Mathilde (30) flau over startnekten: – Frontet en kroppsfigur som er ekstremt usunn

22. april i år. I en leilighet på Grünerløkka i Oslo gjør Mathilde Theisen seg klar for å stikke i retning Spikersuppa. Hun skal på Sentrumsløpet. Ikke for å delta, som hun aller helst skulle ønske, men for å heie på treningskompisene sine.

På vei ut bestemmer hun seg for å stikke innom toalettet, det kan jo være en stund til anledningen byr seg igjen. Toalettbesøket skal vise seg å by på en overraskelse.

«Søren, jeg har fått mensen», er den første tanken som slår inn i hodet.

Så: «Hurra!»

Det første hun gjør, er å sende en tekstmelding:

– Det er jo litt sært. Det er vel en av de få gangene i livet man er glad for å få mensen, sier hun smilende en drøy måned senere.

I løpet av den måneden har hun rukket å fylle 30, men kriblinga i magen denne våren har handlet om helt andre ting enn å fylle runde år. På senvinteren tok hun nemlig en modig beslutning.

Hun ville gå ut med hemmeligheten sin om den nærmest uvirkelige situasjonen hun en stund hadde vært i.

Flau

Det nesten ingen – inkludert hennes egne foreldre – visste, var at Mathilde slet med en spiseforstyrrelse. At hun var så underernært at hun blant annet hadde mistet menstruasjonen. Og at det var den egentlige årsaken til at hun ikke kunne være med i det nordiske mesterskapet i terrengløp i fjor høst.

Hun oppfylte rett og slett ikke kravene til den obligatoriske helseattesten utøvere må ha for at Norges Friidrettsforbund skal kunne ta dem ut til å representere i internasjonale konkurranser.

– Jeg har vært litt flau over det selv. Jeg er jo nå 30 år og burde vite veldig mye bedre enn å spise for lite, sier hun rolig og ettertenksomt i dette intervjuet med NRK.

– På et eller annet tidspunkt rotet jeg meg inn i et spisemønster som ødela mitt forhold til hva en normal person spiser i løpet av en dag. Og dette litt samtidig med at jeg begynte å trene en del mer, som gjorde at mitt energibehov økte. Og det tok det ganske lang tid før jeg innså selv.

Hun begynte å kladde på to tekster. En med en lykkelig slutt, om innfridd helseattest etter ei tøff tid. Og en annen som forklarte at hun ikke hadde godkjent helseattest, med alt det innebar av årsaker og konsekvenser.

«Hallo, folkens, pass på helsa»

Vi må skru tiden litt bakover, men ikke så veldig langt. Mathilde Theisen var nemlig 27 år da hun i 2020 for første gang i sitt liv deltok på en organisert løpetrening. Halvannet år senere, i oktober 2021, ble hun norgesmester i terrengløp.

En måned etter det, tok hun bronse i det nordiske mesterskapet, og 12. desember 2021 debuterte hun i europamesterskapet.

Det var i den anledning hun for første gang måtte ha en helseattest. Det fikk hun uten større problemer, men i samtale med ernæringsfysiologen på Olympiatoppen kom det fram opplysninger som fikk henne til å stusse.

Det ble antydet at hun fikk i seg for lite meieriprodukter. En DXA-måling, altså en undersøkelse av kroppens sammensetning, viste at bentettheten ikke var så bra som de forventet hos en godt trent idrettsutøver.

– Så sa de at du ligger faktisk i det nedre sjiktet for hva som er helsemessig sunt for vekt. Da fikk jeg en liten a-ha-opplevelse, for jeg trodde at jeg var sunn og frisk. Hva er forskjellen på meg og dem jeg løper ved siden av? Ikke noen ting i mine øyne, sier hun.

Hennes konklusjon var dermed at det sikkert var flere som var i faresonen. Med de aller beste intensjoner gikk hun ut med en advarsel.

– Jeg skrev faktisk et innlegg i Facebook-gruppa til løpegruppa mi. «Hallo, folkens, pass på helsa». Det burde vært a-ha nok til at jeg skulle ha kunnet klare å kontrollere dette bedre. Det tenker jeg, i mine øyne, og det er kanskje derfor jeg er så flau over det, sier Mathilde Theisen.

