Nobelhistorikere: Dette er de mest mislykkede fredsprisene til statsledere

– Fredspriser til statsledere fremstår oftere mislykket i ettertid enn fredspriser til aktivister og fredsorganisasjoner, sier historiker og fredsprisekspert Asle Sveen.

– Årsaken er at de ofte gis midt i prosesser man ikke sikkert vet utfallet av. Statsledere og topp-politikere har dessuten flere hensyn de må ta, de kjemper ikke bare for én sak og kan se bort fra andre forhold, noe som kan gjøre at tildelingen ser annerledes ut i ettertid. Det er et sjansespill.

Sveen understreker at fredspriser til statsledere har potensial til å kunne bli blant de mest vellykkede prisene, ettersom de da gis til en person med makt som virkelig kan få til noe.

Men dermed blir fallhøyden også større. Dersom en menneskerettighetsorganisasjon ikke får gjennomslag, vil få protestere – de applauderes for innsatsen, påpeker nobelhistorikeren.

Abiy inn i over 110 år lang fredsprisrekke

Førstkommende tirsdag, 10. desember, går Etiopias statsminister Abiy Ahmed på podiet i Oslo rådhus for å motta årets Nobels fredspris.

Han får fredsprisen for å ha inngått en fredsavtale med nabolandet Eritrea og med det ha fått slutt på en av Afrikas lengstvarende konflikter.

Umiddelbart uttalte flere at de mente Abiy fikk fredsprisen for tidlig, noe Nobelkomiteen også tok opp i sin begrunnelse. Hvordan tildelingen står seg i Nobel-historien, gjenstår å se.

• Ekspert: Prisen kan gjøre fredsprosessen vanskeligere

Abiy Ahmed går inn i rekken av de mange statsoverhoder, statsledere og topp-politikere som har mottatt det som blir omtalt som verdens mest prestisjefulle pris, opp gjennom historien.

USAs daværende president Theodore Roosevelt startet den rekken da han fikk Nobels fredspris i 1906 for å ha meglet frem en fredsavtale som gjorde slutt på den russisk-japanske krig – en tildeling Sveen for øvrig mener var vellykket.

– Roosevelt fikk jo fredsprisen for å faktisk ha gjort noe konkret. Fredsavtalen var fremforhandlet. Men i andre tilfeller har Nobelkomiteen villet gi en oppmuntring, en «dytt i ryggen», i en aktuell prosess eller situasjon. Noen ganger går det bra, men ganske ofte går det ikke bra, sier Sveen.

– Lurte Nobelkomiteen

Han trekker frem flere eksempler på sistnevnte: Fredspristildelinger til statsledere og topp-politikere som ikke har gått så bra sett i historiens lys.

– Den aller mest mislykkede tildelingen har vist seg å være tildelingen av Nobels fredspris til Sør-Koreas president Kim Dae-jung i 2000. Han brukte store deler av landets etterretningstjeneste til å lure Nobelkomiteen, sier Sveen.

• Les den utrolige historien om Sør-Koreas hemmelige «Nobel-prosjekt»: Sørkoreansk avhopper: – Vi lurte Nobel­komiteen

Den sørkoreanske presidenten fikk Nobels fredspris for sitt arbeid for demokrati og menneskerettigheter i Sør-Korea og Øst-Asia generelt, og for fred og forsoning med Nord-Korea spesielt.

Ifølge en bok basert på sørkoreanske etterretningsdokumenter, pågikk det imidlertid i flere år en velregissert kampanje for at Kim Dae-jung skulle få fredsprisen, og norske samfunnstopper ble brukt som brikker i jakten på prisen.

Tidligere medlem av Nobelkomiteen Gunnar Stålsett, som skal ha vært ett av hovedmålene for kampanjen, kalte den for «et spiondrama av stor klasse» da han ble kjent med opplysningene for få år siden.

Han erkjente at Kim Dae-jung aldri skulle ha fått fredsprisen.

– Obama fikk en dytt han helst ikke ville ha

– Ser vi på enda nyere tid, er det åpenbart at fredsprisen til USAs president Barack Obama i 2009 kom for tidlig. Den var nok ment som en dytt i ryggen, men det var åpenbart en dytt han helst ikke ville ha hatt, sier Sveen.

Obama fikk fredsprisen etter å ha vært USAs president i under ett år. I sin tale under utdelingsseremonien i Oslo rådhus poengterte han selv at tildelingen var omstridt:

«Delvis fordi jeg er ved starten, ikke slutten, av min innsats på verdens scene. Sammenlignet med noen av historiens giganter som har fått prisen – Schweitzer og King, Marshall og Mandela – er det jeg har gjort, lite. (...) Men det kanskje viktigste forholdet er det faktum at jeg er øverstkommanderende for en nasjon som står midt i to kriger.»

Også den tidligere sekretæren i Nobelkomiteen og avgåtte direktøren ved Nobelinstituttet, Geir Lundestad, har i sin bok skrevet at det var feil å gå fredsprisen til Obama.

Fikk fredsprisen for atomnedrustning han ikke var for

Nobelhistoriker Øivind Stenersen mener fredsprisen til Japans tidligere statsminister Eisaku Sato i 1974 også føyer seg inn i rekken av fredspriser som falmer i historiens lys.

– Han fikk fredsprisen for en atomnedrustning han i realiteten ikke var for. Den tildelingen var ikke heldig, sier Stenersen.

Sato fikk fredsprisen sammen med irske Seán MacBride. Nobelkomiteen begrunnet fredsprisen til Sato blant annet med at han hadde underskrevet ikkespredningsavtalen av atomvåpen i 1970.

Men det viste seg at Eisaku Sato ikke var noen prinsipiell motstander av atomvåpen.

Dokumenter som er blitt offentliggjort av Japans utenriksdepartement, viser tvert imot at Sato ønsket et amerikansk atomangrep på Kina dersom det brøt ut krig mellom de to landene.

Han ville også la USA bruke japansk farvann til å transportere kjernefysiske våpen før et angrep.

I de frigitte dokumentene kom det også frem at Sato stemplet sitt eget hjemlands anti-atomvåpenpolitikk som «nonsense», og det skulle vise seg at han trolig selv sto bak begrunnelsen for fredsprisnominasjonen av ham og kampanjen som endte med Nobels fredspris.

Forlot Nobelkomiteen i protest

Flere ganger har ett eller flere medlemmer av Nobelkomiteen valgt å gå ut av komiteen i protest mot en tildeling.

I 1973, året før Sato fikk fredsprisen, valgte Nobelkomiteen å gi den til den nordvietnamesiske forhandlingslederen Le Duc Tho og USAs utenriksminister Henry Kissinger etter at de to hadde forhandlet frem en våpenhvileavtale i Vietnamkrigen.

Men Le Duc Tho ville ikke ha prisen og nektet å ta imot den, fordi det ennå ikke var oppnådd fred i Vietnam. USAs utenriksminister Henry Kissinger unnlot på sin side å motta fredsprisen i Oslo og lot den amerikanske ambassadøren ta imot prisen på hans vegne.

I 1975 ville Kissinger levere prispengene tilbake da USA måtte trekke seg ut av Vietnam.

Tildelingen førte dessuten til at to av Nobelkomiteens medlemmer gikk ut av komiteen.

– Det var en helt bisarr tildeling. Når to komitémedlemmer trekker seg i protest, og den ene fredsprisvinneren nekter å ta imot prisen, er det et ganske klart tegn på en mislykket pris, sier Sveen.

Tildelingen av fredsprisen til PLO-leder Yasir Arafat, Israels utenriksminister Shimon Peres og den israelske statsministeren Yitzhak Rabin i 1994 har også vært blant de mest omstridte – og mindre vellykkede.

Kåre Kristiansen valgte å forlate Nobelkomiteen i protest.

– Nobelkomiteen tenkte stort og trodde prisen skulle bidra til å fremme forsoningstanken i Midtøsten. Men når vi ser det i perspektiv, har det ikke ført til noe. Nå er det så skarpe fronter mellom partene, at det er vanskelig å se noen varig løsning, sier Stenersen.