– Nå kan ingen betvile Zidane

Da Mario Mandžukić smalt inn utligningen til Juventus på akrobatisk vis lørdag kveld, var det flere som begynte å sammenligne målet med Zinédine Zidanes volley fra finalen i 2002.

Den gangen, for 15 år siden, fikk Zidane en høy ball som hang lenge i luften, og som ga ham tid til å justere teknikken: Styrke, plassering, timing. Et øyeblikk senere hadde han hamret ballen i krysset med venstreslegga og gitt Real Madrid vinnermålet mot Leverkusen.

Poenget er ikke at Zidane scoret tidenes mål i turneringen, men heller at han hadde roen til å ikke la seg distrahere når presset var stort. Det er ikke antallet mål vi husker ham for, men anledningene når han scoret, fra VM-finalen i 1998 til oppgjøret mot Leverkusen.

Greit, han ble utvist i VM-finalen i 2006. Men glem ikke at han var kald nok til å chippe en straffe forbi Gianluigi Buffon før det.

Som trener har Zidane videreført dette til Real Madrid. Det har vært synlig før – og det var åpenbart nok en gang, da de slo Juventus 4–1 i Cardiff lørdag kveld.

På gyngende grunn

Denne sesongen har nemlig vært full av situasjoner hvor Real Madrid lett kunne ha mistet hodet.

På vei til finalen var de først på gyngende grunn borte mot Napoli. De trengte ekstraomganger mot Bayern München. Og da Atlético scoret to kjappe mål i returkampen av semifinalen på et kokende Vicente Calderón, hadde flere lag fort kollapset under presset.

Men hver gang har de stått imot. Hver gang har de scoret når det gjelder.

Det er i slike øyeblikk at taktikk ikke spiller en så stor rolle som man skulle tro. At det handler mer om erfaring, temperament og mentalitet.

Selv i La Liga kunne Real Madrid ha tabbet seg ut. Tapet på overtid hjemme mot Barcelona var en stor blemme, og i hver av de siste tre ligakampene visste spillerne at et eneste tap i praksis ville gi erkerivalene tittelen. De vant alle tre.

I finalen startet Juventus best, og hadde overtaket like etter utligningen. Men Real Madrid vokste inn i kampen. De leverte igjen.

Flaks og dyktighet

Det er kanskje dette som er Zidanes styrke som leder for dette laget. Flere har lenge tvilt på om han faktisk er en god trener; han anses definitivt ikke som en innovativ taktiker, slik som Pep Guardiola, eller et pragmatisk geni, som Antonio Conte.

Enkelte hevder at spillerne gjør hele jobben. Andre mener han har hatt flaks.

Begge deler er til en viss grad sant. Zidane har selv innrømmet at han har vært heldig, og det er verdt å ta med at Real Madrids to første mål mot Juventus gikk inn via motspillere. Han har den sterkeste troppen i verden.

Men det finnes ingen automatikk i at de beste spillerne vinner. Det er det som gjør fotball så uforutsigbart – og mesterligaen så vanskelig å vinne.

Kalde hoder

Se bare på historiebøkene. Etter å ha tatt sin første trenerjobb på elitenivå i januar i fjor, har Zidane nå blitt den første til å vinne turneringen to ganger på rad siden Arrigo Sacchi, med AC Milan, i 1990.

Guardiola klarte det aldri med Barça, og nådde ikke en gang finalen på tre forsøk med Bayern. José Mourinho trente Real Madrid i tre år uten å nå finalen. Sir Alex Ferguson var i Manchester United i 26 år, men heller ikke han maktet å følge Sacchi.

De har alle blitt slått ut av ting som uflaks, skadekriser og dårlig form. Slikt kan skje den beste.

Men man bør heller ikke undervurdere de mentale faktorene: Spillere som mister hodet, som ikke setter sjansene, som ikke følger instrukser. Det er her Real Madrid er så sterke. Og det er her Zidane kan videreføre noe av den roen han selv viste som spiller.

Sammen har de bevist at de mestrer de store anledningene. Laget gjenspeiler trenerens mentalitet.

Best når det gjelder

Seieren mot Juventus demonstrerte også flere andre styrker Real Madrid har vist denne sesongen. På veien til finalen roterte Zidane spillerne ofte, slik at B-laget spilte i La Liga og A-laget i Europa, noe som har holdt storformen oppe og stallen fornøyd.

Dette la grunnlaget for en interessant statistikk før finalen: Av Real Madrids 15 mål i mesterligaen denne sesongen hadde 14 kommet fra og med det 42. minutt.

Det kan umulig ha vært en tilfeldighet. Og det ble relevant i selve finalen.

For etter å ha slitt før pause, var Real Madrid klart best i andre omgang. De gjorde 1–1 til 4–1, og rampelyset falt nok en gang på Cristiano Ronaldo, som har vært ustoppelig de siste månedene fordi Zidane har hvilt ham oftere denne sesongen. Portugiseren har nå scoret 16 mål på 10 kamper.

Verken han eller Real Madrids kritikere kan si noe på at de fortjener denne tittelen.

• LES OGSÅ: De tøffe grepene som forvandlet Ronaldo.

Historisk lag

Hva betyr dette for Real Madrid? På enkelte vis mindre enn for Juventus, som når har tapt syv av ni mesterliga-finaler, og spesielt når det gjelder 39-årige Buffon, som nå ser ut til å bli blant de beste spillerne som aldri har vunnet troféet.

Men det betyr mye for spillergruppen. Denne tittelen løfter dem opp som klubbens beste i Europa siden 50-tallet.

Dette er nemlig den første gangen siden 1958 at Real Madrid har vunnet mesterligaen og ligaen i samme sesong; en utrolig statistikk med tanke på at de har vunnet førstnevnte 12 ganger og sistnevnte 33 ganger. Det sier også litt om hva Zidane har oppnådd.

Videre har Real Madrid nå vunnet mesterligaen tre ganger på fire år, en kortere tidsperiode enn de tre titlene på fem år mellom 1998 og 2002.

Zidane har vært involvert i alle tre: Først som assistent, så som trener i de to siste.

Dette bør være det endelige svaret for de som betviler franskmannens egenskaper. Taktisk har han sine svakheter, men som sjef for denne klubben er han perfekt. Det kan være flaks om man vinner mesterligaen én gang, men ikke når man gjør det igjen.

Og spesielt ikke når man gjør det innen 18 måneder.