Farlig lav vekt

Hun delte budskapet, men tok det ikke inn selv.

«Nå har jeg gått opp enda litt til, så ikke noe fare her nå», skrev hun.

Små skader meldte seg. Og større skader. En lårmuskel som kranglet, gjorde det vanskelig å løpe i fjor vår. Å konkurrere var umulig. I stedet sto hun og tråkket på en ellipsemaskin, i time etter time.

En gang utpå sommeren fikk hun seg en tankevekker da hun gikk på badevekta.

– Jeg så at nå var jeg farlig lav i vekt. Om ikke farlig lav, så var jeg godt under BMI-grensen for undervektig, forteller hun.

Noe måtte gjøres om hun skulle få et nytt helsesertifikat, men hun ville ikke søke hjelp hos Olympiatoppen.

– Jeg visste at det er de som styrer om du får lov til å få delta i løp hvor du skal representere Norge eller ikke. Så i første omgang prøvde jeg å snike meg unna, innrømmer hun.

På dette stadiet var behovet riktig nok hypotetisk, Mathilde Theisen var ikke i stand til å delta i noen løp og ikke i nærheten av å bli tatt ut til å løpe for et landslag, men likevel kviet hun seg.

Gjennom idrettens forsikringsordning havnet hun i stedet hos ernæringsfysiolog Anu Koivisto-Mørk på Idrettens Helsehus.

– I tillegg til hjelp til å gå opp i vekt, snakket vi blant annet om hva var en normal porsjon middag. Hvor mye ris er det. Hvor mange brødskiver spiser man til vanlig til lunsj. Hva slags pålegg har man på. Hvor mye er en normal porsjon leverpostei på en brødskive. Alle disse spørsmålene som jeg ikke lenger hadde noen formening om hva var.

– Prøvde å lure systemet

På høsten var skadesituasjonen såpass under kontroll at hun kunne melde seg på løp. I september løp hun «10 for Grete», i oktober Hytteplanmila. Og hun løp fort. Da sportssjefen i friidrettsforbundet ringte og sa at hun var en aktuell kandidat til å løpe nordisk mesterskap i terrengløp, var gode råd dyre.

Helsesertifikatet måtte på plass raskt. Olympiatoppen hadde ikke ledig kapasitet. I stedet fikk hun beskjed om å dra til Anu Koivisto-Mørk på Idrettens Helsehus ...

– Da skjønte jeg med én gang at dette gikk jo ikke, for Anu hadde jo flere ganger sagt at jeg ikke oppfylte kravene på det tidspunktet.

Ordningen med helseattest er innført for å hindre utøvere som er dårlig ernært, eller som lider av en spiseforstyrrelse, i å konkurrere. «Hvilke tiltak som iverksettes, må vurderes ut ifra den enkeltes risiko, men også ut ifra konsekvensene for laget og miljøet rundt», heter det i retningslinjene som er utarbeidet av organisasjonen Sunn Idrett og Olympiatoppen.

Instruksen beskriver noen diagnoser og faktorer som automatisk gir «rødt lys», altså konkurransenekt. I tillegg er det listet opp en rekke punkter som gir «gult lys». Tre gule lys blir rødt lys.

• Se oversikten her (dyplenke)

– På denne listen så har du jo mange krav som til sammen utgjør en helserisiko. Ett av dem er at du har BMI under 18,5, eller at du har under 12 prosent fett på kroppen for kvinner, at du har hatt frafall fra menstruasjon eller at du har gått ned i vekt fem til 10 prosent av din egen kroppsvekt i løpet av den siste måneder. Og også at du har et merkelig spisemønster. Og jeg huket vel av på flere av disse, erkjenner Mathilde Theisen.

Likevel slo hun seg ikke til ro med at hun ikke fikk delta.

– Jeg prøvde å lure systemet, jeg syntes det var irriterende at jeg måtte innom og få denne testen, for jeg var jo frisk. Jeg var ikke noe tynnere enn alle andre. Jeg følte ikke på noen lav energitilgjengelighet, at jeg var sliten eller trøtt. Men det var jeg jo. Jeg bare så det ikke selv, medgir hun.

Beskjeden: – Du har en spiseforstyrrelse

Det var da hun ble henvist til Villa Sult – Stiftelsen Institutt for spiseforstyrrelser – hun innså hvor alvorlig det faktisk sto til. Der fikk hun klar beskjed om at hun led av en spiseforstyrrelse.

