Store reklameplakater har dekket gulv og vegger ved Oslo Sentralstasjon i flere uker. Google Home er omsider kommet til Norge, og kan bli årets julegavehit. Google har laget et produkt som kan dekode muntlig norsk språk. Jeg leste beskrivelsen av produktet:
«Google Home Mini er en liten og diskret smarthøyttaler med Google Assistant på norsk. Den lar deg styre smartprodukter som TV, musikk og belysning med stemmen, og den kan f.eks. fortelle deg hvordan kalenderen din ser ut eller hvordan været blir.»
Videre: «La barna spørre Google Home Mini om alt de lurer på, eller kanskje de vil blir fortalt en historie?»
Lyttestasjonen
Jeg får en nagende følelse av uro. Hva slags historier? Hva slags verdenssyn og verdier vil Google formidle til mine barn? Hvordan kan jeg i det hele tatt få vite hva barna mine eksponeres for? Hvordan kan jeg begrense markedskreftenes tilgang til mine barns privatsfære?
Google Home er ment å posisjonere Google som den nye kjempen innenfor netthandel. Leketøysgiganten Mattel forsøkte i 2017 å lansere en versjon av samme teknologi rettet mot barn. Den skulle gi foreldre «de mest avanserte kunstig intelligens-teknologi, som gjør det lettere for dem å beskytte, utvikle og nære de mest viktig ’asset’ i deres hjem – deres barn.»
Produsenten møtte massiv motstand, inkludert en underskriftskampanje og kritikk fra amerikanske politikere. Det endte med at Mattel trakk lanseringen. I underskriftskampanjen stod det: Dette produkt gir Mattel mulighet til å bygge en grundig profil av barn og deres familie. Aldri før har et produkt hatt slik kapasitet til å snikkikke intimt på livet til barnet.
Det gikk rett og slett for langt.
Kan vi stole på produsentene?
Her var en del av bekymringen at teknologien var rettet mot barn, men vi bør være like bekymret for barns bruk av slik teknologi rettet mot voksne. Både Amazon og Google har selv posisjonert disse produktene som familievennlige. Begge produkter aktiveres ved et «wake word»: «Alexa» for Amazon og «Hei Google» for Google.
Med mindre man bruker den mekaniske bryteren eller fjernkontrollen, så vil produktet alltid lytte etter ordet som skal vekke den opp. Amazons «Alexa» lagrer til enhver tid 60 sekunder med lydopptak i minne i denne dvaletilstanden. For Google Home angir de ikke i sin personvernerklæring hvor mange sekunder, de sier bare «få sekunder».
Vi bør interessere oss for hva som skjer med disse opptakene. De kan inneholde informasjon om hva du lytter til av musikk eller nyheter, en fortrolig samtale, eller hvordan du trøster ditt barn.
Ifølge Amazon slettes disse opptakene fortløpende slik at kun 60 sekunder til enhver tid er lagret. Finnes disse dataene fortsatt i en eller annen form? Silicon Valley sier altså nei. Spørsmålet er om vi kan stole på det.
Sterke markedsinteresser kan bruke slik informasjon, og patentsøknader ligger inne for produkter og tjenester som kan benytte informasjonen.
Informasjon kan misbrukes
Foreldre kan ikke utelukke at slik teknologi har tilgang til sensitiv privat informasjon, og at den kan bli brukt for økonomiske eller andre formål. Lignende misbruk av informasjon har allerede forekommet. Den kanskje største skandalen omhandlet Cambridge Analytics bruk av data fra Facebook, og hvordan dette ble brukt i den Amerikanske valgkampen.
Jeg sier ikke at Google, Facebook og Amazon vil hjernevaske våre barn og kontrollere framtidige politiske valg, men det er et faktum at det bygges profiler av oss basert på digital informasjon, og forskning viser at barn er spesielt påvirkelige av reklame og sosiale medier.
Vi er vant til å betale for komfort og tilgjengelighet. Vi gjør det gladelig med våre penger og våre private data hver eneste dag. Da bør vi ikke neglisjere de problematiske konsekvensene, selv om det gir kortsiktig nytte. Spesielt når det gjelder våre barn.
Sunn skepsis
Google Home er kun det første i en rekke kommende kunstig intelligens produkter basert på språkgjenkjenning.
Men per i dag vi gjør dessverre ikke nok for å sikre våre barns privatliv og emosjonelle og kognitive utvikling i møte med slik teknologi.
Jeg jobber selv med kunstig intelligens. Det sier seg selv at jeg ikke er noen motstander av ny teknologi. Det er heller ikke selve teknologien som er problematisk, men hvordan vi bruker den. Det er vi mennesker som har ansvar for hvordan den påvirker vår verden og våre barn.
Vi har derfor et ansvar for å stille spørsmål, reise innvendinger, og avgjøre hva som er akseptabel bruk og hva som ikke er det.
Som teknolog ønsker jeg å snakke om – og oppleve – teknologi med mine fremtidige barn. Jeg ønsker å fremme fornuftig bruk, men også skeptiske holdninger.
Som foreldre trenger vi kunnskap og en åpen diskusjon for bedre å forstå kunstig intelligens, dens konsekvenser, og hvordan vi kan la våre barn bruke den på en sunn måte.
Det vil åpenbart være verd innsatsen, det handler om våre barn!
