«Er jeg ferdig som fotballspiller? Er det over nå?»

Det var den første gode touchen min på fremmed jord. Jeg rakk så vidt å tenke: «nå løsner det», før den argentinske slakteren kom susende. To strake ben og 100 kg dundret inn i ankelen min og etterlot seg spor av blod, fotballknotter og en intens smerte.

Var det karma?

Det hadde akkurat begynt å regne, og den knusktørre kunstgressbanen et sted i Spania, i nærheten av Gibraltar, var i ferd med å bli spillbar.

Ballen gled friksjonsfritt og raskt på den fuktige gressmatta, og jeg var i ferd med å finne en slags godfølelse, en touch som stemte, da jeg dro ballen forbi denne kjøttpøkken av en midtstopper, som svarte med å hoppe inn med to strake bein rett på min høyre ankel.

Largo, et svært beist av en materialforvalter, med et kjeveparti som ville passet en skurk i en James Bond-film fra forrige årtusen, kom løpende. Men i virkeligheten er Largo som materialforvaltere flest, en snill og omtenksom fyr, som kom bort til en såret nordmann bevæpnet med en isspray, en varm klapp på skulderen og noen trøstende spanske gloser.

Den samlede effekten av denne behandlingen, samt vissheten om at dette kanskje er min siste sjanse til å bli utenlandsproff, fikk meg til å bite tenna sammen og glemme smerten.

De skulle se meg som en gladiator, treneren og alle disse spansktalende fotballspillerne. De skulle få se en viking som ikke ga seg.

Men akkurat idet jeg var tilbake på banen gikk strømmen, og flomlysene slukket. Banen ble mørklagt.

Og jeg kunne ikke unngå å tenke tanken:

Var det egentlig min fotballkarriere, drømmen min, som gikk i svart?

Mandag kveld forlot jeg familien min og Oslo, satte meg på et fly til Spania, for å dra på prøvespill i Gibraltar.

Jeg bar på en uro. Hva hvis flyet styrter? Hva hvis noe skjer der nede? Hva hvis jeg ikke overlever? Er det verdt det?

Aller helst ville jeg bare droppe hele greia, men så hadde jeg forpliktet meg ved å si det høyt, så dum som jeg var. Og bak all angsten og frykten, kjente jeg også at dette var noe jeg måtte gjøre.

At uroen like mye skyldtes min enestående evne til å velge komfortable og enkle løsninger, gjennom hele livet.

Så jeg satte meg på flyet fordi det ikke fantes noe annet valg.

Tirsdag morgen våknet jeg på hotellet i Málaga. Planen var å ta buss ned til Gibraltar og trene med Premier League-laget Mons Calpe på kvelden. Allerede til frokost begynte den planen å slå sprekker.

Sportsdirektøren sendte meg ei melding om at treningen på tirsdag var avlyst. Treneren hadde gitt fri.

– Men du kan jo trene onsdag, torsdag og fredag, skrev han.

Problemet var bare at hjemreisen var bestilt til torsdag morgen. Én økt ville ikke være nok til å skaffe seg en kontrakt, tenkte jeg, så jeg måtte ombestille og sørge for at jeg fikk god nok tid til å overbevise.

Den ettermiddagen ankom jeg La Linea, den spanske byen ved grensen til Gibraltar.

Det var over et døgn til den første treningen med Mons Calpe, så jeg så for meg at jeg skulle gå inn til Gibraltar og se meg rundt.

Men så tok sportsdirektøren kontakt igjen. Jansen Dalli ville gjerne ta en prat allerede tirsdag kveld. Mannen som driver med salg for en vinimportør på dagtid, og er sportsdirektør på heltid, har en timeplan som strengt tatt krever mer enn 24 timer i døgnet. Og med en knapp uke til overgangsvinduets siste dag, var godeste Jan relativt stresset.

– Jeg er svært opptatt de neste dagene, så hvis vi skal prate må det skje nå, skrev han.

En liten halvtime senere dukket han opp utenfor hotellet.

Den noe stressede måten å kommunisere på fikk meg til å lure på hva slags lyssky aktiviteter denne Dalli egentlig drev med, og hvor dum jeg var som hadde stolt blindt på en gibraltisk sportsdirektør. Jeg så for meg hva som egentlig kom til å skje, der det verste scenarioet var å bli kidnappet og holdt som gissel, med norske oljepenger som eneste redning.

Men så visste jeg godt at Erna ikke betaler løsepenger, og dermed var løpet kjørt.

Var det slik alt skulle ende?

Men sportsdirektør Dalli viste seg å være en festlig kar, med mange jern i ilden. Aller mest brenner han for fotballklubben sin og drømmen om å leve av fotball på heltid. Han fortalte om visjonene sine for klubben, om gibraltisk fotball og hans tanker om min plass i alt dette. Han tok meg på en rundtur inne i Gibraltar, opp til toppen av «The Rock», der vi traff disse sylfrekke apekattene som halvøya er kjent for.