– Jeg ble veldig lei meg og paff. Selv om jeg på en måte visste det, så visste jeg det ikke. Så det at noen sa det til meg, noen med kompetanse sa at du har atypisk anoreksi, du har en spiseforstyrrelse ... Det var kanskje da jeg skjønte ordentlig hva jeg sto i.

– Hva gjorde det med deg å innrømme for deg selv at du har en spiseforstyrrelse?

– Først følte jeg meg ekstremt liten. Jeg hadde lyst til å være fire år gamle Mathilde, som kunne være lei meg til pappa. Slippe å forholde meg til det selv. Men så har jeg jo ikke lyst til å ha det sånn, jeg vil ikke at mat skal ha et kjempestort fokus i min hverdag. Jeg er veldig glad i å lage mat og spise mat, men det er litt upraktisk å tenke på mat 24/7, sier hun.

Og fortsetter:

– Jeg har lyst til å være frisk, jeg har absolutt ikke lyst til å være beinskjør. Jeg har lyst til å bevege meg rundt i verden. Når jeg får barn, vil jeg leke med dem uten at kroppen knekker sammen. Jeg har lyst på fjellturer med tung sekk, og ikke være begrenset av at jeg har spist for lite og at kroppen er ødelagt av det. Det har vært mange motivasjonskilder til å komme meg ut av det, men det er ikke alltid nok når du står og lager middag på kvelden alene og du er dritsliten. Det er vanskeligere å stå imot når noe inne i meg sier «du trenger ikke så mye mat».

Med god hjelp tok Mathilde Theisen grep. Grepet innebar ikke å begynne å spise normalt. Hun måtte spise mye mer enn det som er normalt for å få kroppen tilbake i normalt gjenge.

– Det er ekstrem ubehagelig, sier hun rett ut.

Matkoma

– Jeg har fått matplaner hvor jeg til lunsj skal spise så mye som to store middagsporsjoner for en mann, og så skal jeg noen timer senere spise like mye til middag. Og da har jeg allerede hatt to frokoster, og jeg skal spise kveldsmat. Så jeg har gått rundt i matkoma.

I en periode måtte hun sykmeldes i 20 prosent fra jobben som programmerer. Hun beskriver det som «fysisk ubehagelig å være i egen kropp».

– Det er tungt å puste. Du har mest lyst til å bare stå og lene deg på kjøkkenbenken, for da kan magesekken ta så mye plass den vil. Å rette seg opp og gå er ubehagelig. Å ligge er ubehagelig. Og så kjenner du fortsatt på en sultfølelse. Det er ekstremt absurd, konstaterer hun.

På Villa Sult fikk hun forsikringer om at det hun opplevde er helt normalt – og at hun måtte fortsette selv da målingene viste at kroppen var blitt sunnere.

– Du har fortsatt innvendige organer, som hjernen, som er blitt nedbrutt av at du har spist for lite. Og den trenger fortsatt mat. Det tar lang tid å reparere den.

Men vekta gikk altså opp. Fettprosenten normaliserte seg, beintettheten ble bedre. Så kom menstruasjonen tilbake.

I forrige uke fikk Mathilde Theisen beskjeden hun hadde håpet på. Hun oppfyller nå kravene til helseattest og kan representere Norge i utlandet.

– Ja, sier hun, og strekker hendene i været med et bredt smil. Hun var langt fra sikker – og vet at jobben ikke er gjort. Attesten gjelder bare i to og en halv måned. Så må den fornyes.

Tirsdag denne uka kunne hun likevel trykke «publiser» på den teksten hun helst ville bruke. Hun holder ikke noe tilbake.

Dårlig samvittighet

– Du hadde ikke trengt å si noe om at dette har skjedd, men valgte å legge ut det veldig åpenhjertige innlegget på Instagram. Hvorfor valgte du det?

– Kanskje knyttet litt mot det at jeg er flau og at jeg føler et visst ansvar fordi at jeg i første omgang postet det innlegg der jeg sa «hallo folkens, pass på helsa», jeg har løpt rundt og vært litt for tynn – ikke gjør som meg. Så tenker vel kanskje folk at jeg vet bedre, sier Mathilde Theisen.

