Rekord-Grøvdal ba treneren slutte å ringe: – Mitt livs verste sommer

Lørdag for en uke siden: Karoline Bjerkeli Grøvdal har kommet i mål som vinner av kvinneklassen i Hytteplanmila. Hun sitter i målområdet i Hole og ser egentlig litt desillusjonert ut.

En kilometer før mål hadde trener Knut Jæger Hansen stått og brølt akkurat det hun hadde håpet. Det kom til å bli norsk rekord, eller norsk bestenotering som det heter på 10 km gateløp.

Det var ingen hvem som helst som hadde denne rekorden. Den tilhørte nemlig selveste Ingrid Kristiansen, den norske løpedronningen, og var på 30.57.

Beina hadde gått av seg selv. En sånn følelse som alle løpere drømmer om.

Det er ingen klokke i målområdet, så Grøvdal må spørre om noen har tiden. Hun oppfatter at noen sier at det ble 31.32.

Det føltes brutalt.

– Jeg tenkte «fader, jeg trodde dette var så bra». Så det tok et lite minutt før jeg fikk riktig tid, forteller hun i samtale med Jann Post i denne ukens utgave av NRK-podkasten «I det lange løp».

• Hør podkast: «I det lange løp» – Grøvdals snuoperasjon

Suksess – og motgang

Vi skal i aller høyeste grad komme tilbake til riktig tid, men vi skal gjøre det ad omveier. For dette øyeblikket er egentlig et godt bilde på Grøvdals karriere. Hele 2020-sesongen er det.

Det er en karriere som har bestått av mange sterke prestasjoner og sportslige høydepunkter, men som også har bydd 30-åringen fra Isfjorden i Romsdalen på nok av motstand.

Karoline Bjerkeli Grøvdal debuterte i senior-VM som 17-åring i 2007, tok tre EM-gull som junior og ble kåret til årets «rising star» i europeisk friidrett i 2009. Men i løpet av juniorårene var hun også igjennom en alvorlig spiseforstyrrelse.

I årene etterpå har Grøvdal sanket med seg seks bronsemedaljer fra europamesterskap (to på bane, fire i terreng) og et EM-sølv i terrengløp. I 2016 ble hun nummer sju i OL-finalen på 5000 meter i Rio de Janeiro.

Men det har også vært brutte mesterskapsløp, som 5000-meteren i Doha-VM i fjor. Og mange skadeavbrekk.

2020 startet bra. Faktisk meget bra. Både følelsen og testene viste at hun var i sitt livs form, intet mindre, da koronapandemien satte en stopper for løpet i Praha.

– Uka før Bislett fra grusom

Da Bislett-sjef Steinar Hoen tok kontakt og lanserte sitt «Impossible Games», var Grøvdal derfor ikke snauere enn at hun sa ja til å utfordre Grete Waitz’ over 40 år gamle norgesrekord på 3000 meter i et rent sololøp på Bislett 11. juni.

På mange måter ble det starten på et mareritt. For en smerte hadde allerede sneket seg inn i lysken, men MR-bildene antydet at det var uskyldige greier. 14 dagers treningspause skulle gjøre susen.

– Men da var det like vondt, forteller Grøvdal nå.

Forberedelsene til Bislett fortsatte likevel.

– Den siste uka før Bislett var grusom. Jeg vet innerst inne at når du tviler på ting, skal du ikke starte. Men du går og håper at det skal skje et lite under. Jeg var nesten utslitt i hodet på forhånd, for jeg hadde tenkt så mye på skaden, forteller hun.

Underet skjedde ikke. Grøvdal startet, men fullførte ikke.

– Føles som du gjør noe ulovlig

– Det var ikke noe gøy. Det er aldri gøy å bryte, og hvert fall ikke på Bislett Games. Jeg visste mange satt og så på, det hadde fått så masse oppmerksomhet på forhånd, sier hun.

I podkasten utfordrer Post henne på hvordan det er å bryte viktige løp.

– Det er helt forferdelig. Du får dårlig samvittighet for å bryte, både overfor deg selv og andre, sier Grøvdal.

Til tross for nedturen fortsatte hun å trene, i håp om at skaden kunne trenes vekk, slik legene antydet.

Helt til en ny MR-undersøkelse viste at det som først var en «stressreaksjon» hadde utviklet seg til å bli en «stressfraktur». Altså et tretthetsbrudd.

I starten av juli reiste Karoline Bjerkeli Grøvdal hjem til Isfjorden og startet på en lang periode med bare alternativ trening.

