Gode sammen

Torgeir W. Skancke åpner sin ytring med å referere til en rekke motivasjonsutsagn som bygger opp under myten om at begrensninger kun sitter i hodet. Jeg kan være den første til å stemme i og skrive under på at det ikke stemmer.

Fysiske forutsetninger legger rammer for livene våre, og det er ikke alt vi kan tenke oss ut av. For mange er hverdagen i seg selv så krevende at en pust i solveggen og lukten av markblomster er mer enn mål nok for dagen.

Lagfølelsen

Jeg har møtt nok mennesker på sykehus til å vite at du aldri kan se utenpå hva folk har å stri med i livet, og liknende situasjoner har ikke nødvendigvis likt utfall. Vi har alle ulike forutsetninger og mål.

For meg, som en av deltakerne som dro ut med Lars Monsen, ble veien til Snøhetta et driv mot den uberørte naturen jeg setter så høyt. Der noen så svake bein, kunne jeg bruke sterke armer for å komme frem. Der andre kunne se svake enkeltindivider, så vi en sterk gruppe som hjalp hverandre. I en liten boble av natur illustrerte vi hvordan samfunnet er ment å fungere.

Vi som samfunn er landslaget i praksis. Mer enn Skanckes ydmykhet vil jeg påstå at det er lagfølelse vi trenger - og det gjelder oss alle.

Uten gruppen i «Ingen Grenser» hadde jeg aldri nådd toppen av Snøhetta. Uten laget og støtteapparatet når jeg aldri pallen i Paralympics. Men dette gjelder ikke bare mennesker med nedsatt funksjonsevne. Få vinnere av «71 grader nord» hadde nådd Nordkapp alene. Ingen utøvere hadde nådd pallen i OL uten støtte.

Hele samfunnet vårt er bygd på den grunnleggende tanken om at vi jobber sammen for felles mål, og vi gjør det i lag.

Idretten går foran

Det paradoksale er at Skancke kritiserer et av de områdene i samfunnet vårt som kanskje best illustrerer det målet vi alle har: likeverd og likestilling. Få steder er fokus så klart som i idretten.

Olympiatoppen ser bare utøveren, der er det ikke viktig om du driver med langrenn eller roing, om du er paralympisk eller olympisk utøver eller om du er kvinne eller mann. Som eneste nasjon i verden har Norge felles olympisk og paralympisk komité, og vi jobber alle under samme paraply. Dette er et eksempel til etterfølgelse.

«Ingen Grenser» og Paralympics spiller mer enn noe annet en viktig rolle i å eksponere styrke, funksjon og ressurser, og bygger broer over uvitenhet og fordommer. Dette er viktig både i hverdagsliv og ikke minst med tanke på arbeidsliv.

Undersøkelser viser at arbeidsgivere som har ansatt personer med nedsatt funksjonsevne er mer tilbøyelige til å gjøre det igjen enn de som ikke har liknende erfaring. Dette kan være noen av de samme mekanismene som en ser i ansettelse av mennesker med innvandrerbakgrunn. Det kjente er tryggere enn det ukjente.

Vi må bygge videre på det fellesskapet. En av de mest hyppige reaksjonene jeg fikk fra omverdenen etter at «Ingen Grenser» gikk på NRK var følgende: «Du er jo akkurat som oss, jo!»

Selvfølgelig er jeg det, jeg er jo en av oss.

Ulikhet gir styrke

I en ideell verden legger Cato Zahl Pedersens gang til Sydpolen like lite press på et menneske uten armer som Olaf Tuftes jobb mot sitt syvende OL legger press på menn over 40.

Om noen har som mål å klatre fjelltopper, få toppjobb i næringslivet, stå på toppen av en pall eller krysse Sahara til fots, så må det være greit uten at man implisitt skal beskyldes for å tråkke på dem som ikke har mulighet eller interesse i å gjøre det samme, uavhengig av fysisk funksjon.

At vi som samfunn fremdeles skjærer mange over én kam betyr at vi må fortsette å fortelle hverandre historier. Svaret på manglende kunnskap må ikke være mindre, men mer eksponering av ulikhet. Det inkluderer en mer representativ dekning av både hverdagsliv for mennesker med nedsatt funksjonsevne og paralympisk idrett.

Vi må fortsette å vise hverandre hva som er mulig, være rause og verdige i måten vi møter ulikhet på og ved å legge grunnlag for et fellesskap hvor vi er gode sammen.

Jeg ønsker meg et samfunn hvor alle kan leve fine liv og nå sine mål. Men hva som er toppen av ditt fjell må du bestemme selv.

Følg debatten: Facebook og Twitter