Mauno Koivisto – presidenten som tok Finland inn i EU

Koivisto husket best som presidenten som sørget for at Finland søkte om medlemskap i den Europeiske unionen.

Han var ingen stor folketaler og var kjent for å gi svevende og nesten uforståelige svar på spørsmål fra journalister.

Likevel husker de fleste finner Mauno Koivisto, som en jordnær president som kunne snakke om jordnære ting som volleyballbanen han hadde anlagt på presidentresidens utenfor hjembyen Åbo, og om storpolitikk som forholdet til det store nabolandet Russland.

Mauno Koivisto var president i Finland fra 1982 til 1994, og sovnet inn på et sykehus i hovedstaden Helsingfors fredag kveld.

Helt til for et par år tilbake var han en aktiv pensjonist som beveget seg til fots eller med trikk mellom leiligheten sin på halvøyen Skatudden og sitt lille kontor lengre inne i byen.

Født i trange kår

Mauno Koivisto var født i fattige kår i en arbeiderfamilie i Åbo i 1923, i et Finland som fremdeles var sterkt preget av den blodige borgerkrigen mellom røde og hvite i 1918.

Han deltok som frivillig i «Hjemmefronten» under Vinterkrigen 1939/40, og som fullverdig soldat i fortsettelseskrigen fra 1941 til 1944. Med sin gode fysikk og hode ble han plassert i en eliteavdeling som gjennomførte etterretningsoperasjoner bak de sovjetiske linjene.

Etter 2. verdenskrig finansierte han studiene gjennom å jobbe på havnen i Åbo, før han gjorde karriere som økonom og politiker, for det finske sosialdemokratiske partiet.

To ganger var han statsminister, og overtok som president etter legendariske Urho Kekkonen i 1982.

Kekkonen hadde trukket seg som president høsten 1981 og overlatt styringen av landet til daværende statsminister Koivisto, som dermed fikk et godt utgangspunkt for å bli valgt til nye president.

Første president fra venstresiden

Mauno Koivisto var den første president fra venstresiden i finsk politikk, noe mange så som et steg mot forsoning etter de sårene som borgerkrigen hadde skapt. Koivisto ble gjenvalgt som president for nye seks år i 1988.

Som president styrket Koivisto de folkevalgte i Riksdagens posisjon på bekostning av presidentmakten, samtidig som han holdt sin hånd over den viktige utenrikspolitikken.

Den språkmektige Koivisto snakket blant annet svært godt russisk, noe som var viktig for å bygge opp et godt forhold til den nye sovjetlederen Mikhail Gorbatsjov.

Et høydepunkt i Mauno Koivistos presidentperiode var det da han i Helsingfors i 1990 var vert for et toppmøte mellom Sovjetunionens president Gorbatsjov og hans amerikanske kollega George Bush.

Samtidig var Koivisto en varm tilhenger av nordisk samarbeid og for å bevare det svenske språkets posisjon som Finlands andre offisielle språk. Koivisto kom selv fra en finskspråklig familie, men snakket også flytende svensk.

Baltisk selvstendighet et problem

Da det på slutten av 1980-tallet vokste fram sterke selvstendighetsbevegelser i de baltiske land, ble dette en stor utfordring for Koivisto og Finland.

Finland hadde i 1948 inngått en Vennskap, bistand og samarbeidspakt med Sovjetunionen, og et godt forhold til Moskva var bærebjelken i finsk utenrikspolitikk.

Koivisto var derfor nølende i sin støtte til balternes ønske om å gjenopprette den selvstendigheten de hadde hatt i mellomkrigstiden.

Men da Sovjetunionen etter kuppet i Moskva i 1991 i praksis gikk i oppløsning, løste denne saken seg av seg selv. Koivisto og Finland kunne gi sin fulle støtte til balterne, ikke minst til Estland som finnene har sterke språklige og kulturelle bånd til.

Statsbegravelse

I 1992 var Mauno Koivisto helt sentral da Finland valgte å søke om medlemskap i den Europeiske Unionen, et medlemskap som ble til virkelighet i 1995, året etter at Koivisto hadde gått av som president.

I dag flagges det altså på halv stang over hele Finland, til minne om en statsmann som nøt stor tillit i alle lag av folket.

Det er ikke bestemt nå Mauno Koivisto skal gravlegges, men han kommer trolig til å få en stor statsbegravelse på samme måte som hans forgjenger Urho Kekkonen fikk det i 1986.

Det er utenriksminister Timo Soini som skal lede arbeidet med å organisere begravelsen.