Ville ikke ha kontakt

– Jeg kan si det er den verste sommeren jeg har hatt i mitt liv. Det å gå i fjellet er fint, for det liker jeg å gjøre, og da følte jeg i hvert fall at jeg fikk litt puls. Men å sykle, det synes jeg er forferdelig, forteller hun.

I denne perioden brøt hun langt på vei kontakten med trener Knut Jæger Hansen.

– På de seks ukene i sommer, sa jeg til Knut at det ikke er vits i å ringe og spørre hver dag om hvordan ting går, om jeg har vondt eller hva jeg har trent. For nå skal jeg ikke løpe og kjenne etter. Jeg skal trene alt som er smertefritt. Da sa jeg at vi trenger ikke å ha dialog, sier Grøvdal.

Etter hvert viste MR-bildene at skaden var grodd. Men da Grøvdal satte i gang med de første løpeintervallene 17. august, var det fortsatt fint lite som tydet på at hun skulle kunne utfordre legendariske Kristiansens rekorder bare to måneder senere.

Fortsatt gjorde det vondt i lysken.

– Jeg måtte presse meg igjennom løpeturer selv om det gjorde vondt, og det er utrygt. Du blir litt rar i hodet etter en skadeperiode. Du er vant til smerte, og til slutt ved du ikke om du kjenner det eller ikke, forteller hun.

Snuoperasjonen

Smertene ble til slutt borte. Og laktatmåleren viste at hun raskt nærmet seg nivået fra februar/mars. Altså det beste nivået Grøvdal noen gang har vært på.

26. september var hun klar for test. Grøvdal stilte til start på 5000-meteren på Bislett. Klokka stoppet på 15.01,13, knapt ti sekunder bak hennes personlige rekord.

4. oktober stilte hun opp i 5 km gateløp på Spikkestad – og satte ny norsk bestenotering på distansen med 15.04.

11. oktober ble det et suverent NM-gull i terrengløp. Dermed var Grøvdal klar for å utfordre Ingrid Kristiansens norske bestenotering på 10 km gateløp i Hytteplanmila sist lørdag – 17. oktober, bare to måneder etter at hun igjen begynte med systematisk løpetrening.

Kastet klokka og frykten

En drøy time før start foreslo treneren dessuten at Grøvdal skulle løpe uten klokke.

– Jeg ville ikke at hun skulle bli redd fort for at det gikk for fort underveis, forteller Hansen.

Grøvdal var enig. I stedet for å tenke på tida, kunne hun tenke på løpingen. I seks-sju kilometer føltes det som jogging.

Men det var ikke jogging. Det var rekordfart.

– Jeg tror jeg har hatt den følelsen én gang før i mitt liv, at alt klaffet, beina bare gikk, forteller hun.

Stum

Da Karoline Bjerkeli Grøvdal, sittende i målområdet, fikk beskjed om at tiden var 31.32, antydet det sånn sett en liten kollaps. Det stemte overhodet ikke med følelsen.

Og det var da heller ikke riktig. Klokka hadde stoppet på 30.32. Norsk bestenotering med 25 sekunder. Den nest beste tiden i Europa noen gang, nummer 16 på verdensstatistikken.

Da hun innså realitetene, visste hun ikke lenger hva hun skulle si.

– Jeg er helt stum, sa hun til journalistene som hadde flokket seg rundt.

Løpet kan bety mye. Karoline Bjerkeli Grøvdal var på utgående avtale med flere sponsorer, som kanskje ikke ville vært interessert i en skadd 30-åring uten ferske resultater å vise til.

Paradokset

Sportslig sett betyr det også mye. Grunnlaget hun la forrige vinner forsvant ikke. Hun kan bygge videre fra der hun var, til tross for sin verste sommer i livet.

Og den beste nyheten er at OL i ble utsatt. Det betyr at Grøvdal kan få sjansen stil å skinne i Tokyo neste sommer. Om da ikke oppturen blir tatt av en ny nedtur, i form av en ny skade.

Det paradoksale er at jo bedre formen er, jo høyere er skaderisikoen. For intervallene løpes på høyere tempo, og dermed øker støtbelastningen på beina.

Holder hun seg skadefri kan flere Ingrid Kristiansen-rekorder leve farlig, hvilket lenge har vært Grøvdals mål. Det er fortsatt noen å ta av: 5000 meter, 10.000 meter, halvmaraton og maraton.

Grøvdal går inn i jakten med mer selvtillit enn noen gang.

– Jeg kjenner jeg ble litt mer avslappet etter det løpet, fordi du får vist for deg selv og andre at du er fortsatt god, og at jeg fortsatt utvikler meg. Det gir trygghet at ting funker, fastslår hun.