Jeg synes ungdomsskolen var forferdelig. Det var en evig kamp for å finne seg sjæl og for å finne venner å være med.
De mange slitsomme forsøkene mine på å være sosial og morsom i skolegården ble toppet med det mine foreldre vil beskrive som krevende hormonelle humørsvingninger. Det førte til ulykkelige forelskelser og unødvendige krangler hjemme.
Det var nok ikke bare jeg som følte på en stor usikkerhet. Det tror jeg gjaldt de fleste.
Det ble ikke bedre av at jeg tidlig fant ut at jeg skilte meg ut. Sammenblandingen av hormoner, krangling med foreldre og eksamener for første gang er nok i seg selv. At man også skulle forelske seg i samme kjønn ble en ekstra bør å bære. Både før og etter jeg kom ut av skapet i niendeklasse.
Mottakelsen var blandet, for å si det forsiktig. Det gikk ingen Pride-tog gjennom Hamar den gangen, i alle fall ikke i skolegården.
Under opptaket til videregående hadde jeg bare ett eneste ønske. Jeg ønsket meg bort. Men det kunne jeg ikke. Hedmark fylkeskommune praktiserte et strengt nærskoleprinsipp.
Politikerne i fylkeskommunen hadde med andre ord bestemt at jeg skulle fortsette i det samme miljøet, med de samme folka og den samme kulturen. De argumenterte med at fritt skolevalg ikke vil fungere på små steder og i grisgrendte fylker som Hedmark.
Det synes jeg var et rart argument da jeg visste at de fikk til fritt skolevalg i Sogn og Fjordane, Troms og Finnmark, og at så mange som 9 av 10 elever kom inn på førstevalget sitt i nord.
Sammen med foreldrene mine søkte jeg etter andre alternativer enn nærskolen, men fant fort ut at det ikke var mulig. Ved en tilfeldighet kom jeg over en liten friskole i Oslo, som jeg søkte meg til – og etter hvert begynte på. At foreldrene mine var ressurssterke nok til å sende meg til Oslo, ble redningen for meg.
Jeg har vokst opp både på bygda og i mindre byer og har nesten bare pene ting å si om begge deler. Men for 15 år gamle meg hadde det en kostnad å ha et begrenset antall mennesker å velge mellom. Det var færre vennegjenger og det var færre som delte mine interesser.
Det var lite skulle til for å skille seg ut – og i likhet med de fleste tenåringer var det det siste jeg ville.
De fleste elever ønsker selvfølgelig å begynne på den nærmeste videregående skolen sammen med vennene sine, og det skal de selvfølgelig fortsatt ha mulighet til. Men etter ti år i samme miljø, med de samme menneskene, er det også noen som har behov for å velge noe annet. Det gir Høyre dem mulighet til.
Min skolegang er bare ett eksempel på konsekvensene av et strengt nærskoleprinsipp. Du må ta til takke med det politikerne har bestemt, hvis ikke får du klare deg selv. For du kan velge andre skoler med venstresidens system også, men da må foreldrene dine være ressurssterke nok. Jeg kan ikke skjønne at det er verken rettferdig eller sosialt.
Fritt skolevalg er på ingen måte perfekt, men det er den beste og mest rettferdige løsningen. La oss ikke glemme at de fleste fylker allerede praktiserer en form for fritt skolevalg.
Det har ikke ført til større frafall eller flere borteboere. Snarere tvert imot. Skremslene om fritt skolevalg er allerede gjort til skamme.
Så lenge det er begrenset med plasser på videregående skoler, bør det være faktorer en elev kan påvirke selv, som karakterer, som avgjør hvilken skole du kommer inn på – og ikke bare hvor foreldrene dine tilfeldigvis har råd til å bo.
Med forslaget regjeringen går inn for vil også fylkene kunne tilpasse områdene for inntak, noe som gjør at man vil unngå for lange reiseveier.
Den eneste reelle konsekvensen av dette forslaget er at elevene får flere valgmuligheter. Det kaller ikke jeg å overkjøre fylkene.
Det er ganske enkelt. Fritt skolevalg er en rettighet til elevene. Enten til å velge seg til noe. Men like viktig:
Det er en rettighet til å velge seg bort.
