Jeg har flere ganger i løpet av mitt 24 år gamle liv kjent på et behov for å møte nye mennesker. Jeg har ønsket meg kjærester, flyttet til nye ukjente byer hvor jeg ikke har kjent noen. Jeg har endret meg, og derfor ønsket meg nye sosiale miljøer.
Men til tross for at jeg har vært omringet av hundrevis av nye potensielle kjærester og venner hver eneste dag, kan slike perioder være mer eller mindre vanskelige. Heldigvis er løsningen enkel. Det er jo bare å gå bort til noen som ser interessant ut og si hei.
I dag så jeg en jente på T-banen som jeg fikk lyst til å prate med. Slike mennesker ser jeg ofte. De fanger interessen min på en eller annen måte. Men jeg tar aldri initiativ til noen samtale.
Der og da finner jeg fryktelig mange grunner til å ikke gjøre det. «Hun ser opptatt ut, hun hører på musikk, hun har sikkert viktigere ting å tenke på.»
Barn er ganske gode på det her: «Kan jeg leke med deg?». Svaret er ofte ganske enkelt, «ja» eller «nei». Får de et «ja», blir de glade og blir med å leke. Får de et «nei» blir de kanskje lei seg, men livet går fort videre.
Hadde jeg spurt jenta på T-banen om hun ville ta en kaffe med meg, ville det ha føltes som at alle mine egenskaper, verdier og mitt selvbilde sto på spill. Jeg ville ha gjort det til en stor greie. Jeg lar det definere meg. Jeg glemmer at det bare er et hei.
Når jeg først snakker med fremmede som ser interessante ut, har jeg gjerne et par, tre, fire eller fem halvlitere innabords. Ja, jeg blir mer impulsiv, men viktigere: jeg har en unnskyldning. Det føles mindre definerende og skummelt. Jeg har alkoholen og situasjonen å skylde på. Jeg kan enkelt rettferdiggjøre utfallet med: «herregud så full jeg var, ikke rart hun ikke ville prate». En slik unnskyldning er ikke nødvendigvis negativ. For på denne arenaen, på «byen», snakker vi jo faktisk sammen.
Men la oss være ærlige: hvor mange gode relasjoner eller samtaler har startet 02:30 natt til søndag utenfor et utested i Oslo sentrum?
På sosiale arenaer der jeg har en unnskyldning til å starte en samtale, blir jeg altså mindre sårbar for avvisning. En gang ble jeg kjent med en norsk jente i Paris. Det var lett å begynne å snakke med henne. Jeg kunne kamuflere det hele med en unnskyldning om at det var gøy å møte en nordmann i utlandet. Hvis jeg hadde spurt jenta på T-banen om hun ville tatt en kaffe, ville jeg ikke hatt noen unnskyldning. Utover at jeg var interessert i å prate med henne, selvfølgelig.
På sosiale medier og datingapper opplever jeg det som sosialt akseptabelt å initiere en samtale med noen jeg er interessert i. Likevel virker slike interaksjoner ofte mot sin hensikt: jeg får en enkel utvei og slipper å snakke med vedkommende. Det er åpenbart mye bra med slike apper. Men jeg tror vi alle kan være enige om at internett ikke har løst alle våre relasjonelle problemer.
Bak en avvisning er det alltid en grunn. Enten så er noe med meg, eller så er det noe med vedkommende. Jeg liker å tenke at jeg er en ålreit fyr og at det umulig, eller sjelden, kan være mine egenskaper som fremprovoserer en avvisning.
Men det er vel litt naivt? Alle mennesker i verden kan ikke finne meg interessant og det må jeg tåle. Det er også slik at folk ikke alltid er gira på å ha en samtale eller bli kjent med en fremmed, og det må da være lov. Sånn er det for meg også.
Evolusjonspsykologien forteller oss at vi utviklet følelsen av avvisning da vi levde i stammesamfunn. Siden vi ikke kunne overleve alene, var det å bli utstøtt fra stammen vår i utgangspunktet en dødsdom. Derfor har vi utviklet en mekanisme for å varsle oss når det er fare for å bli utstøtt. Dette er følelsen av avvisning. Folk som opplevde avvisning som smertefullt, endret mest sannsynlig sin atferd og forble i stammen.
Med evolusjonspsykologien i bakhodet og velferdsstaten Norge i ryggen, burde det derfor i 2019 ikke føles ut som noen big deal å bli avvist en gang iblant. Livet går faktisk videre og konsekvensene er små. Jeg har en god kompis som pleier å si: «når det kommer til dating, er all tenking overtenking».
Er ikke det litt sant? Jeg må slutte å tenke på alle «hva hvis» scenarioer og gjøre som Admiral P: «Snakke litt med deg». Hva er det verste som kan skje?
Men, det er ikke så enkelt! Eller jo, det er jo det, men igjen: det er faktisk ikke det. Jeg forteller meg selv og andre at jeg ikke bryr meg om å bli avvist. Men det er en løgn.
Det er sårt å bli avvist av noen man søker bekreftelse fra, uansett hvor godt eller dårlig man kjenner de. Det er skummelt å ta kontakt med fremmede og vise sin interesse.
Kanskje er det dette jeg må klare å akseptere? Føle litt på det, snakke litt om det, lære av det og prøve igjen. Psykologistudenten i meg sier i hvert fall det.
Tenk så mange gode samtaler og relasjoner jeg kunne ha fått. Tenk å leve i et samfunn med en kultur hvor det ikke føles tabubelagt å initiere en hyggelig samtale med noen på T-banen – helt uten videre. Det ville ha vært fint.
I tillegg må jeg sette meg inn i deres situasjon. Hvis noen kommer opp til meg og sier «hei» fordi de synes jeg ser interessant ut, er det som regel verdens hyggeligste ting.
Det kan gjøre uken min det! Og jeg tror ikke jeg er alene om dette. Håper jeg i hvert fall!
Les også:
