøvrerer bare meter fra farlige holmer og grunner i skjærgården.

Den vesle fiskebåten bærer preg av å være en solid arbeidshest. Mange års hummerfiske har satt sitt preg på fartøyet.

Det er den nærmeste naboen Thomas Holgersen (79) som styrer. Den lite båtvante Kjell Arve er med, og holder seg fast i bølgene. De skal ut og sjekke teiner.

Mye av Kvitsøys historie dreier seg om denne delikatessen. For første gang har Kjell Arve satt ut sine egne teiner. De er plassert på hemmelige steder rundt i skjærgården.

Det ikke blir sagt så mye mellom de to i den høye motorlyden, men arbeidsfordelingen er klar. Thomas er kapteinen, Kjell Arve matrosen.

– Thomas er en av mange som har passet på meg. Han har dratt meg ut på fiske og holdt meg i gang. Han og kona Bergitte har kommet med middag på døra, og de har bedt for meg på bedehuset. Vi har kjent en enorm varme fra alle som bor her.

Den første og andre teina er tom. I den tredje er det en flott hummer som Kjell Arve forsiktig lirker ut.

– Jeg aldri turt å ta i hummeren før, men det gikk jo fint!

Minst like viktig som hummeren, er bedehuset for Kvitsøy.

– Det er klart det gjorde inntrykk på meg da Thomas fortalte at de satt nede på bedehuset og ba for familien og meg. Jeg tror på det gode, og godhet har vi møtt mye av her.

Hverdagen på Kvitsøy

Selv om han fremdeles regnes som syk og har handikapmerke i bilen, ser han på seg selv som en mann med framtid.

– Jeg har begynt med spillingen igjen. Det er nesten utrolig! Dette hadde jeg ikke klart uten gjengen min. Marianne, Marcus, vennene mine og alle på Kvitsøy. I tillegg til det utrolige hjelpeapparatet vi har her i landet.

Han er alvorlig når han snakker om alle som har hjulpet ham i helsevesenet.

Ikke minst når han snakker om den som ga ham hjertet som banker i kroppen hans.

– Den som hadde dette hjertet før meg tok et viktig valg og registrerte seg som donor. Det er jeg uendelig takknemlig for.

Resten av livet må han reise på kontroller på Rikshospitalet for å sjekke at alt er som det skal med det nye hjertet.

– Kroppen min vil jo ikke ha det. Jeg må ta to skåler med tabletter hver dag for at ikke kroppen skal støte det fra seg. Men medisinene virker, og nå har jeg en mye lengre horisont på livet mitt.

Kjell Arve måtte være lenge på sykehuset før han kunne reise hjem til Kvitsøy og familien. Men en vakker dag i mai var endelig tiden inne.

Da ferjen klappet til kai ble han møtt av musikkorpset, ordføreren og en stor flokk venner fra øya.

Resten av livet, konserten, kunne begynne.

– Før operasjonen var det jo bare dirigenten og fiolinisten igjen. Nå kom de tilbake, den ene etter den andre. Pauker, harpe og fioliner.

Snart er hele orkesteret på plass.