Og jeg kunne ikke la være å identifisere meg med apekattene på utstilling, som nasker til seg det de kan av mat for å overleve. Er ikke det akkurat det samme som vi prøvespillere gjør?

Etter et par timer i bilen, ble jeg sluppet av ved grensen til Spania. Dalli spurte:

– Før eller siden blir penger et tema. Hva ser du for deg å tjene?

Han hadde aldri sett meg sparke en ball og nå skulle vi snakke betingelser?

Med det jeg hadde i vente de neste dagene burde jeg bedt han sette opp kontrakten og skrevet under den kvelden, men slik ble det altså ikke.

Onsdag satt jeg hele dagen på hotellrommet og ventet på trening. De lokale gibraltiske spillerne jobber på dagtid, og dermed trener laget på kvelden.

Dalli hentet meg og vi kjørte til en kunstgressbane i Spania med verdens minste garderobe der 25 mann fra hele verden skulle skifte.

Jeg sto der med kameraet mitt, alle blikk rettet mot meg, og da treneren, Terrence Jolley, ankom, hadde han ingen anelse om hvem jeg var. Dalli hadde ikke informert om min ankomst.

Så der sto jeg, med kamera i hånden, og måtte forklare treneren at jeg først og fremst var fotballspiller på prøve, og ikke journalist. En glimrende start på prøvespillet mitt.

Den kortklipte og tette treneren med gjennomtatoverte legger så skeptisk på meg.

– Hva er det du kommer drassende med nå, Dalli? tenkte han nok, og så spørrende på sportsdirektøren.

Jeg var ikke bare i ferd med å komme på pallen over idiotiske prøvespillere. Jeg hadde mer eller mindre sikret meg førsteplassen allerede, uten å sparke en eneste ball.

Det skulle ikke bli bedre. Vi gikk ut på banen og umiddelbart var det bare et språk som gjaldt: spansk. Og jeg forsto ingenting.

Absolutt nada.

Hjernen min jobbet på spreng, jeg lyttet, så og konsentrerte meg så hardt om å forstå hva jeg skulle gjøre at jeg kjente migrenen banke på døra midtveis i økta.

Kombinert med en enorm lyst til å vise meg fram, ble det fullstendig krasj og jeg var helt elendig.

Jeg løp i sirkel, mens alle ropte fremmede ord på spansk og ingen ville sentre til meg.

Og da økten var ferdig hadde sportsdirektøren dratt og jeg sto igjen på matta og hadde ingen anelse om hvordan jeg skulle komme meg tilbake til hotellet.

Men der kom digre Largo til min unnsetning for første gang.

Jeg kom hjem den kvelden etter trening med hodet fullt av spanske gloser og en følelse av at jeg hadde dummet meg ut. At løpet var kjørt. Og hva var vitsen?

Livet i Norge er da helt perfekt, tenkte jeg. Kjæreste, datter og et helt liv som jeg liker. Elsker. Hvorfor skulle jeg dra meg gjennom dette pinlige helvetet her? Løpe i sirkler som en idiot. Gjøre feil på feil.

Jeg ville hjem. Jeg ville ikke være der lenger. Skulle jeg tilbake for å drite meg ut på dag to, også? Glem det.

Den kvelden spiste jeg ikke middag. Jeg hadde ikke særlig matlyst. Hodet sprengte. Jeg trøstet meg med seks sjokomelk og kjeks, og noen tørre loffskiver jeg hadde igjen fra tidligere på dagen. Jeg orket ikke forlate senga.

Og der lå jeg og syntes synd på meg selv. Men hvorfor? Var det ikke dette jeg ville?

Grensen mellom mot og egoisme er så tynn at den knapt synes. For meg krevde det mot å bestemme seg for å prøve dette, men egoismen i det gnager meg. Hjemme må kjæresten min ta seg av alt, mens jeg er her og søker drømmen. Og når ting går på tverke søker hodet og hjertet mitt etter forklaringsmodeller og unnskyldninger som kan øke min egen aksept for å mislykkes.

Jeg snakket med Rune Bratseth om dette i fjor, kanskje den spilleren i norsk fotball som har hatt det tøffeste hodet. Han sa: «Det ligger nok i naturen til de beste å være egoistiske.» Det er denne egoismen, evnen til å stenge ute alle tanker om resignasjon, nulltoleransen for bortforklaringer, som også er drivkraften i det å være modig. Det å tørre å mislykkes, og tåle fysisk og psykisk smerte.

Så der sto jeg søkkvåt i regnet og mørket på en bortgjemt kunstgressbane et eller annet sted i Spania, med en dunkende smerte i min høyre ankel og en ubehagelig tanke i hodet.

Er jeg ferdig som fotballspiller?

Er det over nå?