Den langfilmdebuterende regissøren Amanda Kernell vil stille spørsmål rundt oppvekst og identitet, samt betydningen av blodsbånd, samtidig som hun viser Sveriges rasebiologiske og koloniale arv.
– Ute i verden er de sjokkerte over at dette har skjedd i Sverige. Vi ses jo som et foregangsland når det gjelder menneskerettigheter, sier regissøren.
«Sameblod» utspiller seg på 30-tallet og kretser rundt unge Elle-Marja (spilt av norske Lene Cecilia Sparrok), som går på en samisk nomadeskole. Kort tid etter å ha blitt utsatt for rasebiologiske undersøkelser, og blitt tvunget til nakenfotografering, gir hun opp sin samiske identitet. Filmen skifter mellom fortid og nåtid, da Elle-Marja nå er blitt en eldre kvinne som vender tilbake til hjemtraktene etter at søsteren hennes har gått bort.
- Les også:
Samiske røtter
Amanda Kernell har selv samiske røtter fra Västerbotten i Sverige og har intervjuet mange fra slekten sin for å få laget en så realistisk film som mulig.
– I starten da jeg intervjuet de eldre, ble jeg møtt med: "Dette er vel ikke noe å fortelle, det er over nå, vi trenger vel ikke snakke om dette, vi ser fremover, vi skal ikke klage, det er bedre nå".
Regissøren har vært interessert i hva som skjer dersom man bryter helt med bakgrunn, kultur og familie – og hvordan det var å vokse opp i en tid da vitenskapen hevdet at samer var underutviklede mennesker.
Ikke langt fra Tyskland
– Den handler også i stor grad om å føle motstand mot egen kropp. Det tror jeg alle som har vært unge jenter kan kjenne seg igjen i: Å ønske seg en annen kropp enn den man har. Det blir tydelig når Elle-Marja begynner å trene sammen med blonde, tynne jenter. Det er ikke så lenge siden vi leste boken "Svensk raskunskap" i folkeskolen, og gjorde synkrone bevegelser til en taktmåler – i uniformer. Vi var ikke så langt fra Tyskland.
Sameblod har fått positive reaksjoner, både fra samer og rundt om i verden. Mange har levd seg inn i opplevelsen av kolonial undertrykkelse og har relatert til det å bryte opp – og legge bakgrunnen sin bak seg.
– Jeg tenker at det er din oppgave som kunstner å kunne avdekke ting som har vært skjult, for at folk skal kunne føle seg mindre ensomme med sine tanker, avslutter Kernell.
- Les også: