Hopp til innhold
Replikk

Å rope «ulv-ulv»

Datatilsynet kommer med feil og misforståtte karakteristikker om regjeringens forslag til ny e-tjenestelov.

morten haga lunde

Siden 2008 har Sverige hatt tilrettelagt innhenting, som regjeringen åpner for i forslaget til ny e-tjenestelov, skriver Morten Haga Lunde, sjef for Etterretningstjenesten.

Foto: Ole Berg-Rusten / NTB Scanpix

Som sjef for Etterretningstjenesten har jeg over tid, og senest i forbindelse med fremleggingen av Etterretningstjenestens årlige trusselvurdering FOKUS 2019, pekt på hvilke trusler Norge står overfor.

Vår vurdering er at trusselen i det digitale rom er den største. Trusselen kommer fra fremmede stater og terrorister. Jeg beskriver verktøyet som kan forhindre mye av dette.

Det er mange feil og misforståtte karakteristikker i uttalelsene fra Datatilsynets direktør og høringsuttalelsene om regjeringens forslag til ny e-tjenestelov. Disse bør ikke bli stående uimotsagt.

Lovforslaget åpner for å ta i bruk tilrettelagt innhenting, som innebærer at etterretningen kan lagre metadata om nett-trafikk som krysser landegrensene til Norge. Datatilsynet mener at tilrettelagt innhenting utgjør masseovervåking, er det største angrepet på personvernet i moderne tid, er verre enn datalagringsdirektivet, strider mot Grunnloven og menneskerettighetene, medfører en nedkjølingseffekt og rokker ved fundamentet for demokratiet.

Datatilsynets feil og misforståtte karakteristikker bør ikke bli stående uimotsagt.

«Ulv-ulv»

I stedet for å rope «ulv-ulv» på feil premisser, er saklig informasjon mer egnet til å forebygge en «nedkjølingseffekt», altså at folk endrer oppførsel dersom de mistenker at de blir overvåket.

Det er ingenting som tyder på at svenskene kommuniserer annerledes enn oss nordmenn.

Sverige har hatt tilrettelagt innhenting siden 2008. Det er ingenting som tyder på at svenskene kommuniserer annerledes enn oss nordmenn i sosiale medier eller på andre offentlige arenaer.

Lagring, ikke overvåkning

Datatilsynet hevder at tilrettelagt innhenting i praksis innebærer overvåking av oss alle. Dette er grunnleggende feil. Realiteten er at borgernes vanlige kommunikasjon, som bruk av sosiale medier og søk på Internett, aldri vil bli sett på eller på annen måte behandlet av Etterretningstjenestens ansatte. Norske borgeres private sfære forblir intakt.

Etterretningstjenesten kan kun etterspørre data som kan knyttes til utenlandske trusler, og bare dersom Oslo tingrett har godkjent spørringen i forkant. Alle spørringer vil bli automatisk logget. Det vil derfor bli avslørt dersom en utro tjener skulle prøve å skaffe seg tilgang til norske borgeres vanlige kommunikasjon.

Norske borgeres private sfære forblir intakt.

For å finne og gå målrettet etter de utenlandske trusselaktørene, er det en teknologisk nødvendighet at trafikkdata fra utenlandskommunikasjon lagres i en periode. Lagres, ikke overvåkes.

Ja, det vil finnes trafikkdata knyttet til norske borgeres vanlige kommunikasjon i metadatalageret, som Etterretningstjenesten ikke vil klare å filtrere ut i forkant. Men dette er overskuddsinformasjon som Etterretningstjenestens ansatte ikke vil ha tilgang til. Den vil aldri bli sett på av noen og vil automatisk bli slettet etter 18 måneder. Tilgangen besluttes av domstolene, og EOS-utvalget vil føre tilsyn med og kontrollere at Etterretningstjenesten bare tar ut informasjon i tråd med domstolens kjennelser.

Må komme motstanderne i forkjøpet

Norge er et av verdens mest digitaliserte land. Vi kan derfor ikke lenger stå som en sårbar og «blind aktør» i den digitale tidsalderen. Motstanderne er avanserte, og lar seg ikke stoppe av informasjonssikkerhetstiltak i den enkelte virksomhet. Strengt nødvendige sikkerhetshensyn krever at truslene fra utlandet kan avdekkes, og helst før de har oppnådd sine ondsinnede hensikter.

De fleste av våre allierte og partnere har allerede tilsvarende tiltak på plass, og anser dem som helt avgjørende for nasjonenes sikkerhet. De fleste av disse aktørene har færre rettssikkerhets- og kontrollgarantier innebygget enn i regjeringens forslag om å åpne for tilrettelagt innhenting. Det finnes i dag ikke kjente teknologiske alternativer til tilrettelagt innhenting. I andre land vurderes tiltakene som strengt nødvendige i et demokratisk samfunn.

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) kom i to saker i fjor til at tilrettelagt innhenting i seg selv ikke strider mot menneskerettighetene. Menneskerettighetsdomstolen uttrykte forståelse for at statene ut fra dagens trusselbilde mener tiltaket er nødvendig. Datatilsynet innrømmer selv i sitt høringssvar at det kan argumenteres for at domstolen åpner for digital masseovervåking.

Stoler på Stortinget

Datatilsynet tviler på domstolenes kompetanse, EOS-utvalgets evner og egnethet og Stortingets vilje til å stå imot fremtidig formålsglidning gjennom senere lovendringer. Jeg deler ikke denne skepsisen til landets dømmende og lovgivende makt.

Dersom loven vedtas, vil vi imøtekomme ønsker fra EOS-utvalget om teknisk tilrettelegging for effektiv kontroll. Kontrollfunksjoner vil dessuten bygges inn i systemet.

Debatten bør skje på saklige premisser, og ikke med utestemme.

Meningsløs sammenligning

Datatilsynet prøver å så usikkerhet om flere elementer ved tilrettelagt innhenting:

  • Det er klart hvem tilretteleggingsplikten gjelder for, og hvorfor plikten i prinsippet også må gjelde norske internettbaserte meldings- og kommunikasjonstjenester som enhver kan benytte. Dersom man ekskluderer disse, vil det være en direkte oppfordring til trusselaktørene om å bruke disse tjenestene.
  • Det er også klart at lovforslaget ikke åpner for installering av «bakdører» for å komme forbi kryptering. Ende-til-ende kryptering vil heller ikke utfordres. Datatilsynet hevder at forslaget går mye lenger enn Lysne II-utvalgets forslag. Professor Lysne ga uttrykk for det motsatte på et nylig avholdt seminar i regi av Atlanterhavskomiteen.
  • Det er meningsløst at Datatilsynet sammenligner tilrettelagt innhenting med datalagringsdirektivet, som var ment å brukes mot norske borgere for å bekjempe kriminalitet. Etterretningstjenestens samfunnsoppdrag er utelukkende rettet mot utenlandske forhold, og tjenesten har ingen rolle i å utøve eller støtte politioppgaver. Dersom Etterretningstjenesten – mot all formodning – skulle komme over overskuddsinformasjon som kan hindre en straffbar handling, kan denne informasjonen ikke deles verken med politiet eller andre.

Jeg deler ikke denne skepsisen til landets dømmende og lovgivende makt.

Utenlandsetterretning er en legitim, nødvendig og kompleks virksomhet. Jeg ønsker en bredest mulig samfunnsdebatt om tilrettelagt innhenting. Men debatten bør skje på saklige premisser, og ikke med utestemme.