Hopp til innhold
Kommentar

Læreplan uten innhold

Tomhet. Det er den følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest min sønns læreplan i norsk. Og fravær.

Skole, lesing

«Da jeg leste min sønns pensumbok, forstod jeg hvorfor han ikke likte norskfaget,» skrev NRKs litteraturanmelder Knut Hoem i en kommentar forrige uke. Nå har han lest lærerplanen.

Foto: Roald, Berit / NTB scanpix

Denne uken ble norsktimene alt annet enn kjedelig for elevene i klassen til sønnen min. De hadde lest side opp og side ned i Sigbjørn Mostues «I morgen er det alltid mørkt. Brages historie». Sønnen min kunne fortelle at nesten alle mennesker var blitt gale. Nå gjaldt det å redde verden!

Læreboken «Kontekst», fylt til randen med sin «punktlesing», «automatisering», «avkoding» og andre «høyfrekvente» ord, fikk ligge i fred i det grønne skapet.

Omtrent samtidig var jeg på jobben og så på epostene som ramlet inn. Fra foreldre som ikke skjønte hva som sto i barnas lærebok, og fra lærere som kunne fortelle meg at de abstrakte begrepene også var på full fart inn i de andre fagene.

En far kunne fortelle at en ungdomsskoleklasse måtte pugge ti ulike «lyttestrategier» til en musikkprøve. Selv han, som hadde studert musikkvitenskap, syntes det var «absurd at noen skulle lære seg noe slikt teoretisk».

Fulgte bare føringene

I et radiostudio mandag kveld kunne den konstituerte sjefen for Gyldendal Undervisning, Alexander Henriksen, fortelle meg at jeg ikke hadde satt meg inn i saken. Jeg hadde ikke skjønt at verken forlag eller forfatter hadde ansvar for innholdet i den læreboken de hadde solgt i bøtter og spann til skoler landet rundt. De bare fulgte opp de føringene som lå i læreplanen.

– Vi har bare lagt til rette for det læreplanen krever i denne læreboka, sa også lærebokforfatter Kathinka Blichfeldt til NRK.

Også Assad Nasir mente jeg rettet baker for smed og skjøt pianisten i mitt innlegg. Det var læreplanen som var det egentlige problemet.

Når vikinger går så det suser i film og tv-serier, er det ikke da naturlig å presentere ungene for originaltekstene?

Var jeg forresten klar over at ikke en eneste dikter eller et eneste verk var nevnt i læreplanen for norskfaget, spurte en norsklærer med 40 års yrkeserfaring i en e-post.

Nei, det var jeg ikke klar over. Det var altså ikke tydelig formulert noe sted hva norske barn og ungdommer skulle kunne av norske sanger, dikt og fortellinger i læreplanen i norsk. Hvor var Asbjørnsen, Moe og Undset blitt av? Hva med sagaen om Gunlaug Ormstunge? Når vikinger går så det suser i film og tv-serier, er det ikke da naturlig å presentere ungene for originaltekstene?

Få klassikere

På vei ut av radiostudioet fikk jeg to nye utgaver av «Kontekst» av Gyldendals konstituerte direktør. I den nye utgaven av «Kontekst» (basisboken) hadde forfatterne inkludert noen nye begreper. I kapittelet «Før du leser» hadde «enkolonnene» og «flerkolonnene» fått selskap av et VØL-skjema:

«I et VØL-skjema skal du fylle ut hva du vet om emnet, og hva du ønsker å lære om emnet. Etter at du har lest, kan du fylle inn den tredje kolonnen, hva du har lært. Noen ganger kan du også fylle inn en fjerde kolonne – slik vil jeg lære det. Da blir det et VØSL-skjema.»

Språket i læreplanen i norsk ligner egentlig til forveksling det språket jeg møtte i min sønns lærebok.

I tillegg gav Henriksen meg en «Nye Kontekst 4 8–10. Tekster 4». I denne boken hadde Kathinka Blichfeldt og Mona Nilsen samlet norske tekster i mange sjangre. Tekster av norske samtidsforfattere, bloggere og journalister fylte opp 369 av bokens 408 sider.

Først på side 370, klemt inn like før registeret, hadde Blichfeldt og Nilsen tatt med utdrag fra noe de kalte «klassiske tekster». Asbjørnsen og Moe var der – og Bjørnson. Men ikke Ibsen, ikke Undset. På side 408 hadde Blichfeldt & Nilsen tydeligvis gått lei av «klassikere». For der sto «Eg ser». Ikke av Sigbjørn Obstfelder, men av Bjørn Eidsvåg.

Denne påfallende overrepresentasjonen av forfattere som ikke hadde rukket å bli klassikere, og som trolig aldri vil bli det heller – var det også et resultat av læreplanen?

Kulturarv på dagsordenen

Læreplanen i norsk for grunnskolen og videregående ligger lett tilgjengelig på utdanningsdirektoratets sider. Her står det ganske riktig at elevene skulle «ta i bruk norskfaglige begreper». Men er det å forstå slik at de skulle kunne avanserte leseteoretiske begreper? Eller er det grammatikkens begreper de viser til? Å lære seg hva substantiv, verb og objekt er, er jo lurt, for den typen begreper danner jo grunnlaget for alle språk.

«God skriftlig kommunikasjon forutsetter et godt ordforråd, ferdigheter i tekstbygging, kjennskap til språklige konvensjoner og evne til å tilpasse tekst til formål og mottaker», står det i læreplanen. Det er det jo vanskelig å være direkte uenig i. Men «tekstbygging»? Hva betyr det? Hører det ordet hjemme i et godt, norsk ordforråd?

Den skolepolitiker som setter den norske kulturarven på dagsorden vil trolig kunne innkassere mange stemmer ved neste valg.

Språket i læreplanen i norsk ligner egentlig til forveksling det språket jeg møtte i min sønns lærebok. Er det de samme folkene som har skrevet det? Ikke godt å vite. Læreplanen mangler forfatter. Og forfattere, kan man kanskje si. Er dette et minste felles multiplum?

Tomhet. Det er den følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest min sønns læreplan i norsk. Og fravær. Som om de voksne ikke lenger bryr seg, og den norske kulturskatten, altså de fortellingene dette landet faktisk er tuftet på, ikke har noen verdi. Men det har de jo! Den skolepolitiker som setter den norske kulturarven på dagsorden vil trolig kunne innkassere mange stemmer ved neste valg.