Knut Schreiner er fast musikkspaltist i Ytring på radio og nett.
Det er fem år siden sommeren 2011. De som befant seg i nærheten av Oslo sentrum like før klokken halv fire om ettermiddagen 22. juli, kunne høre et stort smell.
Det var ikke anleggsarbeid. Det var ikke fyrverkeri. Det var en bombe. Og Norge ble aldri det samme igjen.
Angrepet på regjeringskvartalet og Utøya-massakren har siden vært en så sentral del av vår bevissthet, en så konstant aktualitet i media og det offentlige ordskiftet, at det føles rart at fem år har passert allerede.
Med tidens passering blir det også lettere å se ting klarere: Hva skjedde? Hva lærte vi? Hvordan endret hendelsen kulturen og samfunnet?
Strid
I etterkant av rettssaken mot Anders Behring Breivik var det først de sikkerhetspolitiske forholdene som ble diskutert og kritisert gjennom 22. juli-kommisjonen.
I årene som fulgte har det vært en rekke diskusjoner i kulturlivet om kunstens rolle når det gjelder 22. juli. Den norske billedkunstneren Vannessa Baird lagde tre bestillingsverk til regjeringskvartalet, men de ansatte protesterte. Kunsten frembrakte angst hos traumatiserte ansatte, fordi den minnet om terrorangrepet, og ble derfor fjernet.
Det siste året har striden stått om 22. juli-minnesmerket på Sørbråten i Hole kommune, like ved Utøya. Naboene på Sørbråten har gått til sak mot staten, som har vedtatt å oppføre det slående kunstverket der en bit av landskapet er skåret bort.
Velger selv
Langt mindre oppmerksomhet har det vært om musikkens rolle rundt 22. juli. Dette til tross for at musikk, mer enn noe annet, symboliserte fellesskap og bidro til en samlende sorgprosess.
Maria Menas versjon av Ole Paus’ låt «Mitt Lille Land» og Nordahl Griegs dikt «Til Ungdommen» fikk en viktig seremoniell funksjon i etterkant av tragedien.
I boka «Mitt Lille Land: Sørgemusikk og sosiale strømmer» beskriver blant annet musikkforskeren Arnt Maasø hvordan folk aktivt tok i bruk musikk i dagene etter terrorangrepet. Det generelle søket etter musikk på strømmetjenester gikk drastisk ned, samtidig som søk på de sentrale, felles minneslåtene skøyt i været.
Det er i seg selv ingen stor nyhet. Men forfatterne peker på hvordan den nye teknologien har endret hvem som utformer og definerer en seremoniell sorgprosess. I gamle dager var vi prisgitt det radioen spilte. I dag velger publikum selv.
Dette er en mentalitetsendring som kanskje kan forklare litt om folks generelle holdning til kunstens rolle rundt 22. juli. Man ønsker å velge selv, fra et repertoar av tilgjengelige sorg-symboler, og stå for tolkningen selv, helst for å føle seg bedre, og ikke få det rett i fleisen, laget av eksperter, for å få deg til å føle deg dårligere.
Utskjelt
Den eneste sangen med en konkret, direkte tekst om hendelsene på Utøya 22. juli, var deLillos-sangen «Vi ser dere nå».
Med tekstlinjen «Han sprengte en bombe for å dra til en øy, der skjøt han ned unge som om det var gøy» ble tekstforfatteren Lars Lillo Stenberg massivt utskjelt på sosiale medier for å ha skrevet en brutal, primitiv og grusom låt.
Det endte med at Lillo-Stenberg beklaget låten offentlig i landets største avis. Men han fikk mye støtte fra kultureliten.
For Utøya-generasjonen selv var det iransk-svenske Laleh og låten «Some Die Young» som kom til å stå som en offisiell sang tilegnet minnet av de omkomne.
«Some Die Young» ble faktisk skrevet noen måneder før 22. juli, og det er lite i denne teksten som direkte har noe med 22. juli å gjøre. Men mye på grunn av Lalehs etniske bakgrunn, hennes alder og hennes kjønn, representerer hun i kraft av egen person mye av det terroristen forsøkte å utslette på Utøya 22. juli.
Hver uke kobler Knut Schreiner musikk med politikk og aktualiteter i «Ytring» på P2 søndag kl. 11. Schreiner er musikkredaktør i Tidal, musiker (kjent fra band som Kåre and the Cavemen, Euroboys, Turboneger) og kultursosiolog.