Det er tydelig at tårene presser seg på.

– Når jeg da har løpt rundt og vært enda tynnere, så har jeg også frontet en kroppsfigur som er ekstremt usunn. Jeg har løpt relativt fort for det, når jeg har løpt løp. Jeg ønsker på ingen måte at folk skal tro at det å se sånn ut, gjør deg til en bedre løper. Det gjør det absolutt ikke, og det er ikke sunt. Så hvis jeg kan hindre at folk tror det, så vil jeg veldig gjerne bidra til det. Det har jeg dårlig samvittighet over, sier hun.

I innlegget skriver hun at spiseforstyrrelsen gjorde henne til en ufordragelig person. Verst gikk det utover foreldrene i jula.

– Jeg har aldri hatt så kort lunte på dem noen gang. Selv i tenårene når du skal være fjortis og kjefte. Det var helt fascinerende. Og da tenkte jeg bare at: Jeg holder på å flytte, jeg har vært i et samlivsbrudd, jeg har nye jobb, det er så mye som skjer. Det er derfor jeg er sliten. Men i desember spiste jeg ekstremt lite, så 90 prosent av årsaken var at jeg var ekstremt sulten, erkjenner hun.

Foreldrene visste altså ikke om det – før de leste datterens unnskyldning på Instagram. Det gikk ikke lenge før mamma var på tråden.

– Hun sa at hun gjerne ville snakke litt. Det skjønner jeg godt. Først ville hun høre hvordan det gikk med meg, for det viktigste for mamma er jo at jeg har det bra.

Oppfordringen: – Søk hjelp

Responsen har vært enorm etter at hun gikk ut med historien. Ennå har hun ikke rukket å svare alle som har tatt kontakt. Det har hun planer om å gjøre.

– Det har vært veldig, veldig mange fine tilbakemeldinger. Mange som sier tusen takk for at jeg deler om et tabubelagt og sårt tema. Og så er det mange som har sendt meg private meldinger og sagt takk. Idrettspappaer og idrettsmammaer med døtre og sønner som kanskje sliter litt eller står i faresoner. De sier takk for at noen sier det som det er, sier Mathilde Theisen.

Treningsvenninnen Ine Bakken er en av få som har visst. Denne uka kjørte de hurtighetsdrag sammen på Bislett. Hun er imponert over åpenheten venninnen nå har valgt.

– Jeg synes det er veldig bra fordi det er noe som må snakkes om. Det er ikke bare Mathilde som har vært igjennom dette her, jeg er sikker på at det er veldig mange som går igjennom det alene uten å snakke om det, sier hun.

Mathilde Theisen synes det er vanskelig å gi råd til andre i samme situasjon, men har likevel en klar oppfordring:

– Først og fremst må du ønske å komme deg ut av det. Og det er knalltøft både fysisk og psykisk. Det vil alltid gå opp og ned, men så må man våge å stole på at fagpersonen vet best når de sier at det er sunnere for deg, og du er en friskere person, av å veie mer. Så selv om du ikke opplever det selv der og da, må man stole på at de vet best i det lange løp. Søk hjelp og gjerne fortell folk rundt deg hva du står i. Da er det litt lettere å holde ut.

Flere søker hjelp

Stadig flere gjør som Mathilde Theisen, og søker hjelp hos Idrettens Helsesenter når de sliter med problemer knyttet til ernæring.

– Vi opplever veldig tydelig at det er økende, akkurat som ellers i samfunnet. At det er mer problemstillinger knyttet til ernæring i løpet av de siste 2–3 årene. Så vi anslår at det er en økning hos oss på cirka 30 prosent det siste året, uten at vi kan tallfeste det veldig spesifikt, sier avdelingsleder Håvard Moksnes til NRK.

– Hva skyldes det, tror du?

– Vi tror at antall henvendelser til oss skyldes at behandlere, fysioterapeuter, leger og fastleger rundt om i landet har økt kunnskap om problemstillingen. Vi vet at ernæringsrelaterte problemstillinger spiller inn på en del særlig belastningsskader. Vi tror at mange flere fanges opp der ute blant flinke behandlere, sånn at de sendes videre for å få hjelp til det de trenger hjelp til, sier Moksnes.

Les flere saker om idrett og spiseforstyrrelser: